Tromsø, mitt Tromsø ...

Bjørnesaks, bilde fra Wikipedia.

Da var man så smått kommet seg tilbake til Tromsø igjen etter en snartur til Lofoten, litt nasjonalromantikk må man vel ha med seg på sin vei. Med Lofast på plass går turen kjappere enn man forventer, men der den korter ned reisen så gjør nok Lavangsdalen sitt for å forlenge det hele ved intelligent bruk av midlertidige lyssignaler, køkjøring samt et tilfelle av en midtstripe som uavhengig av veien tok en sving inn i et buskas.

Angående selve turen og opplevelsene underveis så er jeg fristet til å inkludere noe generell  folkeopplysning i innlegget når man først var inne på temaet, og selve meldingen er da som følger:

Dersom noen av dere kjenner eieren av en svart Volvo S60 med Xenon-lykter bosatt i området rundt Skippergata i Tromsø, så vennligst be vedkommende om å  levere inn sertifikatet ved første mulighet. Enhver industriell makuleringsmaskin bør kunne ta i mot og håndtere sertifikatet på passende måte.

Vel hjemme kunne jeg fint konkludere med at alle paranoide antakelser om invasjon av mitt lune rede så langt har vært unødvendig, hverken bjørnesaksen i gangen eller vollgraven foran ytterdøren viste tegn til å ha sluppet noen forbi.

Dersom noen legger merke til det slående fraværet av noe som helst av bilder så hadde ikke ferien en spesielt teknologi-vennlig avslutning. Kamera knust etter et litt uheldig fall fra store høyder, en halv meter eller så. Mobil som etter å ha falt i gulvet viser litt sånn tilfeldig innhold på skjermen fra tid til annen, noe som førte til at musikk-avspilleren ble stående på loop av de samme 20-talls låtene i litt for mange timer. Bilen trengte også litt tid på verksted før avreise, 5000 for å få det ene dekket til å snurre i en hastighet litt mer tilsvarende som det av de resterende 3.

Dersom uken ikke tar seg opp, så kommer jeg nesten til å trenge en ekstra uke bare for å få forbedret forholdet mitt til teknologiske og mekaniske dupeditter. Sånn som det har gått til nå så er jeg nærmest skeptisk i forhold til hva den kommende uken har i vente, men optimistisk nok så har jeg forventninger om at det i det minste blir noe interessant.

Nakken, mosen og regningen

Søndagens trimtur opp til Nakken var nok en god ide som ikke fungerte fullt så bra som man hadde forventet, noen tiår med ukontrollert vokst av gran hadde satt opp mer enn et forholdsvist naturlig hinder for oss.

Armer inn, jakken igjen og så litt lettere press for å bane seg en vei oppover. Det hele så ut til å gå bra inntil man satte foten ned på litt våt mose, sklei og dermed datt ned fra fjellet steinen jeg sto på. Skulle tatt seg ut dersom man hadde knekt nakken på veien opp til Nakken, hadde ikke akkurat vært den beste avslutningen på ferien. 

Heldigvis så tok jo kameraet av for den verste delen av smellet, dermed var det bare snakk om strek i regningen, men så var det jo nøyaktig derfor jeg aldri kjøpte noe dyrt heller. Samtlige bilder er derfor ikke tatt av meg, så eventuelle gratulasjoner om å endelig ha klart å ta et brukbart bilde kan du nok hoppe over inntil jeg selv når akkurat den milepælen.

Nakken i seg selv er ikke spesielt høyt, men har gjennom mange generasjoner vært en yndet lekeplass med muligheter for både borg, krig og alt hva man måtte finne på som barn. Det pleide også være en strålende plass for å beskue Fygle fra Luften, men som bildene tyder på så kan man se at det blir stadig vanskeligere i og med at skogen ikke akkurat har blitt noe kortere.

Sorte får

Så hva er det da med Lofoten som får så mange til å trekke hit mens de sorte fårene fryder seg som aldri før? Strengt tatt så har det vel noe med miljøet å gjøre samt at en del av dem selvsagt i utgangspunktet er herifra, noe som er aldri så tydelig på vei utover Holsøya.

Her ute finner man spor etter en type sort får som fikk mesteparten av landområdene rundt oss til å skjelve var ved synet av langskipene våre, og reise det gjorde dem til gangs som man sier her.

