Betydningen av drømmer

In Dreams av Maleda

For de mer observante av dere, eller det vil kanskje si uhyre spesifikt interesserte av dere som måtte ha studert bildet på innlegget Overflødig kunnskap i noen nærmere detalj så la dere kanskje til og med merke til boken merket Kvinnedrømmer, Mannsdrømmer skrevet av Gerti Senger.

Boken omhandler tolkninger av drømmer og bokens første innhold ble sikkert skrevet for snart tre tiår siden, men tror ikke den menneskelige natur har forandret seg nevneverdig siden den gang. Vi har riktignok langt mindre kontakt med våre indre følelsesliv enn noensinne ettersom at måter å distrahere seg fra vanskelige ting er om ikke annet tilgjengelig i nesten ubegrensede mengder, noe som sikkert kun betyr at når sammenbruddene kommer så er de sikkert merkbart kraftigere og får langt sterkere virkninger. Nok om det, over til den delen med drømmene.

Mye av det som står i boken er basert på arbeidet opprinnelig utført av Carl Gustav Jung, som igjen baserte på mye av sitt arbeid på det utført av Sigmund Freud. Jung var opprinnelig en student av Freud, og ulikhetene i hvordan de så på drømmenes verden førte i sin tid til mye vondt blod mellom dem. Freud mente at alle drømmer essensielt var bedrag ment for å føre drømmeren bak lyset, og hadde alltid sitt opphav i seksuelle undertoner med grunnlag i opplevelser som barn. Jung mente derimot at dette var fryktelig begrenset og kom heller opp med teorien om at drømmene på sin side måtte tolkes ut fra hvilke inntrykk de gir drømmeren ut fra deres egne synspunkt - det ga ikke mening at vi skulle drømme om ting vi aldri hadde hørt om eller selv forsto på et eller annet nivå.

Personlig så mener jeg at Jung har mest rett i denne sammenhengen i og med at ting sjeldent er så enkelt som det Freud får det til å høres ut - vet selvsagt at vi mennesker nærmest kommer ferdig programmert med troen om at kompliserte spørsmål alltid har kompliserte svar til tross for at svarene som oftest er rett nedenfor nesen vår, vel bakom nesen i dette tilfellet da. Jung tar rett og slett utgangspunkt i at vi er forskjellige fra hverandre og selv vi menn har da en og annen tanke som ikke omhandler sex, hvordan å få sex eventuelt hvor man finner en egnet partner å gjøre dette sammen med. Denne bloggen er nærmest skriftlig bevis på at jeg fra tid til annen har andre tanker, var vel å merke ingen kvinner i rommet da mesteparten ble skrevet så skal uansett ikke være for bastant i mine uttalelser.

Tolkning av drømmer i henhold til Jungs teorier er for det første at alt og alle som er en del av drømmen er representasjoner av deg selv i en eller annen form, uavhengig om de er basert på en person du kjenner eller en gjenstand du ser daglig. Jevnt over så har vi mennesker en del kjente likhetstrekk i forhold til hvilke egenskaper vi tildeler ting og situasjoner uten å nødvendigvis tildele dem så altfor mye mening på et bevisst nivå, disse tingene omtales ofte som drømmesymboler og ofte er disse såpass generelle at de betyr tilnærmet det samme.

Death av 2Dark

Selv om mange av symbolene om dagen kan virke som å ha en helt spesifikk tilknytning og en merkelapp som noe negativt er det ikke sikkert at den i drømmene vil ha det. Eksempelvis vil en drøm om noe så deprimerende som død og begravelse tilsynelatende virke negativt så er døden som oftest bare metaforisk i forhold til planer som gikk i vasken, en personlig oppfatning som byttes ut eller rett og slett at en ny fase i livet ditt innledes.

En slik bok som den jeg overtok for en billig penge inneholder et kort og greit drømmeleksikon der man kan slå opp i hva de vanligste symbolene betyr, og dermed samtidig få en enkel tolkning av hva det kan bety. Selvsagt så kan en drøm bare være et minne og ikke bety så veldig mye helt isolert sett ved å bare være sinnets måte å prosessere en hendelse, poenget er uansett å komme frem til hva du selv mener drømmen din betyr - det er det til syvende og sist du selv som kan svare på!

Meningen med livet

The Philosopher av crilleb50

Spøkte litt i gårsdagens innlegg, Hvordan velge bort lidelse, om hvorvidt jeg ikke samtidig kunne komme med løsningen på verdens eldste spørsmål, det vil si hva som er meningen med livet?

