Cogito Ergo Fucked?

The Thinker, bilde tatt av Utopos

Vi prøver oss på en oppsummering av alt som kom før, og forsåvidt så ville det jo stemme da alt i utgangspunktet var tanker det også. Skulle man derimot grave seg litt ut av den generelle hengemyra så handler det mer spesifikt om den siste tidens tirader om det å innse at man må slutte med å identifisere seg med sine egne tanker.

Der jeg i tankens tyranni dekte en del av uforutsigbarhetene i ens egne tankemønstre, prøvde å formidle en pekepinn til sannheten om hvor tanken kom fra samt helt til sist en liten lystig fortelling kalt kontroll på kontinentet om hvor kort kontrollen vår over dem egentlig strekker.

Noe som gjør ting betraktelig vanskeligere for oss selv å innse disse tingene er at dette er en av de mange missforståelsene som gjennom så mange kilder er blitt regelrett imprintet i oss - faktisk i den grad at til tross for at et fåtall har vært utsatt for studier av latinsk så har de fleste likevel hørt setningen Cogito Ergo Sum. Utvilsomt samtidig også noe som i noen århundrer allerede har irriterert vettet av utallige franskmenn da setningen opprinnelig ble formulert av René Descarte på fransk, og så deretter oversatt til latin. Atter en gang oversatt til vårt eget, samt også litt mindre froske-orienterte, språk så betyr det noe slikt som Jeg tenker, derfor er jeg.

Er det noe rart at man trekker likhetstrekk mellom tanker og den man er når slike ting er blitt stående så dypt fundamentert i samfunnet vårt, men skal egentlig ikke gå så langt som å påstå at det foregår så overveldende mye bevisst tankegang i dagens samfunn - det derimot er nok en diskusjon for en helt annen gang, og muligens også en annen sinnsinnstilling.

Noen århundrer senere, mer spesifikt det samme århundret som samtlige stemmeberettigede nordmenn også ble født, satt en kar med navn Jean-Paul Sartre og funderte over setningen som til da hadde blitt allment akseptert som en grunnleggende sannhet. Det han derimot kom frem til var noe så grensebrytende som å innse at den som står bak jeg-ene i setningen ikke er den samme som tenker tanken i seg selv. Descarte hadde definert egoet, den delen av oss som bestreber å skille oss ut fra alle andre ved å finne passende merkelapper mens tanken bare er.

I det sekundet du observerer tanken slutter du å være den, og plutselig så er du kommet ned til kjernen i den du er; bevisstheten som observerer den.

Cogito Ergo Fucked!

Kontroll på kontinentet!

Meditation av bmadran

Mens jeg skrev innlegget Den som tenker kom jeg på en Zen-historie jeg hørte en eller annen plass, men i og med at selv ikke google.com ser ut til å kunne vise veien tilbake til den opprinnelige historien så må jeg heller nesten bare formidle det jeg selv husker av den. Historien handler ikke akkurat om kontinenter som tittelen skulle antyde, men skulle man i så fall finne en referanse så måtte det være hva enn som foregår under den kontinentaldriften menn av litt høyere alder enn meg selv er altfor kjent med... Aaaah, så mye fint å se frem til!

Selve historien starter med en student som mot alle odds får oppfylt sitt største ønske om å studere under en av de mest respekterte Zen-lærerne ved den lokale skolen. Nå var det selvsagt sånn at lærere av dette kalibret sjeldent hadde opptak for nye studenter, eller i det hele tatt så fikk man muligheten så måtte man gjøre langt mer enn sitt beste.

Hans første oppgave var å gå til toppen av et av de nærliggende fjellene, og like ved toppen skulle han finne en hule der han skal tilbringe morgendagen fra soloppgang og helt til solnedgang. Mens han er der skal han ikke tenke en eneste tanke.

Morgenen etter fant eleven den spesifikke hulen uten problemer, og han var fornøyd med å få komme i gang med studiene. Han satte seg til rette, renset hodet for eventuelle tanker og begynte å meditere.