Noe av rikdommen ble nok begravd sammen med de som fikk sin evige hvile her ute, men det er kanskje ikke alltid så lurt for ettertiden å havne i de tydeligste markerte gravene man nå har kjennskap til ettersom de har vært plyndret opp gjennom de oppimot 1500 årene siden da. Derfor har nok de heftigste funnene vært av en moderat type, småting som knapt gir et inntrykk av velstanden de i utgangspunktet fikk med seg. Noen av funnene tyder jo selvsagt også at de holdt på med handel, jordbruk og fiske selv om det ikke nødvendigvis er aktiviteter vi snakker høyt om.

Vel, man vet jo at man er fra et land der folk plukker multe-kart for å forsikre seg at det er akkurat de som stikker av med godsakene fremfor at noen andre potensielt sett skulle kunne nyte modne bær, så da var det vel bare et spørsmål om tid før noen undret seg hvorvidt gravene ikke skulle holde på noe gull og edelsteiner.

Uansett et fint landskap å ta en spasertur i på en forholdsvis solfylt og forhåpentligvis relativt vindstille dag, på veien spaserer man mellom gravstøtter og tuftene som er igjen etter at et av Norges lengste langskip en gang var stasjonert ut der. På lørdagen når jeg var her ute så var det til og med fortsatt seil å se ute i havna, men til nå har man også lært seg å akseptere fremmede seil. Selv om det tilhører Franskmenn... Så lenge de holder seg på avstand, samt har betalt en passende avgift.

Selv den dag i dag er Holsøya preget av sorte får, men i og med at tiden går videre så er det nå kun snakk om får av en betraktelig mer medgjørlig type! Personlig kunne jeg nok ønsket at området ble skjermet for jordbruk, satt i stand og faktisk lagt frem som det verdifulle kulturlandskapet det faktisk er, men inntil videre så er det nok en bondes inntekt involvert i det hele og da vet man at det blir både krangling og trusler involvert i det hele. Er tross alt snakk om en yrkesgruppe som ikke tenker seg om to ganger før de gasser ned et boligfelt på en solfylt da, de selv foretrekker vel sikkert å referere til aktiviteten som gjødsling.

Valg og egne valg i 2013

Valget nærmer seg med stormskritt, valgomatene surrer raskere enn aldri før og det som for alvor burde vært et av de største temaene for valget er nok en gang fullstendig oversett.

Valgomatene, hvis man skal driste seg til å starte der fremfor å angripe elefanten i rommet allerede nå, er på sett og vis et greit verktøy å starte med når man skal finne det partiet som tilsynelatende er enig med ens egne standpunkt og overordnede ønsker for fremtiden. Problemet med disse er for det første det at de kun peker ut partiene man kun tilsynelatende enig med, ikke de som faktisk kommer til å arbeide for det samme du tror på.

Den jeg har prøvd ut flest ganger er levert av Amedia og Avisenes Nyhetsbyrå og vil være å finne på størstedelen av landets nettaviser, partiene den peker ut basert på mine svar er naturligvis nok Fremskrittspartiet og Høyre.

Resultatet er forsåvidt lite overraskende gitt min egen yrkesgruppe og utdanningsnivå, noe jeg tror har mer med vinklingen på den typen informasjon vi blir eksponert for enn at vi nødvendigvis på noen måte vet bedre enn de som eksempelvis stemmer ut fra fagforening eller tradisjon. I generiske trekk ser vi en annen gruppe TV-programmer, leser spesifikke aviser og deltar i andre fora, alle disse stiller nok mange av de samme spørsmålene som resten av velgermassen blir eksponert for. Der det skiller seg er at informasjonen gitt som oftest har en annen vinkling og består av et annet utvalg argumenter, likevel har vi det til felles at ingen av oss har tilgang til noe som er tilstrekkelig objektivt uten en egen agenda.

Med andre ord, leser du Dagens Næringsliv vil du få en høyre-orientert vinkling på de fleste problemstillinger med løsninger orientert rundt storbyer og det som eventuelt til og med utelukkende tjener samfunnets økonomiske elite. Litt ironisk er det at en del av leserne faktisk lever av det i alle fall jeg vil betegne som fiktive arbeidsoppgaver. Fiktiv? Vel, kan du med hånden på hjertet og mer enn 10 sekunders tankegang sverge til at en aksjemegler noensinne har produsert noe som helst?

Tilbake til valgomaten og dens spørsmål så er det samtidig også et spørsmål om kontekst og troverdighet i forhold til løsningen, ikke noe så enkelt som ja eller nei. Jeg tror ikke nødvendigvis at Monarkiet er verdt det sett den økonomiske kostnaden og dermed presses resultatet i blå retning, men gransker jeg spørsmålet nærmere så må jeg samtidig vedgå at jeg heller vil beholde sittende konge fremfor å risikere at Carl I. Hagen på sikt ender opp som president.

