Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset
jeg tidligere meldte meg på. Gjennom teksten så var det meningen at det
skulle være en referanse til noe som hadde med oppgaven jeg var ment å
arbeide med, men resultatet endte opp som en grei tekst på egen hånd til
tross for at jeg da må gjøre oppgaven på nytt igjen. Noe om en drøm man hadde.
Drømmer
 |
| Owwwwww av inkandstardust |
Det er lenge siden jeg hadde hatt en drøm, litt over et halvt år nå... I det minste en drøm jeg kunne huske etterpå. Vitenskapelig sett så vil jeg anta at jeg generelt sett har dem i løpet av natten, rett og slett ved fraværet av psykoser underveis, så jeg ville nok holdt en knapp på den greia om å ikke huske dem.
Regner selvsagt ikke med et lite dryss av mareritt, de fleste av dem evigheter mellom klokkeslagene - likevel så så blir man tidsnok våken. Panikk-ladet sky fortsatt hengende over hodet, en forvridd kropp og små dråper av svette rennende nedover ryggen. Good times!
En av opplevelsene man måtte leve gjennom for så å finne seg tilbake i sin egen seng var følelsen av å ha blitt kastet i mot sitt eget speilbildet. Hadde følt både meg selv og speilet i seg selv eksplodere i en glinsende sky av sylskarpe fragmenter, sølv og glass i en lettere blanding.
I natt, eller det vil vel egentlig mest trolig si i morges hadde jeg derimot en drøm. Drømmene våre tas for ofte for gitt, ofte legger vi ikke en gang merke til at de var der - få minutter senere er vi fortsatt våken, men nå er også det siste vi husket om drømmen også borte. Den verden vi levde i inntil da smelter raskt bort fra både sinn og minne. Kanskje er det sånn at vi alle er dømt til å kun verdsette enkelte ting når vi først har mistet dem, noen ganger vet vi ikke om tingene vi har mistet før man eventuelt uventet endte opp med å få dem tilbake.
Det er mange teorier om hva drømmer egentlig er for noe, kanskje vil vi ikke noensinne finne ut et klart svar på dette spørsmålet. Likevel så er det ikke alle ting her i livet vi er ment å forstå fullt ut, vi trenger de små mysteriene vi har igjen for å aktivt holde på magien som en del av livet vårt. Den magien vi ser i form av et nærmest subtilt glimt, men likevel tilstede i ethvert ekte smil.
En av teoriene handler om at drømmene våre kun er hjernens måte å prosessere dagens sanseinntrykk og refleksjoner på slik at vi kan klare å få lagret dem i form av selvstendige minner, kartlagt og optimalt sånn at kunnskapen er øyeblikkelig tilgjengelig akkurat når vi trenger den. Scenarioer som spilles ut bakom øyenlokkene våre for å gjøre oss i stand til å forutse ulike forløp, følger eller rett og slett bare fordi vi på et eller annet nivå følte for å skremme vettet av oss selv.
Kanskje er det sånn at alle våre virtuelle verdener er koblet sammen, våre tanker og drømmer kun en del av det kollektive ubevisste. En måte å ta del i hverandres indre sannheter, en måte vi kan veilede hverandre inn på den stien vi er ment å følge i livet vårt, den stien som verden trenger at vi følger. Ikke fordi vi er tvunget til det på noen måte, rett og slett bare fordi at det er der vi kan best bidra med vår egen unike påvirkningskraft.
Jeg forstår logikken og fornuften i at drømmene bare er en funksjon, det er en tolkning som ligger sinnet mitt ganske så nært. Likevel så ser jeg samtidig at drømmene er ikke en del av sinnet og i alle fall ikke som en del av en tanke. Drømmene våre føles gjennom en helt annen verden, de er ikke i form av ord og sjeldent eller aldri som noe man ville sammenlignet med en klar og konsis anbefaling i forhold til livene vi lever.
Vi klarer sikkert å forenkle dem ned på papiret i form av ord, men i det sekundet vi har gjort det er de samtidig redusert til noe som til tross for et omfattende språklig ordforråd fortsatt ikke holder betydningen. Ordene maler illusjonen av et bilde, men noen komplett form blir det aldri - til syvende og sist ender de opp som veiskilt med et navn og en generell retning.
Retning er viktig i vårt våkne liv, fordi uten retning vil vi fort havne på feil plass i livene våre. På veien hjem står det flere skilt, sikkert et av dem til og med merket "Lofoten". Det å vite veien, eller til og med navnet vi forbinder ved noe vil likevel aldri samtidig fullt ut formidlet fjellenes majestetiske fremtreden i horisonten når man nærmer seg, grønne bakker og følelsen av havets rene råskap. Kunne vist deg et bilde eller brukt flere ord, men det hele er fortsatt et marginalt nivå over en rekke bokstaver innfelt i et stykke metall langs veien. Hvor den enn måtte ende opp å føre deg.
Drømmene aktiviserer langt mer enn bare et mentalt bilde av plassen, for hvordan forklarer du noe så grunnleggende som ordet "tomat" for noen som aldri har hørt om noe slikt? Fargenyansene, følelsen av fingrene mot overflaten av den og lukten når du endelig legger merke til at den er der. For ikke å hoppe over smaken når du hadde kommet så langt som å gjøre et snitt i den, bare la smaken fanges opp og spres langs smaksløkene før vi svelger den sakte ned.
En drøm kan være større enn den virkeligheten vi lever i til vanlig, vår egen opplevelser slutter å være begrenset av våres egen oppfatning. Vi ser det hele ufiltrert av logikk, uten merkelappene vi reduserer alt ned tid. Alle de tingene som virker så altfor naturlig for oss i det sekundet vi har våknet, og drømmen i seg selv er allerede i ferd med å smelte vekk som om den aldri hadde eksistert i utgangspunktet.
Drømmen jeg hadde i natt var enkel til drømmer å være, noen ganger trenger vi forøvrig mest de enkleste budskapene, så man skal aldri avfeie dem av den grunn. Alle store og avanserte systemer faller for de minste som ikke fungerer, er ikke livene våre allerede kompliserte nok allerede til at vi samtidig skal være ute av stand til akseptere den hjelpen som finnes i å få pekt ut de små tingene, for er det ikke også der vi samtidig finner all mening og inspirasjon?
Jeg ser ned på hendene mine, som sett fra mine egne øyne. De er opptatt med noe, gjør sitt beste for å knekke et egg uten å lage et så helvetes stort søl som jeg alltid ender opp med. Oppi en bolle hvetemel er det ment å skulle havne, helst uten deler av skall var vel også planen selv om jeg spekulerer på om dette i det hele tatt var en del av.
Egget knekkes fint på bollen i et rent brudd, som utført av en ekspert som vet hva han holder på med. Innholdet derimot er seigt, kvalmende og minner mest om svart tjære. Lukt av brente bildekk og et hint av svovel brenner i neseborene og frembringer antydning til tårer i øynene, en brennende svie. Halvveis sjokkert og satt ut av det hele får jeg knapt summet meg og fanget opp det hele før det ender opp i blandingen, kaster det i søpla mens jeg reflekterer over en plomme som i mangel av bedre ord kun kan beskrives som absolutt feil. Noe som aldri var ment å være av denne verden!
Vet ikke hvorfor jeg fortsetter, kan ikke se for meg at opplevelsen egentlig hadde kommet til å etterlate meg med matlyst etter dette. Neste egg knekkes likevel på samme måte, det mentale bildet som til nå hadde vært tilnærmet monokromt fordreier seg til å vise en eggehvite, brun og forferdelig. Renner gjennom fingrene, utover benkeplaten og oppi bollen. Det som best kunne beskrives som en sykelig guffe graves ut av bollen, og med det forsvinner samtidig en del av melet jeg startet med.
Først som våken begynner man å lete etter den egentlig meningen bak det hele, kanskje finnes den ikke en gang - de mentale bildene er bare der for å torturere deg selv, men enkelte ganger... Enkelte ganger tror jeg at vi får de beskjedene vi trenger til rett tid og rett sted, rett og slett fordi vi er ment å skulle ha dem og ingen var i nærheten for å formidle dem til oss på annen måte.
På en dårlig dag ville jeg kanskje avfeid det hele som nok et mareritt, hjernen som gir meg enda et veritabelt fuck you for å være den jeg fortsatt er. Bare slått det hele fra meg som nok en ting på listen over ting som stinket med denne dagen, denne verden - det var bare litt tidligere på morgenen enn jeg var vant til. Likevel så er i dag en god dag, en dag som bare ved å være en ny dag kommer med sitt helt unike potensiale for nye inntrykk.
Gårsdagens kurs hadde etterlatt meg med frykt i forhold til hvordan man skulle bruke drømmenes egen stemme til varig forandring, når jeg på mage måter følte meg stum? Jeg fikk det svaret jeg trengte å vite, budskapet var derimot ikke så klart at det hele ga øyeblikkelig mening i våken tilstand, for i våken tilstand hadde jeg heller brekt meg fremfor å fortsette... En stund i det miste.
Et fullstendig råttent egg, unngikk så vidt å forgifte alt jeg holdt på med og kanskje som en forlengelse av det hele, meg selv og alle jeg var glad i. Med andre var jeg mer selvsikker på teknikkene, sølte utover med det resultat at jeg kom fra det hele uskadd, men mindre.
Egg er forandring, livets start og for å bli til noe annet må skallet før eller siden brytes. Skulle jeg derimot trekke en mening ut av det hele så måtte det være at noe holdt på å ta livet av meg, en neste gjorde meg kvalm til det innerste av sjelen min og jeg kom fra det hele redusert. Vet ikke om jeg hadde et tredje egg, men kanskje det er fordi at det kapitlet enda ikke er skrevet enda - tror derimot at trenden peker i en positiv retning, kanskje når kapitlet er skrevet viser det hele seg å bli til en kake.
Det logiske delen av meg roper til meg om å skjerpe meg, den påpeker så en pakke egg i kjøleskapet som sikkert gikk ut på dato for et par uker siden. For sikkerhetens skyld ville kanskje en tur på kafé heller være tingen.
Jeg er nok en akademiker når det kommer til essensen av den jeg er, begge føttene solid plantet på landjorda, men jeg trenger magien som en levende kraft i hverdagen. Hvorfor skulle jeg ikke få lov til å akseptere budskapet om at de dårlige tidene er over, at positive forandringer er i vente, bare jeg stoler på at jeg til rett tid vil befinne meg på det rette stedet? Fordi jeg jeg har lov. Fordi jeg ønsker å tro på ting som at det finnes noe edelt i oss alle, at rettferdighet ikke er en vrangforestilling og at før eller siden kan også gode personer finne fred i en verden som har gått til helvete.
Tar derimot anmodningen om turen på kafé, de lager uansett bedre kaker enn jeg gjør. Pakken med egg får stå inntil videre der den er, klarer seg uansett fint uten meg.
Drømmene aktiviserer langt mer enn bare et mentalt bilde av plassen, for hvordan forklarer du noe så grunnleggende som ordet "tomat" for noen som aldri har hørt om noe slikt? Fargenyansene, følelsen av fingrene mot overflaten av den og lukten når du endelig legger merke til at den er der. For ikke å hoppe over smaken når du hadde kommet så langt som å gjøre et snitt i den, bare la smaken fanges opp og spres langs smaksløkene før vi svelger den sakte ned.
En drøm kan være større enn den virkeligheten vi lever i til vanlig, vår egen opplevelser slutter å være begrenset av våres egen oppfatning. Vi ser det hele ufiltrert av logikk, uten merkelappene vi reduserer alt ned tid. Alle de tingene som virker så altfor naturlig for oss i det sekundet vi har våknet, og drømmen i seg selv er allerede i ferd med å smelte vekk som om den aldri hadde eksistert i utgangspunktet.
Drømmen jeg hadde i natt var enkel til drømmer å være, noen ganger trenger vi forøvrig mest de enkleste budskapene, så man skal aldri avfeie dem av den grunn. Alle store og avanserte systemer faller for de minste som ikke fungerer, er ikke livene våre allerede kompliserte nok allerede til at vi samtidig skal være ute av stand til akseptere den hjelpen som finnes i å få pekt ut de små tingene, for er det ikke også der vi samtidig finner all mening og inspirasjon?
Jeg ser ned på hendene mine, som sett fra mine egne øyne. De er opptatt med noe, gjør sitt beste for å knekke et egg uten å lage et så helvetes stort søl som jeg alltid ender opp med. Oppi en bolle hvetemel er det ment å skulle havne, helst uten deler av skall var vel også planen selv om jeg spekulerer på om dette i det hele tatt var en del av.
Egget knekkes fint på bollen i et rent brudd, som utført av en ekspert som vet hva han holder på med. Innholdet derimot er seigt, kvalmende og minner mest om svart tjære. Lukt av brente bildekk og et hint av svovel brenner i neseborene og frembringer antydning til tårer i øynene, en brennende svie. Halvveis sjokkert og satt ut av det hele får jeg knapt summet meg og fanget opp det hele før det ender opp i blandingen, kaster det i søpla mens jeg reflekterer over en plomme som i mangel av bedre ord kun kan beskrives som absolutt feil. Noe som aldri var ment å være av denne verden!
Vet ikke hvorfor jeg fortsetter, kan ikke se for meg at opplevelsen egentlig hadde kommet til å etterlate meg med matlyst etter dette. Neste egg knekkes likevel på samme måte, det mentale bildet som til nå hadde vært tilnærmet monokromt fordreier seg til å vise en eggehvite, brun og forferdelig. Renner gjennom fingrene, utover benkeplaten og oppi bollen. Det som best kunne beskrives som en sykelig guffe graves ut av bollen, og med det forsvinner samtidig en del av melet jeg startet med.
Først som våken begynner man å lete etter den egentlig meningen bak det hele, kanskje finnes den ikke en gang - de mentale bildene er bare der for å torturere deg selv, men enkelte ganger... Enkelte ganger tror jeg at vi får de beskjedene vi trenger til rett tid og rett sted, rett og slett fordi vi er ment å skulle ha dem og ingen var i nærheten for å formidle dem til oss på annen måte.
På en dårlig dag ville jeg kanskje avfeid det hele som nok et mareritt, hjernen som gir meg enda et veritabelt fuck you for å være den jeg fortsatt er. Bare slått det hele fra meg som nok en ting på listen over ting som stinket med denne dagen, denne verden - det var bare litt tidligere på morgenen enn jeg var vant til. Likevel så er i dag en god dag, en dag som bare ved å være en ny dag kommer med sitt helt unike potensiale for nye inntrykk.
Gårsdagens kurs hadde etterlatt meg med frykt i forhold til hvordan man skulle bruke drømmenes egen stemme til varig forandring, når jeg på mage måter følte meg stum? Jeg fikk det svaret jeg trengte å vite, budskapet var derimot ikke så klart at det hele ga øyeblikkelig mening i våken tilstand, for i våken tilstand hadde jeg heller brekt meg fremfor å fortsette... En stund i det miste.
Et fullstendig råttent egg, unngikk så vidt å forgifte alt jeg holdt på med og kanskje som en forlengelse av det hele, meg selv og alle jeg var glad i. Med andre var jeg mer selvsikker på teknikkene, sølte utover med det resultat at jeg kom fra det hele uskadd, men mindre.
Egg er forandring, livets start og for å bli til noe annet må skallet før eller siden brytes. Skulle jeg derimot trekke en mening ut av det hele så måtte det være at noe holdt på å ta livet av meg, en neste gjorde meg kvalm til det innerste av sjelen min og jeg kom fra det hele redusert. Vet ikke om jeg hadde et tredje egg, men kanskje det er fordi at det kapitlet enda ikke er skrevet enda - tror derimot at trenden peker i en positiv retning, kanskje når kapitlet er skrevet viser det hele seg å bli til en kake.
Det logiske delen av meg roper til meg om å skjerpe meg, den påpeker så en pakke egg i kjøleskapet som sikkert gikk ut på dato for et par uker siden. For sikkerhetens skyld ville kanskje en tur på kafé heller være tingen.
Jeg er nok en akademiker når det kommer til essensen av den jeg er, begge føttene solid plantet på landjorda, men jeg trenger magien som en levende kraft i hverdagen. Hvorfor skulle jeg ikke få lov til å akseptere budskapet om at de dårlige tidene er over, at positive forandringer er i vente, bare jeg stoler på at jeg til rett tid vil befinne meg på det rette stedet? Fordi jeg jeg har lov. Fordi jeg ønsker å tro på ting som at det finnes noe edelt i oss alle, at rettferdighet ikke er en vrangforestilling og at før eller siden kan også gode personer finne fred i en verden som har gått til helvete.
Tar derimot anmodningen om turen på kafé, de lager uansett bedre kaker enn jeg gjør. Pakken med egg får stå inntil videre der den er, klarer seg uansett fint uten meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar