Jeg ser grønt!

Sentrum på passe avstand

Den siste tiden har brukt en del tid på meditasjon, mer spesifikt med elementer som veldig mange vil trekke knytninger til det mye omtalte konseptet mindfulness. For de som allerede ikke har hørt om dette fra før av eller har funnet ut hva poenget så kan jeg oppsummere det noe så forenklet som mental trening med det formål å klare å holde oppmerksomheten festet på det man til enhver tid holder på med, sett fra innsiden av din egen kropp her og nå uten å hverken dømme eller vurdere opplevelsen.

Skal ikke akkurat skryte på meg noe så fullstendig amatørmessig som å påstå å ha mestret noe som helst, men jeg tror jeg har kommet tilstrekkelig langt nok til at jeg fra tid til annen ser små glimt av hva det vil si å være mindful; det vil si å se verden som den faktisk er fremfor å se den versjonen de fleste av oss vanligvis ser, den som essensielt er blitt farget av våre egne forventninger og til og med tidligere erfaringer.

Hva har i så fall dette med fargen grønn, og kanskje enda mer relevant; hvorfor babler du plutselig om mindfulness sånn helt plutselig og uten forvarsel? Først av alt så kommer alt i den tiden det kommer, og det er når jeg føler for det og inntil nå har jeg ikke følt for å omtale konseptet da bøkene jeg har lest om temaet ikke har kvernet lenge nok samt at her snakker man tross alt om teknikker som tar lang tid å lære; i praksis vil målbare resultater ofte kreve mange måneder med daglig trening, og det er anbefalt å holde det gående i minst et halvt år før man gjør noen form for evaluering av eventuell nytte. For det andre så er det vår og da er takknemlig nok plutselig en del grønt rundt oss.

Grønt igjen, men vinteren er fortsatt ikke helt glemt

Med andre ord så oppsøkte jeg miljøet anbefalt av Buddha selv, og det jeg fant var en fin trestubbe å sitte på mens man tok noen minutter til å bare være den man er. Opptrening av oppmerksomheten kan gi deg fokus nok til å stenge ute de støyende tankene man vanligvis drar med seg overalt, til og med ut i naturen der våre bekymringer og frykt definitivt ikke hører hjemme - disse tingene er lidelse forårsaket av å ikke være tilstede der man er ment å være akkurat nå, og ikke mentalt på et annet sted og/eller tid. Omgitt av planter og dyr som dersom de i det hele tatt hadde kunnet prate så vil de sikkert undret seg hva denne tid vi mennesker prater så mye om egentlig er for noe, fordi for dem så vil det alltid være nå uansett formulering.

Omgitt av natur og en fokus på å bare være, bare observere verden fremfor å se etter noe og høre uten å lytte. Se verden slik den er uten å vurdere hva som er relevant og ikke, og det du ser er plutselig noe langt mer enn man først ville ha forventet - rett og slett fordi det er alltid er en del overraskelser som venter på deg hver eneste gang man tar på seg fjellskoene, spenner på seg vannflaske-holderen og setter tur-hatten på hodet.

På dagens tur ble jeg først slått av at trærne som såvidt noen dager siden hadde fått tydelige knopper nå plutselig var dekket med løv, eller noe midt mellom i skygge-områdene. Luften er fortsatt frisk i og med at mengden is fortsatt holder temperaturen relativt lavt, men der er likevel et tilstedeværende hint av lyng.

Uten musikk på ørene får man også med seg det yrende dyrelivet man vanligvis ikke legger merke til, og blant dem et lite vann der jeg la merke til en litt merkelig grov malende lyd som jeg ikke tidligere hadde hørt i området. Ved nærmere undersøkelse ser jeg at vannet som jeg tidligere sikkert hadde passert mange titalls ganger og bare avskrevet som livløst myr-vann huset en relativt stor familie av frosker. Deler av vannet er fortsatt badet i kveldssol og i vannflaten ser jeg en ansamling av dem der de forsøker å samle inn det siste av dagens direkte solvarme mens de veksler på å synge for hverandre.

Noen minutter senere er jeg et brunt benebbet ansikt som stirrer på meg blant lyngen, en rype med brun fjærdrakt og en stolt rød kam. Den ser noe skeptisk og etter et uheldig feiltråkk knekkes en grein en plass i underlaget, og den og maken som lå gjemt en halvmeter unna tar til himmelen lenge før man i det hele tatt får vurdert tanken på å fiske opp mobilkameraet - langt mindre å faktisk få det til å fokusere på noe om ikke ønsker å bli sett!

Selvportrett

Angående kameraet så skulle jeg nesten ønsket jeg hadde et fancy kamera med gode linser for å kunne feste slike ting til et minnekort, men akkurat nå så er jeg fornøyd med å bare være der jeg er. Har heller ikke spesielt lyst å drasse på slike ting heller, så det måtte isåfall involvere en sherpa. Tror ikke det er spesielt mange slike her i området, men kanskje en dag drar jeg en dag til et område der de er straks mer tilgjengelig. Akkurat her og nå får du heller bare nyte hva enn mobilen min var i stand til å fange opp av inntrykk.