Spørsmålene rundt skole og helse fører meg samtidig også i den blå retningen ved at dagens organisering på sett og vis er blitt et enormt pengesluk der så og si uansett pengebruk ikke vil gi nevneverdige forbedringer, derimot tror jeg hverken på økt byråkratisering og/eller privatisering som en løsning som vil gi nevneverdige forbedringer om enn noen i det hele tatt. Ja, en privatisering vil kunne komme til å involvere kompetent ledelse med evne til å holde budsjett og fokusere på mål, derimot gir det en modell der resultat ikke involverer andre faktorer enn overskudd. Det jeg tror på er at vi har rett modell, men vi har feil ledelse, et byråkrati for å holde styr på dem kombinert med altfor lang avstand mellom beslutningstaker og utfører.

Så hvor ender jeg da opp i forhold til det kommende valget? Er jeg en blå velger med rød kjerne, en blå velger med tanker i forhold til at det kan være en ide å stemme på noe som tjener det overordnede samfunnet selv om det kanskje på sikt påvirker illusjonen av å kunne forskyve flere av godene over i mine egne hender.

Bruken av ordet "illusjon" hentyder på realisasjonen på at ettersom jeg stiller spørsmål i forhold til om noe tjener noen andre enn meg selv gjør det til en realitet. Det at jeg er komfortabel med å tjene noe større formål enn meg selv vil før eller siden føre til at også jeg vil falle nedenfor grensen for den stadig krympende middelklassen, rett og slett ved at den på sikt vil være så smal at den opphører å være annet enn en strek på kakediagrammet. Mulighetenes land og privatiseringens store mekka er samtidig et av de landene der man er minst sannsynlig å få en bedre økonomi sammenlignet med deres egne foreldre, avhengighetene til de rette kontaktene og de korrekte privatskolene håndhever skillene.

Hvor jeg skal hen med alt dette er kanskje for det første at man må tenke selv, vurdere kildene og til syvende og sist vurdere hvorvidt man ender opp med å bytte kortsiktig gevinst på bekostning av ens egen fremtid. Tror i alle fall ikke vi skal forkaste en fungerende modell til fordel for noe nytt og potensielt mindre egnet, spesielt dersom det vi egentlig trenger er en revidert utgave.

Er dette mitt objektive standpunkt? På ingen måte, jeg er så subjektivt som alle andre i det sekundet jeg uttaler meg om det. Personlig kan jeg ikke stemme hverken Høyre eller FRP, jeg tror ikke på kandidatene eller at jeg ville blitt fornøyd med løsningene selv om vi på et generalisert nivå kanskje er enig med retningen i spørsmålene stilt av valgomaten. Tenk selv, i tvil velg å støtte noen du selv har troen på - det er alt.

Fremskrittspartiets partiprogram og hvordan jeg tolker likhetstrekkene tolket opp mot mine egne meninger

Vandrer med kyllinger

Vet ikke hvorvidt det faktisk har vært noen kyllinger i dalen oppmed fjellene bakom Ballstad skole, men jeg så ihvertfall ingen av dem til tross for at den tross alt er navngitt "Kyllingdalen". Tradisjon tro så er det vel en særnorsk ting at alle trimturer skal være oppover fjell og annet stein, humper samt eventuelle hauger, så da burde jeg kanskje heller bare beskrevet den som en fjelltopp med benevnelsen Kyllingdalen (5 m.o.h.). Close enough? All trim teller, til og med på en torsdag.

Vet ikke helt hvordan man skal beskrive turen utover at det strengt tatt hviler noe svensk over den, det vil si skyggelagte stier under granskogen og mye surrende insekter sånn rundt om kring. Nå er heldigvis ikke Lofoten i nærheten av noen norske storbyer, så eventuelle påfølgende besøk på kafe eller restaurant ville nok ikke blitt ekspedert av en svenske, men det er vel bare å vente en stund før de også her står klar for å overta tips-skålen.

Ruten tyder på at den lokale gårdsdriften mest trolig har blitt noe sentralisert de siste årene, den lokale fjøsen bærer nok en del preg av manglende vedlikehold. Enkelte deler ser ut til å mangle, så uten nærmere undersøkelser kan man nesten undres hvorvidt denne delen av bygget hørte sammen med grunnmuren 50 meter tidligere i løypen... Slikt som skjer tilnærmet årlig i Lofoten det.

Et tegn til at man kanskje burde ha kommet seg ut av huset litt fortere enn man gjorde er utvilsomt detaljer slik som at knapt øverste delen av fjellet fortsatt er i direkte sollys, men er det arbeid som må gjøres på hjemgården så blir målet plutselig å unngå midnatts-tur (de er ikke fullt så pene på skyggesiden av fjellkjeden).

Kan derimot konstatere med at endene her i Lofoten, eller i det minste de på Ballstad, ser ut til å være noe mindre vant til mennesker enn de vi har i Tromsø. Her setter de kursen vekk fra folk, mens hjemme har de mer en tendens til å fotfølge deg i håp om at man har edlere bakevarer i sekken.

Noen generelle landskapsbilder ble det vel uansett, så da er det vel bare å sette dem inn. Båndbredde er vel tilnærmet gratis når det kommer til spredning av naturfoto, selv om tålmodigheten har rast tilsvarende i landsdelen i takt med oppgraderingen til Fiber og "ekte" bredbånd. Litt offtopic så er utsiktene langs fibertråden urettferdig gode sammenlignet med de mer markspiste linjene jeg selv har innlagt.

Uansett så er turen innover mot Kyllingdalen ganske fin til tross for det kjølige været, men med tanke på det strålende arbeidet utført av den lokale vedlikeholdgruppen for området så skulle det ikke forundret meg dersom det plutselig sto oppført varmelamper langs stien innen noen få år. Pent er det nesten uansett vær samt at til og med Tyttebær har begynt å dukke opp bakom diverse lyng og krøkebær, skulle kanskje sagt noe om at bæra "dessverre" kun var moden på den ene siden, men setter ikke pris på smaken uansett.

Den blå flamme

Illustrasjon fra nettstedet The Mind Unleashed.

Tenkte her om dagen over en samtale jeg hadde med en psykomotorisk fysioterapaut for å distrahere oss begge fra den biten om at han holdt på å slite av meg hodet, han er den typen fysioterapeut man blir sendt til når man er så stiv at kroppen ikke lenger husker at det er en unormal tilstand. Jobb innenfor IT, opplev interessante problemstillinger var visst det de hadde reklamert med ja.

Den blå flammen handler mer om å gå til kilden av hvor man henter energi her i verden, ikke for å komme nærmere innpå - mer med det formål å se hvordan energien vi blir utsatt for påvirker oss.

Sagt på en bedre måte, også innfelt øverst til høyre, kan man parafrase et utsagn fra William Gibson, det vil si at så lenge man er nedkjørt og nærmest deprimert så kan det være en god ide å rett og slett bare forsikre seg om at man ikke nødvendigvis bare er omgitt av drittsekker.

Realiteten er den at vi tross alt lever i et samfunn der vi ser på det å gjøre noe uten å forvente noe tilbake er mistenksom oppførsel, empati er en svakhet mens psykopatisk oppførsel tilbes som et godt forbilde. Langt unna det idealet Echart Tolle omtaler i boken En ny jord, så alle snev av en eventuell opplyst oppførsel vil definitivt føre til at drittsekkene tar et skritt fremover fra mengden med det formål å introdusere seg med sin nye offisielle tittel.

Nå er det selvsagt ikke alltid mulig å isolere seg selv fra alt og alle som påvirker en negativt, enkelte går tross alt bare gjennom noe og trenger kanskje til og med vår hjelp for å komme seg ut av det. Noen må vi bare tolerere, det hjelper i det minste å vite hvem de er så vi kan minimere eksponeringen. Andre igjen har rett og slett bare bestemt seg for å være miserabel, hva enn vi gjør har vi ikke potensiale for å oppnå noe som helst annet enn å bli sliten - noen ganger er det rette valget å la dem treffe bunnen på egen hånd.

Sistnevnte, hvor enn absurd bare eksistensen av dem ser ut til å høres ut som, er fryktelig enkelt å identifisere når vi ikke kjenner dem, vi nærmest instinktivt unngår dem med mindre man samtidig er på samme nivå selv. De fleste av dem kommer derimot inn i livene våre med positive egenskaper samt også en positiv innflytelse på oss, det er bare at noe skjer underveis mens vi selv står for nært til å se det. Vi ser ikke verden slik den virkelig er, men heller sett gjennom delt historie og erfaringer fremfor det vi faktisk plukker opp og blir påvirket av.