Dette er et av menneskehetens viktigste spørsmål, kanskje også i den grad at dersom vi noensinne fikk et fullstendig konsist og brukbart svar alle kunne akseptere så ville vi mest trolig slutte med å være det vi definerer som et menneske. Cogito Ergo Fucked, eller noe lignende i det minste.

Skal likevel gi deg det beste svaret jeg har kommet over så langt, det vil samtidig si at det ikke var jeg som opprinnelig formulerte så kan ikke akkurat ta æren for det selv om jeg heller ikke kan huske nøyaktig hvem det var som opprinnelig sa det. Uansett, her er svaret svaret du har ventet på:

Meningen med livet er å gi det mening.

Frustrerende ikke sant, men når det kommer til dypt filosofiske spørsmål så er det ingen konsise svar, bare en samling ord med mye visdom, noen gange historie og alltid med et krav til en viss mengde egen refleksjon over hvorvidt det gir mening for nøyaktig deg. Andres svar fungerer mest trolig ikke helt direkte for deg, men kanskje er vi nært nok til å dele den samme forståelsen av det ordene peker på.

Hvordan velge bort lidelse

Balance of Suffering (kilde)

Ville ikke du også foretrukket å leve livet ditt uten noen form for lidelse? Nøyaktig hvordan var en av de små detaljene jeg ser ut til å fint ha hoppet over i gårsdagens innlegg, Et liv uten lidelse.

Det korte svaret som jeg også var innom i gårsdagens innlegg er rett og slett det å velge å ikke lide, noe vi faktisk kan i og med at lidelse kun er en tanke som fremkaller følelser av smerte - lider vi mer fordi lidelsen og smerten ender opp med å forsterke hverandre; da har vi funnet oppskriften på det vi ofte kaller depresjon.

Bare sprøyt er mest trolig din første reaksjon på denne påstanden, og i andre omgang så forventer du halvveis at jeg i morgen nærmest er truende til å fortelle deg hva meningen med livet er! Vel, vi får se...

Den litt lengre og grundigere forklaringen involverer som første steg å innse at tankene som snurrer rundt i hodet ditt ikke er den du i virkeligheten er, ta en titt på innlegget Hvor kom tanken fra? først. Tenk på hjernen din som din egen lille privat eiendom med en vakker bekk gående rett gjennom den, vannet som renner forbi er tankene dine og du er den som står ved siden av elven med valget når og hva du vil plukke opp. Vil du drikke når vannet er grumsete, eller vil du vente noen sekunder på om det igjen blir klart?

Steg to er egentlig valgfritt, men det vil på sikt avgjøre hvor oppmerksom du klarer å være i forhold til hvilke tanker som svirrer gjennom hodet ditt, og jeg tror at det er kun gjennom meditasjon at man klarer å bli nok kjent med hvordan man fungerer at man kan kontrollere hvilke tanker man plukker opp og reagerer på, men selv uten så tror jeg at man uansett kan komme langt.

Det siste og avgjørende steget er at hver gang man føler seg nedstemt, deprimert eller på annen måte føler at man lider, så bør man spørre seg nøyaktig hvordan jeg føler meg akkurat NÅ. Personlig så tror jeg at akkurat nå har jeg en begynnende betennelse i den ene skulderen min, men det er bare smerte og den kan jeg leve med inntil det går over. Føl verden og den situasjonen du er i gjennom kroppen din, og du vil kunne finne at anger for fortid og bekymringer over fremtid egentlig ikke eksisterer lenger.

Kan du ikke leve med smerten din akkurat nå, eller føler at den kan bli til noe mer alvorlig; snakk med en lege. Det er faktisk å håndtere problemet, samtidig velger du også bort lidelse ved å gå rundt og bekymre deg over det inntil den blir helt utålelig. Klarer du å leve med den, så aksepterer du den som en del av verden slik den er akkurat nå. Uansett hvor galt det ser ut til å være så vil du alltid finne at dagen blir lettere ved å fokusere på alle de tingene som faktisk fungerer; du puster, hjertet slår og hodet sitter fortsatt relativt godt fast i resten av kroppen... Egentlig så og si alt det essensielle, når man tenker over det.

Dette er hva det vil si å være mindful i forhold til smerte, det vil si ved å ikke la den bli til lidelse. Annen lidelse kan du også samtidig velge bort, dersom du ikke liker den da selvsagt?

