Hvordan velge bort lidelse

Balance of Suffering (kilde)

Ville ikke du også foretrukket å leve livet ditt uten noen form for lidelse? Nøyaktig hvordan var en av de små detaljene jeg ser ut til å fint ha hoppet over i gårsdagens innlegg, Et liv uten lidelse.

Det korte svaret som jeg også var innom i gårsdagens innlegg er rett og slett det å velge å ikke lide, noe vi faktisk kan i og med at lidelse kun er en tanke som fremkaller følelser av smerte - lider vi mer fordi lidelsen og smerten ender opp med å forsterke hverandre; da har vi funnet oppskriften på det vi ofte kaller depresjon.

Bare sprøyt er mest trolig din første reaksjon på denne påstanden, og i andre omgang så forventer du halvveis at jeg i morgen nærmest er truende til å fortelle deg hva meningen med livet er! Vel, vi får se...

Den litt lengre og grundigere forklaringen involverer som første steg å innse at tankene som snurrer rundt i hodet ditt ikke er den du i virkeligheten er, ta en titt på innlegget Hvor kom tanken fra? først. Tenk på hjernen din som din egen lille privat eiendom med en vakker bekk gående rett gjennom den, vannet som renner forbi er tankene dine og du er den som står ved siden av elven med valget når og hva du vil plukke opp. Vil du drikke når vannet er grumsete, eller vil du vente noen sekunder på om det igjen blir klart?

Steg to er egentlig valgfritt, men det vil på sikt avgjøre hvor oppmerksom du klarer å være i forhold til hvilke tanker som svirrer gjennom hodet ditt, og jeg tror at det er kun gjennom meditasjon at man klarer å bli nok kjent med hvordan man fungerer at man kan kontrollere hvilke tanker man plukker opp og reagerer på, men selv uten så tror jeg at man uansett kan komme langt.

Det siste og avgjørende steget er at hver gang man føler seg nedstemt, deprimert eller på annen måte føler at man lider, så bør man spørre seg nøyaktig hvordan jeg føler meg akkurat NÅ. Personlig så tror jeg at akkurat nå har jeg en begynnende betennelse i den ene skulderen min, men det er bare smerte og den kan jeg leve med inntil det går over. Føl verden og den situasjonen du er i gjennom kroppen din, og du vil kunne finne at anger for fortid og bekymringer over fremtid egentlig ikke eksisterer lenger.

Kan du ikke leve med smerten din akkurat nå, eller føler at den kan bli til noe mer alvorlig; snakk med en lege. Det er faktisk å håndtere problemet, samtidig velger du også bort lidelse ved å gå rundt og bekymre deg over det inntil den blir helt utålelig. Klarer du å leve med den, så aksepterer du den som en del av verden slik den er akkurat nå. Uansett hvor galt det ser ut til å være så vil du alltid finne at dagen blir lettere ved å fokusere på alle de tingene som faktisk fungerer; du puster, hjertet slår og hodet sitter fortsatt relativt godt fast i resten av kroppen... Egentlig så og si alt det essensielle, når man tenker over det.

Dette er hva det vil si å være mindful i forhold til smerte, det vil si ved å ikke la den bli til lidelse. Annen lidelse kan du også samtidig velge bort, dersom du ikke liker den da selvsagt?

Forfatterutvikling: Drømmer

Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på. Gjennom teksten så var det meningen at det skulle være en referanse til noe som hadde med oppgaven jeg var ment å arbeide med, men resultatet endte opp som en grei tekst på egen hånd til tross for at jeg da må gjøre oppgaven på nytt igjen. Noe om en drøm man hadde.

Drømmer

Owwwwww av inkandstardust

Det er lenge siden jeg hadde hatt en drøm, litt over et halvt år nå... I det minste en drøm jeg kunne huske etterpå. Vitenskapelig sett så vil jeg anta at jeg generelt sett har dem i løpet av natten, rett og slett ved fraværet av psykoser underveis, så jeg ville nok holdt en knapp på den greia om å ikke huske dem.

