Hersketeknikk for begynnere

Året var 1970 eller noe slikt, feministen Berit Ås gikk på scenen for å en gang for alle røske opp i hvordan vi alle menn behandlet kvinner på arbeidsplassen. Systematisk, målrettet og tilnærmet utelukkende dårlig oppførsel i den grad at ordet hersketeknikk plutselig ble dagligdags-tale. Menn lovet både bot og bedring, noen fulgte opp selv om en hel del sikkert bare ble litt mer subtil i sin fremtoning.

Omtrent 30 år senere, Valla-saken eksploderer i media og alle argumenter om at taktikkene kun var forbeholdt gamle gubber i slitne dresser blir en gang for alle lagt dødt. Det kan kanskje tyde på at alt ikke handlet om illustrasjonen på dodøren, men muligens i en retning av at kombinasjonen mellom arroganse og rom for utøvelse.

Tidligere utgivelser med råd om hvordan man skal kjempe mot mennenes overtak må oppdateres i henhold til den nye hverdagen, vel å merke for å fokusere på at dette ikke utelukkende er et "kvinnelig problem" - mer en allmenn realitet.

Forfatterne Hilde Sandvik og Jon Risdal leverer med boken Hersketeknikk en lettlest, underholdende og forholdsvis informativ gjennomgang av de mest kjente teknikkene, noen ukjente samt sikkert noen få som sikkert havner under kategorien "teoretisk" ettersom de først kan virke litt vel bisarr som en intensjonell teknikk... Skal likevel ikke undervurdere menneskers evne til å behandle hverandre dårlig, så man skal aldri utelukke noe som helst.

Helgenen jobber sent og tidlig, er først inn og sist ut. Arbeidskapasiteten sier ikke alltid like mye om effektiviteten, men det er ikke så viktig. Du har kanskje familie og et liv utenfor jobben, men det overser hun glatt. Ofrer du deg ikke som henne, har hun overtaket på deg.

Personlig har jeg det relativt enkelt for å se gjennom de mest grunnleggende teknikkene, mest trolig av at det er helt typisk for min personlighetstype å ikke respektere folk ut fra titlene de gjemmer seg bak, bilen de kjører eller årgangen på Cognac-en de slurper i seg på hytta - vi danner respekt ut fra de handlingene vi ser, ikke illusjonen de prøver å presentere. Likevel, det å bare konstatere at sleiken endelig har vist sitt sanne ansikt er noe helt annet enn å kjempe tilbake, for det kreves det erfaring og da kreves det at man velger de tilsvarende mot-taktikkene for å unngå at man ikke bare har kjøpt seg en nemesis.

Nå er det vel kanskje en forventninger om at det kun er mennesker som selv er forholdsvist upassende skrudd sammen som ender opp med en nemesis, men akkurat det er ikke akkurat et forhold som krever to aktive parter... noen har faktisk galskap nok for flere enn seg selv. Hvorvidt disse da vil se på denne boken som en håndbok for offensivt bruk fremfor forsvar kan nok sikkert i seg selv være et potensielt problem da ikke så mange av dem kommer med noe direkte forsvar utover å bare svelge noen kameler, slenge ut et offerlam ved å "angi" en kollega eller å bare ignorere spillet i seg selv (tar noe lengre tid).

Boken hopper uheldigvis over de psykologiske faktorene som underbygger mye av den oppførselen som etterhvert er blitt generalisert ned til det som essensielt sett er en lett gjenkjennelige samling med teknikker, og leser går dermed glipp av det jeg vil karakterisere som den største lærdommen å trekke ut av det hele. Ikke det at jeg stiller garanti for at hverken forfatterne eller noen andre for den saks skyld vil vært enig med meg, så vil jeg si det så enkelt som at en leder eller medarbeider observert i utøvelsen straks vil bli gjenkjent som en person i forsvars-modus.

Med andre ord, så kan de i alle falle ikke anses som noen som angriper ut fra en fra en posisjon av styrke. Et forbehold som må tas hensyn til er at dette IKKE gjelder når utøveren er en den klassiske psyko/sosio-paten som generelt sett bare bør unngås da personen i og med at der den ene av dem finner direkte glede i "spillet" så forstår den andre ikke situasjonen, heldigvis ser man lett hvem de er. Førstnevnte ved en enorm trang til å baksnakke hvem enn som ikke er tilstede rundt lunsj-bordet, den som følger med vet at før eller siden kommer det et tidspunkt da også de ikke er tilstede rundt bordet (teknisk sett er vel egentlig den psykologiske forklaringen at psykopaten som oftest har kraftig underutviklet evne til selvkontroll, og de klarer dermed ikke unngå aktiviteten). Sistnevnte har heldigvis aldri noen reell støtte fra gruppen mennesker rundt dem, ingen stoler på dem og de fleste vil kaste dem til ulvene det sekundet de presenteres med et alternativ - de er heller sjeldent observert utenfor det offentlige i og med at det er kun der de har muligheten til å feile oppover i hierarkiet.

Boken er underholdende lesning for alle med planer om å ta et dypdykk på den mørke siden av menneskelig moral, eller rett og slett dersom du bare er som meg og ønsker et innblikk i blårussens tankeprosesser... Litt vel generalisert å bare skylde blårussen? Jepp, men så er jeg ingeniør og vi finner glede i det å bygge ting - ikke i å fikle med budsjetter, organisasjonskart og hva enn det måtte være i tryggheten av en glassboks en plass ute på sidelinjen. Helt annen kultur. Når vi derimot må ha noe direkte med dere å gjøre så lønner det seg å ha bladd gjennom den lille svarte.

PS! Dersom jeg i øyeblikkets hast ikke fikk understreket det lille glimtet i øyet underveis, så møter jeg eventuelle militante feminister til diskusjon over en bedre middag. Jeg lager maten, du tar med vinen og et fyrig temperament!