Timene gikk, men langt om lenge begynte han å lure på hvorvidt det var lenge igjen før dagen var over - dette skulle han tross alt klare. Rundt middagstid begynte magen å rumle så mye at ekkoet fra huleveggene rundt ham begynte å nærme seg øredøvende. Han gjengkjente dette som tanker og gjorde alt hva han tidligere hadde lært for å tvinge dem til stillhet, og kjempet seg gang etter gang tilbake til et rent sinn. Han fokuserte på pusten, han fokuserte på tomrommet mellom huleveggene, han prøvde til og med å fokusere på stillheten mellom sine egne individuelle hjerteslag. Senere prøvde han til og med å fysisk riste hodet tomt for tanker.

Ingenting fungerte spesielt lenge og før han visste ordet av det dukket enda flere tanker opp - alle som en uten å være bedt, og han hadde ikke en gang lov til å ha hatt en eneste av dem. Da solen begynte på sin ferd nedenfor kanten av horisonten pakket han slukøret sammen tingene sine og begynte på den lange turen hjem igjen. Ved bunnen av fjellet ventet læreren på han, som forventet ville han vite hvordan det hele hadde gått.

Vel, lærer, jeg kan ikke lyve til deg, og kan ikke si annet enn at jeg har feilet i oppgaven du ga meg. Jeg prøvde så godt jeg kunne, men etter noen timer kunne jeg ikke klare å holde unna alle tankene. Ikke så lenge etterpå kom tankene igjen på rekke og rad. Tilgi meg lærer, for jeg har vanæret meg selv ved å ikke klare oppgaven du har gitt meg.

Du skal prøve en gang til, men denne gangen så skal du bruke hele dagen på å tenke tanker - hele tiden uten stopp. Eleven takket for en ny uforventet mulighet, og lovte å gjøre sitt beste for å klare oppgaven denne gangen. Vel vitende om at om enn noe så hadde i hvertfall gårsdagens erfaring vist en gang for alle at det å få tanker ikke var til å unngå.

Neste morgen smilte eleven bredt for seg selv på vei opp stien mot hulen, og vel fremme satte han seg ned og satte i gang med oppgaven. Han tenkte at i morgen så skulle han få startet opplæringen sin, han tenkte på blomstene han hadde sett på veien opp til hulen og etterhvert også på familien hjemme som kom til å bli så stolt over han.

Rundt lunsjtider begynte han å merke at det var nesten begynt å bli et merkbart mellomrom mellom alle tankene, men han var fortsatt fast bestemt på at dette var noe han skulle han klare. Litt senere ble mellomrommene straks mer merkbare og han fant at han nå tenkte tanker om naboene, om en stein han hadde sett på veien opp til hulen og etterhvert også hensikten med øvelsene han måtte slite seg gjennom. Magen rumlet protesterende om at det nå var blitt middagstid, men det var nå såvidt at han klarte å tenke på middag i det hele tatt. Noen få timer senere var det såvidt han klarte å finne på noe som helst nytt å tenke på. Et forsøk på å stå på hodet for å få fortgang i prosessen ga nok et forholdsvist nytt perspektiv på hulen der han satt, men selv det endte kun opp som en midlertidig løsning. Han hadde feilet igjen.

På turen ned fra fjellet  møtte han nok en gang læreren som også denne gangen ville vite hvordan det hadde gått. Nok en gang måtte han beklage seg for å ha feilet. Nok en gang hadde han vanæret både seg selv, læreren og skolen ved å feile.

Springtime by the river, av kaborge

Min student. Du har ikke feilet, men heller suksessfullt lært deg hvordan tankene våre ikke fungerer! Til tross for at vi er i stand til å utøve en viss form for midlertidig kontroll over tankene våre, så vil vi uansett alltid finne at tankene er noe som er. Tankene våre er som en elv, alt du kan gjøre er å velge hvorvidt du vil følge dens voldelige kast eller bare observere dem fra elvebredden mens de passerer.

Jeg ser grønt!

Sentrum på passe avstand

Den siste tiden har brukt en del tid på meditasjon, mer spesifikt med elementer som veldig mange vil trekke knytninger til det mye omtalte konseptet mindfulness. For de som allerede ikke har hørt om dette fra før av eller har funnet ut hva poenget så kan jeg oppsummere det noe så forenklet som mental trening med det formål å klare å holde oppmerksomheten festet på det man til enhver tid holder på med, sett fra innsiden av din egen kropp her og nå uten å hverken dømme eller vurdere opplevelsen.

Skal ikke akkurat skryte på meg noe så fullstendig amatørmessig som å påstå å ha mestret noe som helst, men jeg tror jeg har kommet tilstrekkelig langt nok til at jeg fra tid til annen ser små glimt av hva det vil si å være mindful; det vil si å se verden som den faktisk er fremfor å se den versjonen de fleste av oss vanligvis ser, den som essensielt er blitt farget av våre egne forventninger og til og med tidligere erfaringer.

Hva har i så fall dette med fargen grønn, og kanskje enda mer relevant; hvorfor babler du plutselig om mindfulness sånn helt plutselig og uten forvarsel? Først av alt så kommer alt i den tiden det kommer, og det er når jeg føler for det og inntil nå har jeg ikke følt for å omtale konseptet da bøkene jeg har lest om temaet ikke har kvernet lenge nok samt at her snakker man tross alt om teknikker som tar lang tid å lære; i praksis vil målbare resultater ofte kreve mange måneder med daglig trening, og det er anbefalt å holde det gående i minst et halvt år før man gjør noen form for evaluering av eventuell nytte. For det andre så er det vår og da er takknemlig nok plutselig en del grønt rundt oss.

Grønt igjen, men vinteren er fortsatt ikke helt glemt

Med andre ord så oppsøkte jeg miljøet anbefalt av Buddha selv, og det jeg fant var en fin trestubbe å sitte på mens man tok noen minutter til å bare være den man er. Opptrening av oppmerksomheten kan gi deg fokus nok til å stenge ute de støyende tankene man vanligvis drar med seg overalt, til og med ut i naturen der våre bekymringer og frykt definitivt ikke hører hjemme - disse tingene er lidelse forårsaket av å ikke være tilstede der man er ment å være akkurat nå, og ikke mentalt på et annet sted og/eller tid. Omgitt av planter og dyr som dersom de i det hele tatt hadde kunnet prate så vil de sikkert undret seg hva denne tid vi mennesker prater så mye om egentlig er for noe, fordi for dem så vil det alltid være nå uansett formulering.

Omgitt av natur og en fokus på å bare være, bare observere verden fremfor å se etter noe og høre uten å lytte. Se verden slik den er uten å vurdere hva som er relevant og ikke, og det du ser er plutselig noe langt mer enn man først ville ha forventet - rett og slett fordi det er alltid er en del overraskelser som venter på deg hver eneste gang man tar på seg fjellskoene, spenner på seg vannflaske-holderen og setter tur-hatten på hodet.

På dagens tur ble jeg først slått av at trærne som såvidt noen dager siden hadde fått tydelige knopper nå plutselig var dekket med løv, eller noe midt mellom i skygge-områdene. Luften er fortsatt frisk i og med at mengden is fortsatt holder temperaturen relativt lavt, men der er likevel et tilstedeværende hint av lyng.

Uten musikk på ørene får man også med seg det yrende dyrelivet man vanligvis ikke legger merke til, og blant dem et lite vann der jeg la merke til en litt merkelig grov malende lyd som jeg ikke tidligere hadde hørt i området. Ved nærmere undersøkelse ser jeg at vannet som jeg tidligere sikkert hadde passert mange titalls ganger og bare avskrevet som livløst myr-vann huset en relativt stor familie av frosker. Deler av vannet er fortsatt badet i kveldssol og i vannflaten ser jeg en ansamling av dem der de forsøker å samle inn det siste av dagens direkte solvarme mens de veksler på å synge for hverandre.

Noen minutter senere er jeg et brunt benebbet ansikt som stirrer på meg blant lyngen, en rype med brun fjærdrakt og en stolt rød kam. Den ser noe skeptisk og etter et uheldig feiltråkk knekkes en grein en plass i underlaget, og den og maken som lå gjemt en halvmeter unna tar til himmelen lenge før man i det hele tatt får vurdert tanken på å fiske opp mobilkameraet - langt mindre å faktisk få det til å fokusere på noe om ikke ønsker å bli sett!

