Cogito Ergo Fucked?

The Thinker, bilde tatt av Utopos

Vi prøver oss på en oppsummering av alt som kom før, og forsåvidt så ville det jo stemme da alt i utgangspunktet var tanker det også. Skulle man derimot grave seg litt ut av den generelle hengemyra så handler det mer spesifikt om den siste tidens tirader om det å innse at man må slutte med å identifisere seg med sine egne tanker.

Der jeg i tankens tyranni dekte en del av uforutsigbarhetene i ens egne tankemønstre, prøvde å formidle en pekepinn til sannheten om hvor tanken kom fra samt helt til sist en liten lystig fortelling kalt kontroll på kontinentet om hvor kort kontrollen vår over dem egentlig strekker.

Noe som gjør ting betraktelig vanskeligere for oss selv å innse disse tingene er at dette er en av de mange missforståelsene som gjennom så mange kilder er blitt regelrett imprintet i oss - faktisk i den grad at til tross for at et fåtall har vært utsatt for studier av latinsk så har de fleste likevel hørt setningen Cogito Ergo Sum. Utvilsomt samtidig også noe som i noen århundrer allerede har irriterert vettet av utallige franskmenn da setningen opprinnelig ble formulert av René Descarte på fransk, og så deretter oversatt til latin. Atter en gang oversatt til vårt eget, samt også litt mindre froske-orienterte, språk så betyr det noe slikt som Jeg tenker, derfor er jeg.

Er det noe rart at man trekker likhetstrekk mellom tanker og den man er når slike ting er blitt stående så dypt fundamentert i samfunnet vårt, men skal egentlig ikke gå så langt som å påstå at det foregår så overveldende mye bevisst tankegang i dagens samfunn - det derimot er nok en diskusjon for en helt annen gang, og muligens også en annen sinnsinnstilling.

Noen århundrer senere, mer spesifikt det samme århundret som samtlige stemmeberettigede nordmenn også ble født, satt en kar med navn Jean-Paul Sartre og funderte over setningen som til da hadde blitt allment akseptert som en grunnleggende sannhet. Det han derimot kom frem til var noe så grensebrytende som å innse at den som står bak jeg-ene i setningen ikke er den samme som tenker tanken i seg selv. Descarte hadde definert egoet, den delen av oss som bestreber å skille oss ut fra alle andre ved å finne passende merkelapper mens tanken bare er.

I det sekundet du observerer tanken slutter du å være den, og plutselig så er du kommet ned til kjernen i den du er; bevisstheten som observerer den.

Cogito Ergo Fucked!

Den som tenker

The Simpsons (Fox)

Mulig at jeg i gårsdagens innlegg, Hvor kom tanken fra?, kom med noen lovnader om å avsløre den store hemmeligheten, men sannheten bak både dem og hvordan jeg, og mest sannsynligvis du også, tenker på er en du innerst inne allerede vet - du er bare ikke bevisst i forhold til at du selv kjenner til den.

Hva dette i så fall har med uttalelsene mine fra i går så er det i forhold til den biten om at "jeg tenker ikke" så er dette noe som i utgangspunktet virker veldig sært da alle tanker vitterlig ser ut til å oppstå i mitt eget hode, og sannelig gjør de selvsagt det - det er bare det at den jeg er har ikke produsert selve tankene.

Jeg gikk i fellen nesten alle har gått i, og det er å identifisere meg med tankene som oppstår i løpet av dagen ved å anse dem som en del av den jeg er. Den underliggende sannheten som i alle fall for meg fikk alle brikkene til å falle på plass igjen var den at den jeg faktisk kun er er den som observerer tankene. Sagt på en annen måte så kan ørene mine fange opp verdens minste lyd så lenge som den er tilstrekkelig irriterende eller skjærende nok så produserte de ikke selve lyden, de var bare en kilde til informasjon som jeg kan velge å ta hensyn til - tankene er heller ikke noe produsert av meg, og det er opp til meg å avgjøre hvorvidt de kommer med noe nyttig informasjon.

Føler nesten som jeg allerede går i ring her. Så hvis de tankene jeg tenker ikke er en del av meg selv, hvor kom de i så fall fra?

Ingen vet helt eksakt, men til tross for at kondisjoneringen av evnen til å tenke er noe du kan påvirke så er det i alle fall ikke den du innerst inne er. Skulle jeg sette en finger på det så ville jeg ikke gitt svaret sånn helt direkte, men heller spurt deg hvem det er som puster for deg når du selv har glemt å fokusere på akkurat dette?

Tenk på hvordan vi opp gjennom historien har illustrert gode og onde tanker, og da tenker jeg spesielt på det velkjente bildet av en engel og en demon på hver skulder som forteller deg om det som foregår - du selv står i midten og må være den som tar avgjørelsen.

Fortsatt ikke helt overbevist over at du ikke har kontroll over hvordan tankene oppstår i hodet ditt? Tillat meg å la deg bevise det for deg selv ved å gi deg en helt enkel oppgave; lukk øynene dine og tenk på en av tingene du vanligvis bærer med deg i jakkelommen eller vesken din. Konsentrer deg om denne tingen i omtrent et halvt minutt, men for at eksperimentet skal fungere så er det svært viktig at du IKKE tenker på en isbjørn.

Hva tenker du på nå?

Hvor kom tanken fra?

Ser ut til at gårsdagens innlegg sporet helt av på veien mot noe som kanskje kunne endt opp med å bli et høyst relevant poeng, og da sikter jeg selvsagt ikke til den biten om at jeg ble eldre - derimot var det innlegget om tankenes tyranni jeg siktet til. Spørsmålet var hvordan jeg tenker, og svaret får du her!

Etter å ha tenkt på meg en kraftig hodepine samt lest om det hele i diverse mer og sikkert en god del langt mindre relevant litteratur så har jeg kommet frem til et enkelt og konsist svar:

Jeg tenker ikke, og den jeg

er er ikke en gang i stand til å kontrollere hvilke tanker jeg får.

Før du derimot hiver deg på telefonen for å ringe opp folk i hvite drakter med store sommerfugl-nett, så synes jeg du bør gi meg muligheten til å bortforklare det hele eller i det minste få gjort et forsøk på å skylde på noen andre! Riktignok så inkluderer ikke det å bare skylde på andre en del av hvem jeg er, så da får jeg heller starte med historikken i stedet.

Er fristet til å starte historien med noe om at hun tross alt var pen, men når det kommer til faktisk relevans så var det mer det at hun kom med en del interessante observasjoner rundt hvordan verden fungerer og er skrudd sammen. Som den evige studenten jeg er innenfor alt av interessant vitenskap så vet jeg at når det kommer til det større bildet så vet jeg allerede nok om grenseskillene der det hele essensielt går fra å snakke om fakta og til det som i inntil videre er vill spekulasjon så da kan man like godt lese en og annen bok om åndelig opplysning også. Boken hun anbefalte for meg var Det er NÅ du lever originalt skrevet av forfatteren Eckhart Tolle. Så da leste jeg den da.

Selve boken kom med lovnader om å være en veiviser frem mot åndelig opplysning, og selv om det fortsatt er noen steg til at man kan karakterisere seg selv som åndelig opplyst så er håper jeg i det minste de små stegene underveis likevel teller. Det første steget for meg har de mer årvåkne av dere allerede trukket knytninger mot allerede, og for resten av dere så kan det være en tanke å ta en titt på innlegget Måtte du leve i psykiske tider.

I følge boken så handler det hele om å dø før man faktisk dør, men akkurat nå høres det fortsatt litt for urovekkende så da får man heller konsentrere seg om det lille ekstra steget inntil videre. Dette steget hadde med å innse en del ting om de tankene man har og deres opprinnelse. Det var med andre ord sånn jeg kom frem til et såpass konsist svar som det du fikk.

Straight Jacket Lying (kilde)

Med historikken på plass så var vi tilbake med truslene om menn med store sommerfugl-nett. Retrospektivt så tror jeg at jeg nettopp skyldte på en bok som opphav til mine tilsynelatende vrangforestillinger, men i og med at mitt naturlige publikum mest trolig har et noe begrenset oppmerksomhets-spenn så får nok selve forklaringen vente helt til i morgen.

OBS! Dersom morgendagens innlegg mot formodning ikke skulle dukke opp til vanlig tid så er det mulig at jeg faktisk er blitt innhentet av mitt mest nærliggende senter for behandling av psykologiske lidelser, Åsgård. I så tilfelle så vil jeg sette pris på at du ringer dem og eventuelt melder deg selv som karaktervitne. Latskap kan også inntreffe, så kan sikkert være på sin plass å eventuelt la meg nyte farmakologiens vidundre i et par dager først.

Tankens tyranni

Tyranny, av elgama

Tittelen sier vel egentlig alt det som skulle sies så da er det kanskje best å avslutte innlegget før man roter seg inn i teorier rundt definisjonen av de ulike ordene sett ut fra relevante kontekster, men i denne omgangen så skal jeg holde meg til meta-tenkning.

Fortsatt ikke helt klart for deg hva jeg snakker om? Kanskje ikke så rart når ikke jeg egentlig er fullstendig ved mine fulle fem akkurat nå, men en deilig kald sommerpils på verandaen går fort over og gjør knapt annet enn å dempe støyen som omgir oss alle til ethvert tidspunkt. Tanker om alt fra jordens indre og til universets ytre samt muligens enda lengre uten at vi egentlig har et ord for det. 

Min første tanke når jeg skrev det forgående avsnittet var i utgangspunktet hva det i det hele tatt er ordtaket sikter til da jeg for det meste antar at tallet fem refererer til de fem ordinære sansene, og såvidt jeg vet så har ingen av sansene noe med mental helse å gjøre selv om den plutselige mangelen av en eller flere sikkert ville vært noe urovekkende for å si det mildt.

Tilbake til det horrible ordet jeg begynte med, meta-tenkning, så vil det si noe så enkelt som kunnskapen om måten man tenker, eller sagt på en annen måte så vil det si tanker om det å tenke. Det andre spørsmålet som dukket opp, og egentlig da bedre kan regnes som det første spørsmålet av relevans var riktignok hvorvidt jeg i det hele tatt vet hvordan jeg tenker.

Det første spørsmålet som jeg hoppet over, men som du antakeligvis lurer veldig fælt på hva var for noe dukket opp fordi jeg er en mann med en overaktiv hjerne. Omhandlet i generelle trekk spørsmål hvorvidt dette årets bikini-moter var noe mindre enn fjorårets mote, og som en følge av dette hvorvidt det nærmer seg den tiden av året der man bruker tid på å legge merke til alt annet enn selve plagget.

Mann, ja. Har dette påvirket min evne til å telle? Tydeligvis da det første relevante spørsmålet dermed faktisk var det tredje spørsmålet som dukket opp under formuleringen av ett og det samme avsnittet.

Svaret på selve spørsmålet rundt hvordan jeg faktisk tenker skulle man kanskje kommet frem til før dagens innlegg tok slutt, men det gjorde jeg dessverre ikke. For håpe på litt mer fokus bakom morgendagens innlegg fordi at akkurat nå så har all tenkning rundt hvordan jeg tenker gitt meg en ørliten hodepine, men så er det nok en begrensningene med å gjøre dette internt i sitt eget hode... Ikke akkurat som jeg egentlig har noe reelle valg da!

Måtte du leve i psykiske tider

Realize Deeply, av Bella-Elizabetta

Teknisk sett er vel egentlig den gamle kinesiske forbannelsen den om at man måtte være tvunget til å leve i interessante tider, men det gjør vi nå vel egentlig alle som en - vi er bare for opptatt med rosabloggene våre, cupcakes og kjefting rundt hvem som egentlig burde vunnet årets idol. Nok om det, over til selve temaet: Psykisk tid!

Så hva i all verden er psykisk tid da, tid benyttet i polstrede rom iført svært begrensende kosedresser? Ikke helt, men ikke så langt unna det normale vestlige livet vi til enhver tidspunkt ser ut til å leve marginalt ut til det ytterste om mot grensen til sånn passe.

Kom over konseptet med psykisk tid i en noe litt for direkte oversatt kopi av boken Det er NÅ du lever originalt skrevet av forfatteren Eckhart Tolle. Den har til og med en undertittel som sier noe som så at det er en veiviser til åndelig opplysning, en heller kraftig lovnad å skulle leve opp til samt at man klok av skade allerede har litt sunn skepsis til den typen materiale Skepsisen kommer inn i og med at litt for mye av bøker og materialet innenfor samme geografiske plassering på bokhandelen ofte lover gull og grønne skoger så lenge man ofrer en ku, konverterer til kabbala eller bare blir med i din lokale favorittkult, men denne boken omgår dette faktisk svært så elegant. Det meste gås gjennom på en veldig fornuftig og strukturert måte der eventuelle religions-referanser hovedsaklig kun benyttes som sammenligningsgrunnlag uten å blande ritualer og trosgrunnlag inn i bildet som et krav for å kunne få noe ut av materialet.

Psykisk tid defineres som all tid der sinnet vårt hovedsaklig er dypt forplantet enten i fortid eller fremtid uten at det har noe som helst grunnlag for å komme opp med noe som helst hjelpsomt. For å nevne noen konkrete eksempler kan man nevne gjentakende kverning i forhold til hva man sa i en tidligere samtale uten at man i det hele tatt vil være i stand til å noensinne endret det faktumet at sagt er sagt eventuelt tid benyttet til å bekymre seg over et fremtidig møte. Selve bekymringene vil ofte fortsette å koste oss i energi inntil vi er så utslitt når vi kommer oss frem til møtet at vi faktisk er langt dårligere skikket til det, og det selv om man til og med var ferdig med alle mulige forberedelser som kunne gjøres i forkant - sinnet bare fortsatte å kverne i det samme sporet. All tid benyttet med tankene enten frem eller tilbake i tid uten at vi hverken kan endre eller bli ferdig med ting før man kommer så langt, løsningen derimot er skremmende enkel: konsentrere seg om akkurat NÅ fordi det er det eneste vi kan påvirke og arbeide med akkurat NÅ.

Høres skremmende enkelt ut i forhold til å skulle løse alle mine bekymringer om fremtiden, fjerne alle sår fra tidligere hendelser og så gi meg muligheten til en indre fred og lykke som er fundamentert sterkere enn alt hva vår materialisme-orienterte samfunn er i stand til å levere. Høres helt tåpelig ut når man sier det på den måten, ikke sant? Likevel så ser det ut til å være noe i det likevel - spesielt når jeg får tenkt meg litt om.

En av mine egne opplevelser som ser ut til å harmonisere med dette konseptet er mitt eget forhold til det å ta fly for å reise noen plass, og for alle som har tatt fly sammen med meg så vet de nok at dersom jeg hadde hatt et annet alternativ som ikke tok fullt så mye tid så hadde jeg nok heller gjort det; jeg kan fysikken rundt det som får flyet til å lette og holde seg i luften, men utover det at jeg har sett det så mange ganger så er det fortsatt noe litt utrolig over det at differansen i lufthastighet over og under vingene skal suge opp noe som er så tungt! Dessuten er jeg en smule paranoid til tider, og selv om jeg vanligvis ikke har så mye som et snev rasisme i meg så får jeg nok et lite midlertidig anfall når noen prater oppgitt i mobiltelefoner på arabisk foran meg i køen. Noe med språket som alltid høres litt aggressivt uansett hva de snakker om, egentlig litt som tysk og russisk når jeg tenker etter.

Tilbake til temaet det hele egentlig skulle handle om så er det da at dersom jeg skal på ferie så er vanligvis alt en opplevelse i det sekundet man har låst ytterdøra hjemme og så fått sjekket inn bagasjen for første del av reisen. Slapper av på kafeen med et glass brus og et stykke kake der ingen av delene er spesielt gode til tross for at de koster over det dobbelte av hva man skulle tro, men likevel så er det nesten ingenting som påvirker den indre roen om å være kommet avgårde. Skulle det eventuelt ringe noen i forhold til jobben, så er man enten allerede i utlandet eller på vei dit uten så mye som en laptop. Aaaaaah!

Derimot når jeg skal ut på en reise i forhold til jobben så er jeg gretten hele veien, bjeffer til flyvertinnene som du hører stille spørsmålet om "kaffe eller te" ørten ganger før de kommer frem til deg samt at man gjerne er to sekunder unna å fyke opp av setet for å kaldkvele foreldrene til den jævla ADHD-ungen som de sikkert hadde stappet full av sjokolade og brus før de i det hele tatt tenkte på å ordne innsjekkingen mens de står i baggage-drop køen. Aaaargh!

Sannheten er at flyturene forløper seg vanligvis helt identisk med de samme trege køene, flyvertinnene og vanligvis det samme antallet hylende unger som sparker baki setet mitt - forskjellen er meg selv. På tur på ferie så er jeg fullstendig avslappet og bare nyter livet akkurat i nået mens jeg derimot på vei til et møte raskt blir irritabel av den minste ting fordi hodet er opptatt med å kverne på scenarioer i forhold til møtet jeg måtte reise for å delta i. Noe av tiden kunne kanskje regnes som mentale forberedelser, men man kommer raskt til et punkt der man kverner rundt på de samme tingene uten potensiale for tilført verdi; psykisk tid.

Hvorvidt man kan klarer å holde seg i nået hele tiden og så kun ta korte svippturer inn i fortid og fremtid ved behov er nok mere spørsmålet i forhold til praktiseringen av lærdommen, men alt som skal til er visstnok kun hardt, langvarig og konsekvent arbeid. Ikke mer med andre ord, puh!

Friendly Cow, av papilio

Må likevel innrømme at den delen med kua hørtes ut langt enklere og håndterbart ut, men har absolutt ingen intensjon om å slakte forsvarsløse dyr uten at man nødvendigvis trenger å gjøre det for å brødfø seg selv eller familien sin, bare så det er sagt. Kombinerer man det med en aversjon mot å spise ting du kjenner navnet til så hadde jeg nok blitt vegetarianer det sekundet biff-pakningen hadde fått en merkelapp som spesifiserte noe slikt som 155 gram Dagros, livsglad ku på 3 år som døde brutalt på grunn av din trang til å spise hamburgere - det å måtte skrubbe blodet ut av baderoms-flisene ville nok også telt i negativ retning i forhold til denne planen, ja!

Hardt arbeid over lengre tid for å oppnå varig indre fred ved å lære seg til å konsentrere seg om nået. Høres ut som noe som er verdt å undersøke videre i praksis, eller i det minste lese ferdig boken da dette generelt sett kun var den samlede lærdommen fra det første kapitlet - undres nesten hvilke andre gullkorn som måtte komme videre utover i boken.