tirsdag 14. mai 2013

Måtte du leve i psykiske tider

Realize Deeply, av Bella-Elizabetta
Teknisk sett er vel egentlig den gamle kinesiske forbannelsen den om at man måtte være tvunget til å leve i interessante tider, men det gjør vi nå vel egentlig alle som en - vi er bare for opptatt med rosabloggene våre, cupcakes og kjefting rundt hvem som egentlig burde vunnet årets idol. Nok om det, over til selve temaet: Psykisk tid!

Så hva i all verden er psykisk tid da, tid benyttet i polstrede rom iført svært begrensende kosedresser? Ikke helt, men ikke så langt unna det normale vestlige livet vi til enhver tidspunkt ser ut til å leve marginalt ut til det ytterste om mot grensen til sånn passe.

Kom over konseptet med psykisk tid i en noe litt for direkte oversatt kopi av boken Det er du lever originalt skrevet av forfatteren Eckhart Tolle. Den har til og med en undertittel som sier noe som så at det er en veiviser til åndelig opplysning, en heller kraftig lovnad å skulle leve opp til samt at man klok av skade allerede har litt sunn skepsis til den typen materiale Skepsisen kommer inn i og med at litt for mye av bøker og materialet innenfor samme geografiske plassering på bokhandelen ofte lover gull og grønne skoger så lenge man ofrer en ku, konverterer til kabbala eller bare blir med i din lokale favorittkult, men denne boken omgår dette faktisk svært så elegant. Det meste gås gjennom på en veldig fornuftig og strukturert måte der eventuelle religions-referanser hovedsaklig kun benyttes som sammenligningsgrunnlag uten å blande ritualer og trosgrunnlag inn i bildet som et krav for å kunne få noe ut av materialet.

Psykisk tid defineres som all tid der sinnet vårt hovedsaklig er dypt forplantet enten i fortid eller fremtid uten at det har noe som helst grunnlag for å komme opp med noe som helst hjelpsomt. For å nevne noen konkrete eksempler kan man nevne gjentakende kverning i forhold til hva man sa i en tidligere samtale uten at man i det hele tatt vil være i stand til å noensinne endret det faktumet at sagt er sagt eventuelt tid benyttet til å bekymre seg over et fremtidig møte. Selve bekymringene vil ofte fortsette å koste oss i energi inntil vi er så utslitt når vi kommer oss frem til møtet at vi faktisk er langt dårligere skikket til det, og det selv om man til og med var ferdig med alle mulige forberedelser som kunne gjøres i forkant - sinnet bare fortsatte å kverne i det samme sporet. All tid benyttet med tankene enten frem eller tilbake i tid uten at vi hverken kan endre eller bli ferdig med ting før man kommer så langt, løsningen derimot er skremmende enkel: konsentrere seg om akkurat fordi det er det eneste vi kan påvirke og arbeide med akkurat .

Høres skremmende enkelt ut i forhold til å skulle løse alle mine bekymringer om fremtiden, fjerne alle sår fra tidligere hendelser og så gi meg muligheten til en indre fred og lykke som er fundamentert sterkere enn alt hva vår materialisme-orienterte samfunn er i stand til å levere. Høres helt tåpelig ut når man sier det på den måten, ikke sant? Likevel så ser det ut til å være noe i det likevel - spesielt når jeg får tenkt meg litt om.

En av mine egne opplevelser som ser ut til å harmonisere med dette konseptet er mitt eget forhold til det å ta fly for å reise noen plass, og for alle som har tatt fly sammen med meg så vet de nok at dersom jeg hadde hatt et annet alternativ som ikke tok fullt så mye tid så hadde jeg nok heller gjort det; jeg kan fysikken rundt det som får flyet til å lette og holde seg i luften, men utover det at jeg har sett det så mange ganger så er det fortsatt noe litt utrolig over det at differansen i lufthastighet over og under vingene skal suge opp noe som er så tungt! Dessuten er jeg en smule paranoid til tider, og selv om jeg vanligvis ikke har så mye som et snev rasisme i meg så får jeg nok et lite midlertidig anfall når noen prater oppgitt i mobiltelefoner på arabisk foran meg i køen. Noe med språket som alltid høres litt aggressivt uansett hva de snakker om, egentlig litt som tysk og russisk når jeg tenker etter.

Tilbake til temaet det hele egentlig skulle handle om så er det da at dersom jeg skal på ferie så er vanligvis alt en opplevelse i det sekundet man har låst ytterdøra hjemme og så fått sjekket inn bagasjen for første del av reisen. Slapper av på kafeen med et glass brus og et stykke kake der ingen av delene er spesielt gode til tross for at de koster over det dobbelte av hva man skulle tro, men likevel så er det nesten ingenting som påvirker den indre roen om å være kommet avgårde. Skulle det eventuelt ringe noen i forhold til jobben, så er man enten allerede i utlandet eller på vei dit uten så mye som en laptop. Aaaaaah!

Derimot når jeg skal ut på en reise i forhold til jobben så er jeg gretten hele veien, bjeffer til flyvertinnene som du hører stille spørsmålet om "kaffe eller te" ørten ganger før de kommer frem til deg samt at man gjerne er to sekunder unna å fyke opp av setet for å kaldkvele foreldrene til den jævla ADHD-ungen som de sikkert hadde stappet full av sjokolade og brus før de i det hele tatt tenkte på å ordne innsjekkingen mens de står i baggage-drop køen. Aaaargh!

Sannheten er at flyturene forløper seg vanligvis helt identisk med de samme trege køene, flyvertinnene og vanligvis det samme antallet hylende unger som sparker baki setet mitt - forskjellen er meg selv. På tur på ferie så er jeg fullstendig avslappet og bare nyter livet akkurat i nået mens jeg derimot på vei til et møte raskt blir irritabel av den minste ting fordi hodet er opptatt med å kverne på scenarioer i forhold til møtet jeg måtte reise for å delta i. Noe av tiden kunne kanskje regnes som mentale forberedelser, men man kommer raskt til et punkt der man kverner rundt på de samme tingene uten potensiale for tilført verdi; psykisk tid.

Hvorvidt man kan klarer å holde seg i nået hele tiden og så kun ta korte svippturer inn i fortid og fremtid ved behov er nok mere spørsmålet i forhold til praktiseringen av lærdommen, men alt som skal til er visstnok kun hardt, langvarig og konsekvent arbeid. Ikke mer med andre ord, puh!

Friendly Cow, av papilio
Må likevel innrømme at den delen med kua hørtes ut langt enklere og håndterbart ut, men har absolutt ingen intensjon om å slakte forsvarsløse dyr uten at man nødvendigvis trenger å gjøre det for å brødfø seg selv eller familien sin, bare så det er sagt. Kombinerer man det med en aversjon mot å spise ting du kjenner navnet til så hadde jeg nok blitt vegetarianer det sekundet biff-pakningen hadde fått en merkelapp som spesifiserte noe slikt som 155 gram Dagros, livsglad ku på 3 år som døde brutalt på grunn av din trang til å spise hamburgere - det å måtte skrubbe blodet ut av baderoms-flisene ville nok også telt i negativ retning i forhold til denne planen, ja!

Hardt arbeid over lengre tid for å oppnå varig indre fred ved å lære seg til å konsentrere seg om nået. Høres ut som noe som er verdt å undersøke videre i praksis, eller i det minste lese ferdig boken da dette generelt sett kun var den samlede lærdommen fra det første kapitlet - undres nesten hvilke andre gullkorn som måtte komme videre utover i boken.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar