Historien om deg selv

Hva er egentlig historien om deg selv, har du allerede skissert fremtiden eller håndterer du dagene etter hvert som de dukker opp? De fleste av oss identifiserer seg med ulike roller og stereotyper som vi følger uten å tenke over det. Som oftest er vi villig til å forsvare vår rett til å spille dem helt til baren stenger, men er du som person tilstede i din egen tilværelse eventuelt går du på ski om vinteren fordi du føler du er nødt til det som nordmann? Selv om du egentlig hater det?

Forskning har kartlagt ulike områder av hjernen i forhold til hvordan vi opplever verden akkurat her og nå, og det området som er aktivt sier en del om hvor vi har fokus. Det ene området, Eksperimentell Fokus er aktivt når vi forholder oss til de rene opplevelsene av det som foregår rundt oss. Et annet område navngitt Fortellerfokus indikerer når vi kun følger noe som essensielt kan kalles en mental historie - vi følger bare innlærte mønstre mens hjernen er i sin egen lille verden.

Det er selvsagt ikke noe galt med den ene over den andre da begge to er naturlige måter for oss å fungere på, de er verktøy ment for sitt spesifikke bruk og situasjoner der det passer seg. Problemet kommer når fordelingen mellom disse kommer skjevt ut, vanligvis en kraftig forskyvning mot fortellerfokus ved at vi essensielt kan ende opp med å leve hele livet vårt i påvente av at den neste ferien skal komme, at lønningen bare skal komme inn på kontoen eller generelt sett at planetene skal stille seg opp på linje for den saks skyld - da er tiden vi har pekt ut for å komme i gang med å leve kommet over oss.

I mellomtiden gjør vi en masse ting i løpet av dagen, selv når vi skal kose oss eller gjøre noe vi egentlig liker, uten at vi egentlig er mentalt tilstede i det vi gjør. Vi går gjennom våre mønstre og rutiner uten å i det hele tatt kjenne etter hvorvidt vi egentlig liker det vi gjør, en gang gjorde vi sikkert det, men hva med akkurat nå? Setter du pris på det du gjør akkurat nå, eller gjør du det fordi det en gang motiverte deg til å gjøre det en gang til?

For ikke så lenge siden på en liten spasertur ute i naturen tok jeg meg friheten til en fem minutters pause for å studere livet i et lite stillestående, forbipasserende så perplekst på at en voksen person gjør sånt. Det fikk bare undre tenkte jeg bare og fortsatte turen opp mot toppen av Varden og brukte noen minutter til å nyte stillheten, og utsikten for den saks skyld, mens folk kom i full fart og to sekunder senere jogget ned igjen. Spørsmålet jeg satt igjen var hvorfor folk som visstnok elsker fjellturer og natur aldri stopper opp for å nyte den?

Min fremste teori på temaet er at de en gang elsket disse tingene, men med en fokus på historien om at de er personer som liker seg ute i naturen får de ut dit - selv vet de egentlig ikke, de bare følger innlærte rutiner for aktiviteter uten å mentalt være tilstede. Aktiv fokus sørger for den praktiske utførelsen av aktiviteten, men de selv nyter ikke det de holder på med - de er mest trolig ikke en gang mentalt tilstede.

Dette går selvsagt igjen i flere aspekter av livene våre inntil den grad at alle gjør sitt ytterste for å virke perfekt, ha den bilen som passer overens med sin opplevde sosiale status, ha de perfekte 2,5 barna på de rette privatskolene samt et sikte om at hvis man bare fikk den rette jobben... da skulle man endelig oppleve å bli lykkelig i livet sitt.

Kom man i det hele tatt så langt som å oppnå en eller samtlige av disse tingene så ville man kanskje følt noe slikt som 1-2 sekunder av lykke inntil man opplever at de oppnådde målene ble erstattet av enda mer, fordi man må alltid ha mer materialistiske goder og status for å bli lykkelig i 1-2 sekunder en gang i fremtiden også.

En ting jeg så vidt har begynt å innse er at dette kun er starten på en evig sirkel av akkurat det samme, endeløs smerte og slit for noe så absolutt marginalt. Å fortsette med det samme og så forvente et annet resultat er definisjonen på galskap, for ikke å nevne sorg, magesår og endeløse nedbetalinger på diverse lån.

Tror det jeg sier er generelt sett; stopp opp en gang i blant, kjenn etter og vurder hvorvidt det du holder på med faktisk føles rett i forhold til forventningene dine? På tide å bli personen historien din er basert på, ikke bare spille en forutsigbar bifigur fra den samme historien. 

Be mindful!