Selvportrett

Angående kameraet så skulle jeg nesten ønsket jeg hadde et fancy kamera med gode linser for å kunne feste slike ting til et minnekort, men akkurat nå så er jeg fornøyd med å bare være der jeg er. Har heller ikke spesielt lyst å drasse på slike ting heller, så det måtte isåfall involvere en sherpa. Tror ikke det er spesielt mange slike her i området, men kanskje en dag drar jeg en dag til et område der de er straks mer tilgjengelig. Akkurat her og nå får du heller bare nyte hva enn mobilen min var i stand til å fange opp av inntrykk.

Biofili og deg

Klem et tre, du vet du vil!

En liten visualiseringsøvelse til å starte med; forestill deg at du etter noen harde uker på jobben har fått noen dager fri og muligheten til å reise hvor enn du ønsket for å lade batteriene i ro og fred, det vil si uten maset fra å måtte omgås andre mennesker samt eventuelle andre digitale oppmerksomhets-tyver. Du setter deg ned for å nyte den rolige og behagelige tilværelsen der du er, og noen senere lukker du øynene for å gi dem noen sekunders hvile. Noen deilige energi-givende øyeblikk senere åpner du sakte øynene igjen. Hvor er du?

Dersom svaret ditt inneholder elementer av varme, grønt gress og trær som svaier i en mild bris så er du ikke alene. Faktisk såpass mange vil komme frem til det samme bildet at det en gang på 60-tallet ble fremsatt en teori om at denne tilbøyeligheten er en del av vår genetiske oppbygning. Biofili defineres som et ønske til å føle en kobling til alt levende rundt oss, inkludert vær, trær, planter og dyr - fortrinnsvis i deres naturlige omgivelser.

Mesteparten av oss har nok flyttet såpass langt utenfor våre opprinnelige hjem på Afrikas savanner at ved en sammenligning med våre nye hjem heller vil ha mer til felles med en ørken bestående av asfalt, betong og stål. Selvsagt er noen heldigere enn andre, men også det er nok en del av livene vi har valgt å bli værende i. Selve behovet ligger derimot fortsatt igjen i oss, men som så mye her i livet så merker vi det ikke før vi plutselig står ute på en av årets første vårdager, og bare kjenner på følelsen av sol på ansiktet akkompagnert av den noen ganger så altfor subtile duften av gress.

Man skulle kanskje tro at effekten ikke var spesielt merkbar, men all forskning gjort opp gjennom tidene viser faktisk til at selv begrensede opphold i ren natur kan utgjøre en enorm forskjell på vår egen mentale helse. I tillegg vil vi finne at på dager der vi føler oss fullstendig utslitt så vil vi paradoksalt nok komme tilbake fra en gåtur ute i naturen med mer energi enn når vi startet.

Kroppen din er sjeldent i stand til å uttrykke behovene den har som du ikke dekker, og når den gjør det så er det som regel i form av økt irritabilitet eventuelt en følelse av å være litt nedstemt. Så for din egen, og da spesielt for kroppen din sin del; legg inn en fem minutts pause i grønne omgivelser. Klem et tre, og jeg lover at verden straks ser litt lysere ut. Du vet at du vil!

Den som tenker

The Simpsons (Fox)

Mulig at jeg i gårsdagens innlegg, Hvor kom tanken fra?, kom med noen lovnader om å avsløre den store hemmeligheten, men sannheten bak både dem og hvordan jeg, og mest sannsynligvis du også, tenker på er en du innerst inne allerede vet - du er bare ikke bevisst i forhold til at du selv kjenner til den.

Hva dette i så fall har med uttalelsene mine fra i går så er det i forhold til den biten om at "jeg tenker ikke" så er dette noe som i utgangspunktet virker veldig sært da alle tanker vitterlig ser ut til å oppstå i mitt eget hode, og sannelig gjør de selvsagt det - det er bare det at den jeg er har ikke produsert selve tankene.