Regner selvsagt ikke med et lite dryss av mareritt, de fleste av dem evigheter mellom klokkeslagene - likevel så så blir man tidsnok våken. Panikk-ladet sky fortsatt hengende over hodet, en forvridd kropp og små dråper av svette rennende nedover ryggen. Good times!

En av opplevelsene man måtte leve gjennom for så å finne seg tilbake i sin egen seng var følelsen av å ha blitt kastet i mot sitt eget speilbildet. Hadde følt både meg selv og speilet i seg selv eksplodere i en glinsende sky av sylskarpe fragmenter, sølv og glass i en lettere blanding.

I natt, eller det vil vel egentlig mest trolig si i morges hadde jeg derimot en drøm. Drømmene våre tas for ofte for gitt, ofte legger vi ikke en gang merke til at de var der - få minutter senere er vi fortsatt våken, men nå er også det siste vi husket om drømmen også borte. Den verden vi levde i inntil da smelter raskt bort fra både sinn og minne. Kanskje er det sånn at vi alle er dømt til å kun verdsette enkelte ting når vi først har mistet dem, noen ganger vet vi ikke om tingene vi har mistet før man eventuelt uventet endte opp med å få dem tilbake.

Det er mange teorier om hva drømmer egentlig er for noe, kanskje vil vi ikke noensinne finne ut et klart svar på dette spørsmålet. Likevel så er det ikke alle ting her i livet vi er ment å forstå fullt ut, vi trenger de små mysteriene vi har igjen for å aktivt holde på magien som en del av livet vårt. Den magien vi ser i form av et nærmest subtilt glimt, men likevel tilstede i ethvert ekte smil.

En av teoriene handler om at drømmene våre kun er hjernens måte å prosessere dagens sanseinntrykk og refleksjoner på slik at vi kan klare å få lagret dem i form av selvstendige minner, kartlagt og optimalt sånn at kunnskapen er øyeblikkelig tilgjengelig akkurat når vi trenger den. Scenarioer som spilles ut bakom øyenlokkene våre for å gjøre oss i stand til å forutse ulike forløp, følger eller rett og slett bare fordi vi på et eller annet nivå følte for å skremme vettet av oss selv.

Kanskje er det sånn at alle våre virtuelle verdener er koblet sammen, våre tanker og drømmer kun en del av det kollektive ubevisste. En måte å ta del i hverandres indre sannheter, en måte vi kan veilede hverandre inn på den stien vi er ment å følge i livet vårt, den stien som verden trenger at vi følger. Ikke fordi vi er tvunget til det på noen måte, rett og slett bare fordi at det er der vi kan best bidra med vår egen unike påvirkningskraft.

Jeg forstår logikken og fornuften i at drømmene bare er en funksjon, det er en tolkning som ligger sinnet mitt ganske så nært. Likevel så ser jeg samtidig at drømmene er ikke en del av sinnet og i alle fall ikke som en del av en tanke. Drømmene våre føles gjennom en helt annen verden, de er ikke i form av ord og sjeldent eller aldri som noe man ville sammenlignet med en klar og konsis anbefaling i forhold til livene vi lever.

Vi klarer sikkert å forenkle dem ned på papiret i form av ord, men i det sekundet vi har gjort det er de samtidig redusert til noe som til tross for et omfattende språklig ordforråd fortsatt ikke holder betydningen. Ordene maler illusjonen av et bilde, men noen komplett form blir det aldri - til syvende og sist ender de opp som veiskilt med et navn og en generell retning.

Retning er viktig i vårt våkne liv, fordi uten retning vil vi fort havne på feil plass i livene våre. På veien hjem står det flere skilt, sikkert et av dem til og med merket "Lofoten". Det å vite veien, eller til og med navnet vi forbinder ved noe vil likevel aldri samtidig fullt ut formidlet fjellenes majestetiske fremtreden i horisonten når man nærmer seg, grønne bakker og følelsen av havets rene råskap. Kunne vist deg et bilde eller brukt flere ord, men det hele er fortsatt et marginalt nivå over en rekke bokstaver innfelt i et stykke metall langs veien. Hvor den enn måtte ende opp å føre deg.

Drømmene aktiviserer langt mer enn bare et mentalt bilde av plassen, for hvordan forklarer du noe så grunnleggende som ordet "tomat" for noen som aldri har hørt om noe slikt? Fargenyansene, følelsen av fingrene mot overflaten av den og lukten når du endelig legger merke til at den er der. For ikke å hoppe over smaken når du hadde kommet så langt som å gjøre et snitt i den, bare la smaken fanges opp og spres langs smaksløkene før vi svelger den sakte ned.

En drøm kan være større enn den virkeligheten vi lever i til vanlig, vår egen opplevelser slutter å være begrenset av våres egen oppfatning. Vi ser det hele ufiltrert av logikk, uten merkelappene vi reduserer alt ned tid. Alle de tingene som virker så altfor naturlig for oss i det sekundet vi har våknet, og drømmen i seg selv er allerede i ferd med å smelte vekk som om den aldri hadde eksistert i utgangspunktet.

Drømmen jeg hadde i natt var enkel til drømmer å være, noen ganger trenger vi forøvrig mest de enkleste budskapene, så man skal aldri avfeie dem av den grunn. Alle store og avanserte systemer faller for de minste som ikke fungerer, er ikke livene våre allerede kompliserte nok allerede til at vi samtidig skal være ute av stand til akseptere den hjelpen som finnes i å få pekt ut de små tingene, for er det ikke også der vi samtidig finner all mening og inspirasjon?

Jeg ser ned på hendene mine, som sett fra mine egne øyne. De er opptatt med noe, gjør sitt beste for å knekke et egg uten å lage et så helvetes stort søl som jeg alltid ender opp med. Oppi en bolle hvetemel er det ment å skulle havne, helst uten deler av skall var vel også planen selv om jeg spekulerer på om dette i det hele tatt var en del av.

Egget knekkes fint på bollen i et rent brudd, som utført av en ekspert som vet hva han holder på med. Innholdet derimot er seigt, kvalmende og minner mest om svart tjære. Lukt av brente bildekk og et hint av svovel brenner i neseborene og frembringer antydning til tårer i øynene, en brennende svie. Halvveis sjokkert og satt ut av det hele får jeg knapt summet meg og fanget opp det hele før det ender opp i blandingen, kaster det i søpla mens jeg reflekterer over en plomme som i mangel av bedre ord kun kan beskrives som absolutt feil. Noe som aldri var ment å være av denne verden!

Vet ikke hvorfor jeg fortsetter, kan ikke se for meg at opplevelsen egentlig hadde kommet til å etterlate meg med matlyst etter dette. Neste egg knekkes likevel på samme måte, det mentale bildet som til nå hadde vært tilnærmet monokromt fordreier seg til å vise en eggehvite, brun og forferdelig. Renner gjennom fingrene, utover benkeplaten og oppi bollen. Det som best kunne beskrives som en sykelig guffe graves ut av bollen, og med det forsvinner samtidig en del av melet jeg startet med.

Først som våken begynner man å lete etter den egentlig meningen bak det hele, kanskje finnes den ikke en gang - de mentale bildene er bare der for å torturere deg selv, men enkelte ganger... Enkelte ganger tror jeg at vi får de beskjedene vi trenger til rett tid og rett sted, rett og slett fordi vi er ment å skulle ha dem og ingen var i nærheten for å formidle dem til oss på annen måte.

På en dårlig dag ville jeg kanskje avfeid det hele som nok et mareritt, hjernen som gir meg enda et veritabelt fuck you for å være den jeg fortsatt er. Bare slått det hele fra meg som nok en ting på listen over ting som stinket med denne dagen, denne verden - det var bare litt tidligere på morgenen enn jeg var vant til. Likevel så er i dag en god dag, en dag som bare ved å være en ny dag kommer med sitt helt unike potensiale for nye inntrykk.

Gårsdagens kurs hadde etterlatt meg med frykt i forhold til hvordan man skulle bruke drømmenes egen stemme til varig forandring, når jeg på mage måter følte meg stum? Jeg fikk det svaret jeg trengte å vite, budskapet var derimot ikke så klart at det hele ga øyeblikkelig mening i våken tilstand, for i våken tilstand hadde jeg heller brekt meg fremfor å fortsette... En stund i det miste.

Et fullstendig råttent egg, unngikk så vidt å forgifte alt jeg holdt på med og kanskje som en forlengelse av det hele, meg selv og alle jeg var glad i. Med andre var jeg mer selvsikker på teknikkene, sølte utover med det resultat at jeg kom fra det hele uskadd, men mindre.

Egg er forandring, livets start og for å bli til noe annet må skallet før eller siden brytes. Skulle jeg derimot trekke en mening ut av det hele så måtte det være at noe holdt på å ta livet av meg, en neste gjorde meg kvalm til det innerste av sjelen min og jeg kom fra det hele redusert. Vet ikke om jeg hadde et tredje egg, men kanskje det er fordi at det kapitlet enda ikke er skrevet enda - tror derimot at trenden peker i en positiv retning, kanskje når kapitlet er skrevet viser det hele seg å bli til en kake.

Det logiske delen av meg roper til meg om å skjerpe meg, den påpeker så en pakke egg i kjøleskapet som sikkert gikk ut på dato for et par uker siden. For sikkerhetens skyld ville kanskje en tur på kafé heller være tingen.

Jeg er nok en akademiker når det kommer til essensen av den jeg er, begge føttene solid plantet på landjorda, men jeg trenger magien som en levende kraft i hverdagen. Hvorfor skulle jeg ikke få lov til å akseptere budskapet om at de dårlige tidene er over, at positive forandringer er i vente, bare jeg stoler på at jeg til rett tid vil befinne meg på det rette stedet? Fordi jeg jeg har lov. Fordi jeg ønsker å tro på ting som at det finnes noe edelt i oss alle, at rettferdighet ikke er en vrangforestilling og at før eller siden kan også gode personer finne fred i en verden som har gått til helvete.

Tar derimot anmodningen om turen på kafé, de lager uansett bedre kaker enn jeg gjør. Pakken med egg får stå inntil videre der den er, klarer seg uansett fint uten meg.

Et liv uten lidelse

Suffering av inSOLense

Et tema som ofte kommer opp i forhold til mindfulness, i alle fall i og med at det er et sentralt tema i de fleste bøker i tillegg til at det var en av de første spørsmålene jeg selv stilte til tenkemåten er hvordan man kan ønske å være mentalt tilstede hele tiden? Til og med når sorg, smerte og lidelse preger den virkeligheten man lever i, det vil si alt annet enn et perfekt liv?

Det første man er nødt til å akseptere er at smerte kun er en følelse, et signal kroppen forteller deg om at noe er galt. Vår, det vil si de av oss fra oppvokst i den vestlige delen av verden, første reaksjon på all former for smerte er å late som den ikke er der, bedøve den gjennom bruk av medisiner eller rett og slett bare gjøre vårt beste for å distrahere oss fra den. Jeg føler selv at det å bare fokusere på smerten og så akseptere at den er der vanligvis er nok til at kroppen selv klarer å håndtere den videre, beskjed mottatt - greit nok det!

Lidelse er derimot en tanke vi bærer på, en følelse av smerte vi enda ikke har levd gjennom eventuelt også smerte vi allerede har levd gjennom. Problemet med dette er at hjernen vår er ikke i stand til å føle forskjellen på smerte vi tror vi opplever, og reell smerte - resultatet er at vi lever gjennom et fortløpende smertehelvete til tross for at den opprinnelige årsaken ikke nødvendigvis eksisterer lenger.

Med andre ord så kan man si at smerte har sitt formål, på mange måter så er alt som det innebærer å faktisk leve livene våre essensielt sett å utsette seg for smerte - hvem andre enn de vi elsker, har størst potensiale for å påføre oss smerte?

Smerte kan jeg leve med, men vi har et valg hvorvidt en smerte skal manifestere seg hos oss i form av en følelse av lidelse. Lidelse kan som allerede nevnt påføre oss mer og mer smerte, den trenger heller ikke å ha vært forårsaket av smerte - en opplevd konflikt ved å motsette seg verden slik den faktisk er kan være nok. All opplevd lidelse er essensielt sett et valg, bevisst eller ikke.

Så en video fra en undersøkelse utført i USA der de sammenlignet en mann som vant en stor lotto-premien med en som mistet både armer og bein i en bil-ulykke, den kanskje mest sjokkerende med undersøkelsen var at et år etter så ville de rangere seg selv på samme plass i forhold til hvor lykkelig de følte seg i livet sitt. Følelse av lykke i likhet med lidelse er mentalt, det er bare måten vi tolker verden rundt oss.

Velg bort lidelse, ta mot en følelse av lykke når den presenterer seg, men vær åpen for at hva enn som skjer så er livet ditt akkurat når. Livet ditt er ikke fortiden din, og det er i alle fall ikke en plass i en så langt fiktiv fremtid. Det er nå!

Hmm... Lurer på den godeste Eckhart Tolle har ødelagt meg for godt ved å gjøre meg om til en sanntids-optimist? Kanskje bøker slik som Det er NÅ du lever bør komme med en advarsel slik som de vi allerede har på sigarett-pakningene, noe slikt som; kan forårsake optimistiske tanker!

Historien om deg selv

Hva er egentlig historien om deg selv, har du allerede skissert fremtiden eller håndterer du dagene etter hvert som de dukker opp? De fleste av oss identifiserer seg med ulike roller og stereotyper som vi følger uten å tenke over det. Som oftest er vi villig til å forsvare vår rett til å spille dem helt til baren stenger, men er du som person tilstede i din egen tilværelse eventuelt går du på ski om vinteren fordi du føler du er nødt til det som nordmann? Selv om du egentlig hater det?

Forskning har kartlagt ulike områder av hjernen i forhold til hvordan vi opplever verden akkurat her og nå, og det området som er aktivt sier en del om hvor vi har fokus. Det ene området, Eksperimentell Fokus er aktivt når vi forholder oss til de rene opplevelsene av det som foregår rundt oss. Et annet område navngitt Fortellerfokus indikerer når vi kun følger noe som essensielt kan kalles en mental historie - vi følger bare innlærte mønstre mens hjernen er i sin egen lille verden.

Det er selvsagt ikke noe galt med den ene over den andre da begge to er naturlige måter for oss å fungere på, de er verktøy ment for sitt spesifikke bruk og situasjoner der det passer seg. Problemet kommer når fordelingen mellom disse kommer skjevt ut, vanligvis en kraftig forskyvning mot fortellerfokus ved at vi essensielt kan ende opp med å leve hele livet vårt i påvente av at den neste ferien skal komme, at lønningen bare skal komme inn på kontoen eller generelt sett at planetene skal stille seg opp på linje for den saks skyld - da er tiden vi har pekt ut for å komme i gang med å leve kommet over oss.

I mellomtiden gjør vi en masse ting i løpet av dagen, selv når vi skal kose oss eller gjøre noe vi egentlig liker, uten at vi egentlig er mentalt tilstede i det vi gjør. Vi går gjennom våre mønstre og rutiner uten å i det hele tatt kjenne etter hvorvidt vi egentlig liker det vi gjør, en gang gjorde vi sikkert det, men hva med akkurat nå? Setter du pris på det du gjør akkurat nå, eller gjør du det fordi det en gang motiverte deg til å gjøre det en gang til?

For ikke så lenge siden på en liten spasertur ute i naturen tok jeg meg friheten til en fem minutters pause for å studere livet i et lite stillestående, forbipasserende så perplekst på at en voksen person gjør sånt. Det fikk bare undre tenkte jeg bare og fortsatte turen opp mot toppen av Varden og brukte noen minutter til å nyte stillheten, og utsikten for den saks skyld, mens folk kom i full fart og to sekunder senere jogget ned igjen. Spørsmålet jeg satt igjen var hvorfor folk som visstnok elsker fjellturer og natur aldri stopper opp for å nyte den?

Min fremste teori på temaet er at de en gang elsket disse tingene, men med en fokus på historien om at de er personer som liker seg ute i naturen får de ut dit - selv vet de egentlig ikke, de bare følger innlærte rutiner for aktiviteter uten å mentalt være tilstede. Aktiv fokus sørger for den praktiske utførelsen av aktiviteten, men de selv nyter ikke det de holder på med - de er mest trolig ikke en gang mentalt tilstede.

Dette går selvsagt igjen i flere aspekter av livene våre inntil den grad at alle gjør sitt ytterste for å virke perfekt, ha den bilen som passer overens med sin opplevde sosiale status, ha de perfekte 2,5 barna på de rette privatskolene samt et sikte om at hvis man bare fikk den rette jobben... da skulle man endelig oppleve å bli lykkelig i livet sitt.

Kom man i det hele tatt så langt som å oppnå en eller samtlige av disse tingene så ville man kanskje følt noe slikt som 1-2 sekunder av lykke inntil man opplever at de oppnådde målene ble erstattet av enda mer, fordi man må alltid ha mer materialistiske goder og status for å bli lykkelig i 1-2 sekunder en gang i fremtiden også.

En ting jeg så vidt har begynt å innse er at dette kun er starten på en evig sirkel av akkurat det samme, endeløs smerte og slit for noe så absolutt marginalt. Å fortsette med det samme og så forvente et annet resultat er definisjonen på galskap, for ikke å nevne sorg, magesår og endeløse nedbetalinger på diverse lån.

Tror det jeg sier er generelt sett; stopp opp en gang i blant, kjenn etter og vurder hvorvidt det du holder på med faktisk føles rett i forhold til forventningene dine? På tide å bli personen historien din er basert på, ikke bare spille en forutsigbar bifigur fra den samme historien. 

Be mindful!

Overflødig kunnskap

Atter en gang var vi kommet til den tiden der flere årsverk, erfaringer og refleksjoner skal sorteres i kategoriene utdatert, redundant og kanskje verdt å beholde en stund til. Og nei, det er ikke snakk om det kommende regjeringsvalget - det er først til høsten, har heller ikke tro på at media kommer til å la oss glemme det så lett. De må kanskje komme seg over agurk-tidene først, så man kan få noen vinklinger som ikke allerede er blitt resirkulert fra tidligere år.

Tromsø Bibliotek (Kilde: Wikipedia)

Det jeg derimot sikter til er årets salg av bøker på biblioteket i Tromsø, for de av dere som ikke tidligere har hørt ordet bibliotek så er det vanligvis en stor bygning fylt med bøker. En bok på sin side er en rektangulær sak av papir fylt med ord og enkelte ganger også bilder, dessverre ingen apper så det kan kreve noe lavt til moderat mental energi for å få brukt dem til noe.

Personlig så har jeg en personlig trang til å ta vare på all ting gammelt og kanskje i flere sammenhenger ting som er direkte utdatert, men selv om det kanskje kan ha noe med at jeg i visse sammenhenger føler å ha vært født inn i feil århundre så er det alltid trist når ting går tapt. Jeg har fortsatt min første bok, hefte er kanskje mer korrekt å si, om hvordan man lager nettsider og for å si det slik så er det ikke mye der som fortsatt stemmer overens med dagens virkelighet, for meg så er det slike ting som gjør dem morsomme å bla i fra tid til annen.

Overraskende nok så var jeg ikke den eneste under 50 som var tilstede på fredag for å få med meg første del av salget selv om jeg nok kom derfra med et heller snålt utvalg bøker som sikkert ikke så mange andre ville funnet en interesse i, men de fikk et godt hjem i en bokhylle hos meg. Den ene boken var aldri blitt lånt ut i de fire årene den hadde stått i hyllen på biblioteket, en av de andre hadde heller ikke blitt utlånt siden den var helt ny - det vil si en gang rundt 1986. En bok i skrivekunst ble det også, så nå har jeg alt jeg trenger for å lære meg alt som er verdt å vite om å skrive søknader på skrivemaskin, vel utenom selge skrivemaskinen da.

Dette salgets utvalgte skatter

Opplevelsen av å dra på et boksalg er faktisk fornøyelig surrealistisk og det er nok en av få plasser der du vil oppleve at en liten dame oppi årene albuer seg inn mellom mengdene for å få første sortering i en nyåpnet eske fagbøker. Noen dedikerte sherpa-er utpekt til å bære og samtidig vokte over skattene av frykt for at noen andre skal kaste seg over bunkene deres i det sekundet en bok ble lagt fra seg for å grave enda dypere i en bunke med håndarbeidsbøker.