Forfatterutvikling: Drømmer

Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på. Gjennom teksten så var det meningen at det skulle være en referanse til noe som hadde med oppgaven jeg var ment å arbeide med, men resultatet endte opp som en grei tekst på egen hånd til tross for at jeg da må gjøre oppgaven på nytt igjen. Noe om en drøm man hadde.

Drømmer

Owwwwww av inkandstardust

Det er lenge siden jeg hadde hatt en drøm, litt over et halvt år nå... I det minste en drøm jeg kunne huske etterpå. Vitenskapelig sett så vil jeg anta at jeg generelt sett har dem i løpet av natten, rett og slett ved fraværet av psykoser underveis, så jeg ville nok holdt en knapp på den greia om å ikke huske dem.

Regner selvsagt ikke med et lite dryss av mareritt, de fleste av dem evigheter mellom klokkeslagene - likevel så så blir man tidsnok våken. Panikk-ladet sky fortsatt hengende over hodet, en forvridd kropp og små dråper av svette rennende nedover ryggen. Good times!

En av opplevelsene man måtte leve gjennom for så å finne seg tilbake i sin egen seng var følelsen av å ha blitt kastet i mot sitt eget speilbildet. Hadde følt både meg selv og speilet i seg selv eksplodere i en glinsende sky av sylskarpe fragmenter, sølv og glass i en lettere blanding.

I natt, eller det vil vel egentlig mest trolig si i morges hadde jeg derimot en drøm. Drømmene våre tas for ofte for gitt, ofte legger vi ikke en gang merke til at de var der - få minutter senere er vi fortsatt våken, men nå er også det siste vi husket om drømmen også borte. Den verden vi levde i inntil da smelter raskt bort fra både sinn og minne. Kanskje er det sånn at vi alle er dømt til å kun verdsette enkelte ting når vi først har mistet dem, noen ganger vet vi ikke om tingene vi har mistet før man eventuelt uventet endte opp med å få dem tilbake.

Det er mange teorier om hva drømmer egentlig er for noe, kanskje vil vi ikke noensinne finne ut et klart svar på dette spørsmålet. Likevel så er det ikke alle ting her i livet vi er ment å forstå fullt ut, vi trenger de små mysteriene vi har igjen for å aktivt holde på magien som en del av livet vårt. Den magien vi ser i form av et nærmest subtilt glimt, men likevel tilstede i ethvert ekte smil.

En av teoriene handler om at drømmene våre kun er hjernens måte å prosessere dagens sanseinntrykk og refleksjoner på slik at vi kan klare å få lagret dem i form av selvstendige minner, kartlagt og optimalt sånn at kunnskapen er øyeblikkelig tilgjengelig akkurat når vi trenger den. Scenarioer som spilles ut bakom øyenlokkene våre for å gjøre oss i stand til å forutse ulike forløp, følger eller rett og slett bare fordi vi på et eller annet nivå følte for å skremme vettet av oss selv.

Kanskje er det sånn at alle våre virtuelle verdener er koblet sammen, våre tanker og drømmer kun en del av det kollektive ubevisste. En måte å ta del i hverandres indre sannheter, en måte vi kan veilede hverandre inn på den stien vi er ment å følge i livet vårt, den stien som verden trenger at vi følger. Ikke fordi vi er tvunget til det på noen måte, rett og slett bare fordi at det er der vi kan best bidra med vår egen unike påvirkningskraft.

Jeg forstår logikken og fornuften i at drømmene bare er en funksjon, det er en tolkning som ligger sinnet mitt ganske så nært. Likevel så ser jeg samtidig at drømmene er ikke en del av sinnet og i alle fall ikke som en del av en tanke. Drømmene våre føles gjennom en helt annen verden, de er ikke i form av ord og sjeldent eller aldri som noe man ville sammenlignet med en klar og konsis anbefaling i forhold til livene vi lever.

Vi klarer sikkert å forenkle dem ned på papiret i form av ord, men i det sekundet vi har gjort det er de samtidig redusert til noe som til tross for et omfattende språklig ordforråd fortsatt ikke holder betydningen. Ordene maler illusjonen av et bilde, men noen komplett form blir det aldri - til syvende og sist ender de opp som veiskilt med et navn og en generell retning.

Retning er viktig i vårt våkne liv, fordi uten retning vil vi fort havne på feil plass i livene våre. På veien hjem står det flere skilt, sikkert et av dem til og med merket "Lofoten". Det å vite veien, eller til og med navnet vi forbinder ved noe vil likevel aldri samtidig fullt ut formidlet fjellenes majestetiske fremtreden i horisonten når man nærmer seg, grønne bakker og følelsen av havets rene råskap. Kunne vist deg et bilde eller brukt flere ord, men det hele er fortsatt et marginalt nivå over en rekke bokstaver innfelt i et stykke metall langs veien. Hvor den enn måtte ende opp å føre deg.

Drømmene aktiviserer langt mer enn bare et mentalt bilde av plassen, for hvordan forklarer du noe så grunnleggende som ordet "tomat" for noen som aldri har hørt om noe slikt? Fargenyansene, følelsen av fingrene mot overflaten av den og lukten når du endelig legger merke til at den er der. For ikke å hoppe over smaken når du hadde kommet så langt som å gjøre et snitt i den, bare la smaken fanges opp og spres langs smaksløkene før vi svelger den sakte ned.

En drøm kan være større enn den virkeligheten vi lever i til vanlig, vår egen opplevelser slutter å være begrenset av våres egen oppfatning. Vi ser det hele ufiltrert av logikk, uten merkelappene vi reduserer alt ned tid. Alle de tingene som virker så altfor naturlig for oss i det sekundet vi har våknet, og drømmen i seg selv er allerede i ferd med å smelte vekk som om den aldri hadde eksistert i utgangspunktet.

Drømmen jeg hadde i natt var enkel til drømmer å være, noen ganger trenger vi forøvrig mest de enkleste budskapene, så man skal aldri avfeie dem av den grunn. Alle store og avanserte systemer faller for de minste som ikke fungerer, er ikke livene våre allerede kompliserte nok allerede til at vi samtidig skal være ute av stand til akseptere den hjelpen som finnes i å få pekt ut de små tingene, for er det ikke også der vi samtidig finner all mening og inspirasjon?

Jeg ser ned på hendene mine, som sett fra mine egne øyne. De er opptatt med noe, gjør sitt beste for å knekke et egg uten å lage et så helvetes stort søl som jeg alltid ender opp med. Oppi en bolle hvetemel er det ment å skulle havne, helst uten deler av skall var vel også planen selv om jeg spekulerer på om dette i det hele tatt var en del av.

Egget knekkes fint på bollen i et rent brudd, som utført av en ekspert som vet hva han holder på med. Innholdet derimot er seigt, kvalmende og minner mest om svart tjære. Lukt av brente bildekk og et hint av svovel brenner i neseborene og frembringer antydning til tårer i øynene, en brennende svie. Halvveis sjokkert og satt ut av det hele får jeg knapt summet meg og fanget opp det hele før det ender opp i blandingen, kaster det i søpla mens jeg reflekterer over en plomme som i mangel av bedre ord kun kan beskrives som absolutt feil. Noe som aldri var ment å være av denne verden!

Vet ikke hvorfor jeg fortsetter, kan ikke se for meg at opplevelsen egentlig hadde kommet til å etterlate meg med matlyst etter dette. Neste egg knekkes likevel på samme måte, det mentale bildet som til nå hadde vært tilnærmet monokromt fordreier seg til å vise en eggehvite, brun og forferdelig. Renner gjennom fingrene, utover benkeplaten og oppi bollen. Det som best kunne beskrives som en sykelig guffe graves ut av bollen, og med det forsvinner samtidig en del av melet jeg startet med.

Først som våken begynner man å lete etter den egentlig meningen bak det hele, kanskje finnes den ikke en gang - de mentale bildene er bare der for å torturere deg selv, men enkelte ganger... Enkelte ganger tror jeg at vi får de beskjedene vi trenger til rett tid og rett sted, rett og slett fordi vi er ment å skulle ha dem og ingen var i nærheten for å formidle dem til oss på annen måte.

På en dårlig dag ville jeg kanskje avfeid det hele som nok et mareritt, hjernen som gir meg enda et veritabelt fuck you for å være den jeg fortsatt er. Bare slått det hele fra meg som nok en ting på listen over ting som stinket med denne dagen, denne verden - det var bare litt tidligere på morgenen enn jeg var vant til. Likevel så er i dag en god dag, en dag som bare ved å være en ny dag kommer med sitt helt unike potensiale for nye inntrykk.

Gårsdagens kurs hadde etterlatt meg med frykt i forhold til hvordan man skulle bruke drømmenes egen stemme til varig forandring, når jeg på mage måter følte meg stum? Jeg fikk det svaret jeg trengte å vite, budskapet var derimot ikke så klart at det hele ga øyeblikkelig mening i våken tilstand, for i våken tilstand hadde jeg heller brekt meg fremfor å fortsette... En stund i det miste.

Et fullstendig råttent egg, unngikk så vidt å forgifte alt jeg holdt på med og kanskje som en forlengelse av det hele, meg selv og alle jeg var glad i. Med andre var jeg mer selvsikker på teknikkene, sølte utover med det resultat at jeg kom fra det hele uskadd, men mindre.

Egg er forandring, livets start og for å bli til noe annet må skallet før eller siden brytes. Skulle jeg derimot trekke en mening ut av det hele så måtte det være at noe holdt på å ta livet av meg, en neste gjorde meg kvalm til det innerste av sjelen min og jeg kom fra det hele redusert. Vet ikke om jeg hadde et tredje egg, men kanskje det er fordi at det kapitlet enda ikke er skrevet enda - tror derimot at trenden peker i en positiv retning, kanskje når kapitlet er skrevet viser det hele seg å bli til en kake.

Det logiske delen av meg roper til meg om å skjerpe meg, den påpeker så en pakke egg i kjøleskapet som sikkert gikk ut på dato for et par uker siden. For sikkerhetens skyld ville kanskje en tur på kafé heller være tingen.

Jeg er nok en akademiker når det kommer til essensen av den jeg er, begge føttene solid plantet på landjorda, men jeg trenger magien som en levende kraft i hverdagen. Hvorfor skulle jeg ikke få lov til å akseptere budskapet om at de dårlige tidene er over, at positive forandringer er i vente, bare jeg stoler på at jeg til rett tid vil befinne meg på det rette stedet? Fordi jeg jeg har lov. Fordi jeg ønsker å tro på ting som at det finnes noe edelt i oss alle, at rettferdighet ikke er en vrangforestilling og at før eller siden kan også gode personer finne fred i en verden som har gått til helvete.

Tar derimot anmodningen om turen på kafé, de lager uansett bedre kaker enn jeg gjør. Pakken med egg får stå inntil videre der den er, klarer seg uansett fint uten meg.

Et liv uten lidelse

Suffering av inSOLense

Et tema som ofte kommer opp i forhold til mindfulness, i alle fall i og med at det er et sentralt tema i de fleste bøker i tillegg til at det var en av de første spørsmålene jeg selv stilte til tenkemåten er hvordan man kan ønske å være mentalt tilstede hele tiden? Til og med når sorg, smerte og lidelse preger den virkeligheten man lever i, det vil si alt annet enn et perfekt liv?

Det første man er nødt til å akseptere er at smerte kun er en følelse, et signal kroppen forteller deg om at noe er galt. Vår, det vil si de av oss fra oppvokst i den vestlige delen av verden, første reaksjon på all former for smerte er å late som den ikke er der, bedøve den gjennom bruk av medisiner eller rett og slett bare gjøre vårt beste for å distrahere oss fra den. Jeg føler selv at det å bare fokusere på smerten og så akseptere at den er der vanligvis er nok til at kroppen selv klarer å håndtere den videre, beskjed mottatt - greit nok det!

Lidelse er derimot en tanke vi bærer på, en følelse av smerte vi enda ikke har levd gjennom eventuelt også smerte vi allerede har levd gjennom. Problemet med dette er at hjernen vår er ikke i stand til å føle forskjellen på smerte vi tror vi opplever, og reell smerte - resultatet er at vi lever gjennom et fortløpende smertehelvete til tross for at den opprinnelige årsaken ikke nødvendigvis eksisterer lenger.

Med andre ord så kan man si at smerte har sitt formål, på mange måter så er alt som det innebærer å faktisk leve livene våre essensielt sett å utsette seg for smerte - hvem andre enn de vi elsker, har størst potensiale for å påføre oss smerte?

Smerte kan jeg leve med, men vi har et valg hvorvidt en smerte skal manifestere seg hos oss i form av en følelse av lidelse. Lidelse kan som allerede nevnt påføre oss mer og mer smerte, den trenger heller ikke å ha vært forårsaket av smerte - en opplevd konflikt ved å motsette seg verden slik den faktisk er kan være nok. All opplevd lidelse er essensielt sett et valg, bevisst eller ikke.

Så en video fra en undersøkelse utført i USA der de sammenlignet en mann som vant en stor lotto-premien med en som mistet både armer og bein i en bil-ulykke, den kanskje mest sjokkerende med undersøkelsen var at et år etter så ville de rangere seg selv på samme plass i forhold til hvor lykkelig de følte seg i livet sitt. Følelse av lykke i likhet med lidelse er mentalt, det er bare måten vi tolker verden rundt oss.

Velg bort lidelse, ta mot en følelse av lykke når den presenterer seg, men vær åpen for at hva enn som skjer så er livet ditt akkurat når. Livet ditt er ikke fortiden din, og det er i alle fall ikke en plass i en så langt fiktiv fremtid. Det er nå!

Hmm... Lurer på den godeste Eckhart Tolle har ødelagt meg for godt ved å gjøre meg om til en sanntids-optimist? Kanskje bøker slik som Det er NÅ du lever bør komme med en advarsel slik som de vi allerede har på sigarett-pakningene, noe slikt som; kan forårsake optimistiske tanker!

Historien om deg selv

Hva er egentlig historien om deg selv, har du allerede skissert fremtiden eller håndterer du dagene etter hvert som de dukker opp? De fleste av oss identifiserer seg med ulike roller og stereotyper som vi følger uten å tenke over det. Som oftest er vi villig til å forsvare vår rett til å spille dem helt til baren stenger, men er du som person tilstede i din egen tilværelse eventuelt går du på ski om vinteren fordi du føler du er nødt til det som nordmann? Selv om du egentlig hater det?

Forskning har kartlagt ulike områder av hjernen i forhold til hvordan vi opplever verden akkurat her og nå, og det området som er aktivt sier en del om hvor vi har fokus. Det ene området, Eksperimentell Fokus er aktivt når vi forholder oss til de rene opplevelsene av det som foregår rundt oss. Et annet område navngitt Fortellerfokus indikerer når vi kun følger noe som essensielt kan kalles en mental historie - vi følger bare innlærte mønstre mens hjernen er i sin egen lille verden.

Det er selvsagt ikke noe galt med den ene over den andre da begge to er naturlige måter for oss å fungere på, de er verktøy ment for sitt spesifikke bruk og situasjoner der det passer seg. Problemet kommer når fordelingen mellom disse kommer skjevt ut, vanligvis en kraftig forskyvning mot fortellerfokus ved at vi essensielt kan ende opp med å leve hele livet vårt i påvente av at den neste ferien skal komme, at lønningen bare skal komme inn på kontoen eller generelt sett at planetene skal stille seg opp på linje for den saks skyld - da er tiden vi har pekt ut for å komme i gang med å leve kommet over oss.

I mellomtiden gjør vi en masse ting i løpet av dagen, selv når vi skal kose oss eller gjøre noe vi egentlig liker, uten at vi egentlig er mentalt tilstede i det vi gjør. Vi går gjennom våre mønstre og rutiner uten å i det hele tatt kjenne etter hvorvidt vi egentlig liker det vi gjør, en gang gjorde vi sikkert det, men hva med akkurat nå? Setter du pris på det du gjør akkurat nå, eller gjør du det fordi det en gang motiverte deg til å gjøre det en gang til?

For ikke så lenge siden på en liten spasertur ute i naturen tok jeg meg friheten til en fem minutters pause for å studere livet i et lite stillestående, forbipasserende så perplekst på at en voksen person gjør sånt. Det fikk bare undre tenkte jeg bare og fortsatte turen opp mot toppen av Varden og brukte noen minutter til å nyte stillheten, og utsikten for den saks skyld, mens folk kom i full fart og to sekunder senere jogget ned igjen. Spørsmålet jeg satt igjen var hvorfor folk som visstnok elsker fjellturer og natur aldri stopper opp for å nyte den?

Min fremste teori på temaet er at de en gang elsket disse tingene, men med en fokus på historien om at de er personer som liker seg ute i naturen får de ut dit - selv vet de egentlig ikke, de bare følger innlærte rutiner for aktiviteter uten å mentalt være tilstede. Aktiv fokus sørger for den praktiske utførelsen av aktiviteten, men de selv nyter ikke det de holder på med - de er mest trolig ikke en gang mentalt tilstede.

Dette går selvsagt igjen i flere aspekter av livene våre inntil den grad at alle gjør sitt ytterste for å virke perfekt, ha den bilen som passer overens med sin opplevde sosiale status, ha de perfekte 2,5 barna på de rette privatskolene samt et sikte om at hvis man bare fikk den rette jobben... da skulle man endelig oppleve å bli lykkelig i livet sitt.

Kom man i det hele tatt så langt som å oppnå en eller samtlige av disse tingene så ville man kanskje følt noe slikt som 1-2 sekunder av lykke inntil man opplever at de oppnådde målene ble erstattet av enda mer, fordi man må alltid ha mer materialistiske goder og status for å bli lykkelig i 1-2 sekunder en gang i fremtiden også.

En ting jeg så vidt har begynt å innse er at dette kun er starten på en evig sirkel av akkurat det samme, endeløs smerte og slit for noe så absolutt marginalt. Å fortsette med det samme og så forvente et annet resultat er definisjonen på galskap, for ikke å nevne sorg, magesår og endeløse nedbetalinger på diverse lån.

Tror det jeg sier er generelt sett; stopp opp en gang i blant, kjenn etter og vurder hvorvidt det du holder på med faktisk føles rett i forhold til forventningene dine? På tide å bli personen historien din er basert på, ikke bare spille en forutsigbar bifigur fra den samme historien. 

Be mindful!

Overflødig kunnskap

Atter en gang var vi kommet til den tiden der flere årsverk, erfaringer og refleksjoner skal sorteres i kategoriene utdatert, redundant og kanskje verdt å beholde en stund til. Og nei, det er ikke snakk om det kommende regjeringsvalget - det er først til høsten, har heller ikke tro på at media kommer til å la oss glemme det så lett. De må kanskje komme seg over agurk-tidene først, så man kan få noen vinklinger som ikke allerede er blitt resirkulert fra tidligere år.

Tromsø Bibliotek (Kilde: Wikipedia)

Det jeg derimot sikter til er årets salg av bøker på biblioteket i Tromsø, for de av dere som ikke tidligere har hørt ordet bibliotek så er det vanligvis en stor bygning fylt med bøker. En bok på sin side er en rektangulær sak av papir fylt med ord og enkelte ganger også bilder, dessverre ingen apper så det kan kreve noe lavt til moderat mental energi for å få brukt dem til noe.

Personlig så har jeg en personlig trang til å ta vare på all ting gammelt og kanskje i flere sammenhenger ting som er direkte utdatert, men selv om det kanskje kan ha noe med at jeg i visse sammenhenger føler å ha vært født inn i feil århundre så er det alltid trist når ting går tapt. Jeg har fortsatt min første bok, hefte er kanskje mer korrekt å si, om hvordan man lager nettsider og for å si det slik så er det ikke mye der som fortsatt stemmer overens med dagens virkelighet, for meg så er det slike ting som gjør dem morsomme å bla i fra tid til annen.

Overraskende nok så var jeg ikke den eneste under 50 som var tilstede på fredag for å få med meg første del av salget selv om jeg nok kom derfra med et heller snålt utvalg bøker som sikkert ikke så mange andre ville funnet en interesse i, men de fikk et godt hjem i en bokhylle hos meg. Den ene boken var aldri blitt lånt ut i de fire årene den hadde stått i hyllen på biblioteket, en av de andre hadde heller ikke blitt utlånt siden den var helt ny - det vil si en gang rundt 1986. En bok i skrivekunst ble det også, så nå har jeg alt jeg trenger for å lære meg alt som er verdt å vite om å skrive søknader på skrivemaskin, vel utenom selge skrivemaskinen da.

Dette salgets utvalgte skatter

Opplevelsen av å dra på et boksalg er faktisk fornøyelig surrealistisk og det er nok en av få plasser der du vil oppleve at en liten dame oppi årene albuer seg inn mellom mengdene for å få første sortering i en nyåpnet eske fagbøker. Noen dedikerte sherpa-er utpekt til å bære og samtidig vokte over skattene av frykt for at noen andre skal kaste seg over bunkene deres i det sekundet en bok ble lagt fra seg for å grave enda dypere i en bunke med håndarbeidsbøker.

Jeg ble 60 kroner fattigere, noe som forsåvidt gikk til et godt formål uansett og noen gamle bøker fikk et nytt hjem. Alt i alt en god løsning for alle involverte parter.