Jeg gikk i fellen nesten alle har gått i, og det er å identifisere meg med tankene som oppstår i løpet av dagen ved å anse dem som en del av den jeg er. Den underliggende sannheten som i alle fall for meg fikk alle brikkene til å falle på plass igjen var den at den jeg faktisk kun er er den som observerer tankene. Sagt på en annen måte så kan ørene mine fange opp verdens minste lyd så lenge som den er tilstrekkelig irriterende eller skjærende nok så produserte de ikke selve lyden, de var bare en kilde til informasjon som jeg kan velge å ta hensyn til - tankene er heller ikke noe produsert av meg, og det er opp til meg å avgjøre hvorvidt de kommer med noe nyttig informasjon.

Føler nesten som jeg allerede går i ring her. Så hvis de tankene jeg tenker ikke er en del av meg selv, hvor kom de i så fall fra?

Ingen vet helt eksakt, men til tross for at kondisjoneringen av evnen til å tenke er noe du kan påvirke så er det i alle fall ikke den du innerst inne er. Skulle jeg sette en finger på det så ville jeg ikke gitt svaret sånn helt direkte, men heller spurt deg hvem det er som puster for deg når du selv har glemt å fokusere på akkurat dette?

Tenk på hvordan vi opp gjennom historien har illustrert gode og onde tanker, og da tenker jeg spesielt på det velkjente bildet av en engel og en demon på hver skulder som forteller deg om det som foregår - du selv står i midten og må være den som tar avgjørelsen.

Fortsatt ikke helt overbevist over at du ikke har kontroll over hvordan tankene oppstår i hodet ditt? Tillat meg å la deg bevise det for deg selv ved å gi deg en helt enkel oppgave; lukk øynene dine og tenk på en av tingene du vanligvis bærer med deg i jakkelommen eller vesken din. Konsentrer deg om denne tingen i omtrent et halvt minutt, men for at eksperimentet skal fungere så er det svært viktig at du IKKE tenker på en isbjørn.

Hva tenker du på nå?

Hvor kom tanken fra?

Ser ut til at gårsdagens innlegg sporet helt av på veien mot noe som kanskje kunne endt opp med å bli et høyst relevant poeng, og da sikter jeg selvsagt ikke til den biten om at jeg ble eldre - derimot var det innlegget om tankenes tyranni jeg siktet til. Spørsmålet var hvordan jeg tenker, og svaret får du her!

Etter å ha tenkt på meg en kraftig hodepine samt lest om det hele i diverse mer og sikkert en god del langt mindre relevant litteratur så har jeg kommet frem til et enkelt og konsist svar:

Jeg tenker ikke, og den jeg

er er ikke en gang i stand til å kontrollere hvilke tanker jeg får.

Før du derimot hiver deg på telefonen for å ringe opp folk i hvite drakter med store sommerfugl-nett, så synes jeg du bør gi meg muligheten til å bortforklare det hele eller i det minste få gjort et forsøk på å skylde på noen andre! Riktignok så inkluderer ikke det å bare skylde på andre en del av hvem jeg er, så da får jeg heller starte med historikken i stedet.

Er fristet til å starte historien med noe om at hun tross alt var pen, men når det kommer til faktisk relevans så var det mer det at hun kom med en del interessante observasjoner rundt hvordan verden fungerer og er skrudd sammen. Som den evige studenten jeg er innenfor alt av interessant vitenskap så vet jeg at når det kommer til det større bildet så vet jeg allerede nok om grenseskillene der det hele essensielt går fra å snakke om fakta og til det som i inntil videre er vill spekulasjon så da kan man like godt lese en og annen bok om åndelig opplysning også. Boken hun anbefalte for meg var Det er NÅ du lever originalt skrevet av forfatteren Eckhart Tolle. Så da leste jeg den da.

Selve boken kom med lovnader om å være en veiviser frem mot åndelig opplysning, og selv om det fortsatt er noen steg til at man kan karakterisere seg selv som åndelig opplyst så er håper jeg i det minste de små stegene underveis likevel teller. Det første steget for meg har de mer årvåkne av dere allerede trukket knytninger mot allerede, og for resten av dere så kan det være en tanke å ta en titt på innlegget Måtte du leve i psykiske tider.