Jeg ble 60 kroner fattigere, noe som forsåvidt gikk til et godt formål uansett og noen gamle bøker fikk et nytt hjem. Alt i alt en god løsning for alle involverte parter.

Et øyeblikk av mindfulness

Forhenværende druer, på boks.

Med gårsdagens innlegg lovte jeg nesten å inkludere noen tips om det å praktisere mindfulness, men før man skal løpe så må man først lære seg hvilken ende av kroppen som det er mest praktisk å plante i bakken, så og si i all fall.

Meditasjon er derimot ikke noe som passer for alle og det å gjøre det er faktisk ekstremt vanskelig, både det å faktisk utføre det og det å sette av tid til å egentlig ikke aktivt gjøre noe som helst annet enn å konsentrere seg om følelsen av en kropp som puster, pumper blod osv... Tror vi starter med noe langt lettere først.

Der meditasjon er trening for å lære seg å bli mer mindful så er veldig mye av poenget å lære seg å være mindful i alt man gjør i løpet av den våkne tiden av døgnet, det vil si å være bevisst alt man holder på med og for hver gang tankene driver mot fremtid eller fortid bare forsiktig hente fokus tilbake til det man holder på med. Praktiseringen, selv for en nybegynner uten kjennskap til annet enn selve ordet skal derimot likevel være i stand til å prøve seg på mindfulness i forhold til det å spise noe, en enkelt drue vil passe formålet godt selv om det meste annet mykt, lite og smakfullt vil tjene formålet like godt.

Start med å eliminere alle distraksjoner fra rommet du oppholder deg i, eventuelt finn deg et annet rom. Slå av alt TV, Radio og kast samtidig ut alt av masende ektefeller og bråkende barn, samtlige har sikkert godt av noen minutters avkobling uansett. Sett deg godt til rette og gjør deg klar til dagens mest intense opplevelse, så lenge som du da faktisk utfører den i praksis uten å jukse - i selvutvikling er det kun en person du narrer uansett, så her er det ingen snarveier.

Følg disse stegene når du er klar for å begynne:

• Bruk et minutt til å bare holde rosinen mellom fingrene dine, føl overflaten av rosinen mot fingrene dine.
• Bruk et minutt på å studere rosinen nøye, legg merke til alle rynker og folder i skallet. Fargenyansene. Alle detaljer.
• Lukk øynene og løft rosinen opp til nesen, kjenn på duften. Kjenn på hvordan duften først er svak og så blir sterkere litt etter litt.
• Plasser rosinen mellom leppene, kjenn hvordan musklene i kroppen nærmest tar tak i den og drar den inn i munnen din uten at du egentlig aktivt gjorde noe aktivt selv.
• Bruk tungen til å utforske følelsen rosinen i noen sekunder.
• Tygg såvidt i rosinen, kjenn på den myke motstanden og ikke minst hvordan smaken brer seg utover i munnen din. Bare av en enkelt rosin.
• Når du føler deg klar for det kan du svelge rosinen sakte mens du selv prøver å følge med på alle aspekter av denne følelsen mens rosinen beveger seg ned langs spiserøret.
• Kjenn på smaken som fortsatt ligger igjen, selv om rosinen allerede er spist.
• Åpne øynene igjen mens du reflekterer over hvor mye dybde som finnes i verden til tross for at vi selv aldri hverken er tilstede eller våken nok i vår egen tilværelse til å legge merke til det.

Alle disse tingene er kanskje banalt enkelt, men i og med at de fleste av oss egentlig aldri bruker så mye tid på slike enkle handlinger så får man sjeldent eller mest trolig aldri med seg den rike opplevelsen av å bare spise noe som smaker godt.

Ønsker du å kutte ut smågodt og annet slikkeri med mye kunstige tilsetningsstoffer så er faktisk dette en passende teknikk, fordi da får du med deg alle detaljene ved det å spise det og kanskje dermed til og med oppdager at det meste av det er såpass søtt at det egentlig ikke er spesielt godt en gang. Det at vi spiser slikt er nok nesten utelukkende for den psykologiske effekten, men litt opprør må man gjøre en gang i blant. Bad to the bone, baby!

Mindfulness

Mindfulness av S-Que

Det har vært veldig mye prat om mindfulness i populær media de siste årene, og selv om jeg nok er den siste til å i det hele tatt bry meg om hva som er det siste eller kuleste på markedet så er nok interessen min langt eldre, da koblet opp mot meditasjon og østlig filosofi.

Selve ordet Mindful kommer egentlig fra en oversettelse av det indiske ordet Sati, noe som i seg selv betyr noe slikt som tilstedeværelse, bevissthet og minne. I praksis så kan man si at det er praktisering av meditasjon for å lære seg selv å forbli oppmerksom fra sitt eget synspunkt fremfor å la sinnet spinne av gårde på egen hånd, noe det faktisk gjør... ofte.

Meditasjon vil kanskje av noen bli sett på som en metodikk som fokuserer veldig mye innad på seg selv og kan kanskje til og med virke som en veldig selv-sentrert aktivitet å holde på med, men i så fall har de neppe oversikten over hvor feil det faktisk går an å ta. Sinnet har en tendens at når det farer av gårde på egen hånd så graviterer det enten mot fortid eller fremtid, det jeg også tidligere har omtalt som psykisk tid, fremfor å være tilstede akkurat her og nå - noen som praktiserer Mindfulness med en viss marginal suksess vil faktisk være mer tilstede i samtaler med en annen person enn så og si alle andre, ikke for å skryte her selvsagt - det ville krevd at jeg først kvalifiserte til betegnelsen marginal suksess når det kom til praktiseringen av det hele.

Mye av det med å være mer tilstede er å lære sitt eget sinn slik at man er klar over hvilke følelser man har samt at man lærer seg å gjenkjenne når man ser verden gjennom en linse farget av våre egen historie og eventuelle ønsker. På noen så kan det kanskje høres litt kaldt ut, men for det meste så vil det si å alltid ha hjertet og bevisstheten sin med i alt man gjør - det japanske tegnet oppe i til høyre er faktisk tegnet på mindfulness, og det er igjen sammensatt av tegnene for bevissthet og hjerte. Mindfulness er bevissthet fra hjertet.

Som jeg også nevnte i innledningen så er ikke Mindfulness den siste mote-tingen som bare plutselig har dukket opp, det er snakk om teknikker som har vært dokumentert praktisert for over 2500 år siden. Grunnen til at vi nå hører om det er at teknikkene er litt og litt kommet inn i det vestlige samfunnets oppmerksomhet etter at teknikkene er blitt dokumentert som ekstremt virkningsfulle når det kommer til håndtering av ting som stress, hindre tilbakefall av depresjon og generelt sett det meste knyttet til mental helse, og dermed implisitt alt av fysiske plager som måtte bli påvirket av dette. Teknikkene stammer fra Buddhisme, som er derfor jeg i utgangspunktet hadde en interesse for det - det vi kjenner som Mindfulness er teknikkene uten ritualene knyttet til religionen i seg selv.

Hva vil det egentlig si å se verden slik som den er? Det er vanskelig å forklare for noen som ikke har erfart det på egen hånd, men såvidt jeg har forstått så er et av eksemplene noe alle foreldre har erfart når de først fikk møte sitt første barn. Et kort øyeblikk av ren bevissthet og tilstedeværelse der man kun er tilstede sammen med barnet der alle bekymringer for fremtiden og eventuelle tanker om fortiden har smeltet bort. Rene inntrykk uten å vurdere, dømme eller å redusere betydningen av noe ved å sette merkelapper på dem.

Får komme tilbake med en kort introduksjon til hvordan man kan få et innblikk i hva dette vil si i praksis, men for nå får det bli med introduksjonen og så tror jeg det er på sin plass å avslutte det hele med et egnet sitat:

“Peace comes from within.  Do not seek it without.”
― Gautama Buddha