Tenker man på studie av noe slikt som Mindfulness, det vil si det å praktisere kunsten av å se verden slik den faktisk er, merker man raskt hvem som er positive påvirkninger i livet vårt. Noen vil oppfordre og motivere oss mens andre igjen vil påpeke hvor teit det hele egentlig høres ut, gitt at man faktisk ikke gikk rundt og tenkte på noe oppriktig teit i enhvers objektive øyne så ser man raskt hvem som er kilde til positivitet i livet vårt kontra de som bidrar til å dra oss nedover.

Personlig vil jeg nok si at jeg har både mistet og kvittet meg med store kilder til negativitet i livet mitt den siste tiden, noe som kanskje kan være et tegn på at får man plutselig en moderat positiv innstillingen ut fra intet så hender det faktisk at drittsekker på eget initiativ faktisk finner ut at det neste logiske steget er å levere inn oppsigelsen. Helt uten påvirkning fra min side, så da kan det kanskje være noe i det at et ego friker ut når det plutselig møter noe annet.

Langt fra arrogant nok til å i det hele tatt kalle meg selv noe som helst i nærheten av opplyst, det faktum om at jeg feiret en begivenhet som en oppsigelse bør vel kanskje være sterke indisier i forhold til det motsatte. Det å tenke gjennom hva og hvem som påvirker oss i positiv retning er vel sikkert noe alle av oss kan ha godt av.

Manglende haill

Når man er i Lofoten så er det vel en del ting man er nødt til å gjøre, den første er en fjelltur, den andre er å male ett eller annet samt at den siste naturligvis nok er en tur ut på havet.

Vel, i går var jeg først en tur på Smørdalskammen så da fikk man den delen, om ikke en ut av systemet, av listen sjekket ut. Fordi ting som oftest må skje når det er vær til det og ikke i henhold til noen spesifikke planer, så bar det ut på havet i letingen etter fersk sei til middag.

Det at selve innlegget kommer akkurat nå, nesten et døgn etter har litt med den malingen jeg nevnte å gjøre [samt en del ferie-latskap å gjøre, men det hopper vi fint over å nevne i denne sammenhengen]).

Yr.no meldte om ikke strålende vær, så i alle fall et trivelig vær utover ettermiddagen så da dro vi til havs i en såpass hastighet at man mistet helt oversikten over hvilke fjell man hadde passert underveis, kan også ha noe med det at jeg er mer vant til å navigere ved bruk av GPS og nøyaktige kart enn å legge merke til spesifikke fjell, holmer og staker... Noe med å ikke se fjellet for bare fjell, muligens en nødvendig egenskap som hoppet over min generasjon.

Været så bra ut i starten, men begynte straks å bli noe utfordrende for landkrabber som meg, om man enn så mye måtte være oppvokst knapt et steinkast fra havet... Ser ut til at også sjøbeina forsvant samme veien som navigeringssansen.

Stanga var i bruk, sluken gikk til bunns og til tross for at ekkoloddet holdt på med et realt pipeorkester så var det absolutt ingenting som følte for å gjøre noe annet enn å sniffe på agnet, men for å være helt ærlig så skjønner jeg dem godt. "Urolig" sjø øker ikke akkurat min matlyst heller ikke, men det er mulig vi burde prøvd med Fruktnøtt på kroken da i alle fall ikke jeg var såpass påvirket av de fryktinngytende 10-15 cm bølgene som hamret innover oss.

Skotnestinden ser ut til å trives i været, noe jeg da har fått med meg etter å ha fått den ettertrykkelig utpekt for meg, med andre ord ikke foruteksisterende kjennskap. Må si meg enig i at Vågans egen Vågakaill ikke en gang er i nærheten av å ligne såpass mye som en kaill som denne.

Etter å ha prøvd ut alle de beste fiskeområdene, blant annet et område med det høyst oppmuntrende navnet "Tremannsskallen". Uten et eneste napp så kan man i det minste glede alle ekstremistiske naturvernere om at det eneste dyret vi såret underveis var en mink, men det var mer av den følelsesmessige smerten i og med at vi ikke kom med noe som helst den kunne stikke av med.

Likevel dro man ikke hjem fullstendig tomhendt, det ble noen fine bilder utav det hele (selv om en naturfotograf sikkert ville henvise til at jeg bruker ordet "fine" uten tilstrekkelig grunnlag for det). Dessuten ble det åtte Grandiosa og en boks nøtter, derimot måtte vi betale for dem samt at Rema 1000 ikke helt setter pris på at man slenger en sluk inn døren i håp om å treffe frysedisken.