I følge boken så handler det hele om å dø før man faktisk dør, men akkurat nå høres det fortsatt litt for urovekkende så da får man heller konsentrere seg om det lille ekstra steget inntil videre. Dette steget hadde med å innse en del ting om de tankene man har og deres opprinnelse. Det var med andre ord sånn jeg kom frem til et såpass konsist svar som det du fikk.

Straight Jacket Lying (kilde)

Med historikken på plass så var vi tilbake med truslene om menn med store sommerfugl-nett. Retrospektivt så tror jeg at jeg nettopp skyldte på en bok som opphav til mine tilsynelatende vrangforestillinger, men i og med at mitt naturlige publikum mest trolig har et noe begrenset oppmerksomhets-spenn så får nok selve forklaringen vente helt til i morgen.

OBS! Dersom morgendagens innlegg mot formodning ikke skulle dukke opp til vanlig tid så er det mulig at jeg faktisk er blitt innhentet av mitt mest nærliggende senter for behandling av psykologiske lidelser, Åsgård. I så tilfelle så vil jeg sette pris på at du ringer dem og eventuelt melder deg selv som karaktervitne. Latskap kan også inntreffe, så kan sikkert være på sin plass å eventuelt la meg nyte farmakologiens vidundre i et par dager først.

Tankens tyranni

Tyranny, av elgama

Tittelen sier vel egentlig alt det som skulle sies så da er det kanskje best å avslutte innlegget før man roter seg inn i teorier rundt definisjonen av de ulike ordene sett ut fra relevante kontekster, men i denne omgangen så skal jeg holde meg til meta-tenkning.

Fortsatt ikke helt klart for deg hva jeg snakker om? Kanskje ikke så rart når ikke jeg egentlig er fullstendig ved mine fulle fem akkurat nå, men en deilig kald sommerpils på verandaen går fort over og gjør knapt annet enn å dempe støyen som omgir oss alle til ethvert tidspunkt. Tanker om alt fra jordens indre og til universets ytre samt muligens enda lengre uten at vi egentlig har et ord for det. 

Min første tanke når jeg skrev det forgående avsnittet var i utgangspunktet hva det i det hele tatt er ordtaket sikter til da jeg for det meste antar at tallet fem refererer til de fem ordinære sansene, og såvidt jeg vet så har ingen av sansene noe med mental helse å gjøre selv om den plutselige mangelen av en eller flere sikkert ville vært noe urovekkende for å si det mildt.

Tilbake til det horrible ordet jeg begynte med, meta-tenkning, så vil det si noe så enkelt som kunnskapen om måten man tenker, eller sagt på en annen måte så vil det si tanker om det å tenke. Det andre spørsmålet som dukket opp, og egentlig da bedre kan regnes som det første spørsmålet av relevans var riktignok hvorvidt jeg i det hele tatt vet hvordan jeg tenker.

Det første spørsmålet som jeg hoppet over, men som du antakeligvis lurer veldig fælt på hva var for noe dukket opp fordi jeg er en mann med en overaktiv hjerne. Omhandlet i generelle trekk spørsmål hvorvidt dette årets bikini-moter var noe mindre enn fjorårets mote, og som en følge av dette hvorvidt det nærmer seg den tiden av året der man bruker tid på å legge merke til alt annet enn selve plagget.

Mann, ja. Har dette påvirket min evne til å telle? Tydeligvis da det første relevante spørsmålet dermed faktisk var det tredje spørsmålet som dukket opp under formuleringen av ett og det samme avsnittet.

Svaret på selve spørsmålet rundt hvordan jeg faktisk tenker skulle man kanskje kommet frem til før dagens innlegg tok slutt, men det gjorde jeg dessverre ikke. For håpe på litt mer fokus bakom morgendagens innlegg fordi at akkurat nå så har all tenkning rundt hvordan jeg tenker gitt meg en ørliten hodepine, men så er det nok en begrensningene med å gjøre dette internt i sitt eget hode... Ikke akkurat som jeg egentlig har noe reelle valg da!