Swingin'

Med en god ide kommer det ofte flere på rekke og rad, eller var det en regel som kun gjaldt ulykker og hva enn man går med på uten å helt tenke over ting? Resultatet: jeg har tydeligvis funnet ut hvordan man suksessfullt kan klare å rote til to dansekurs i parallell.

Oki, så ille er det vel ikke? Nope, får til og med komplimenter på hvordan jeg ikke så langt har albuet noen av de andre på kurset. Må derimot innrømme at det er lett å bli fryktelig forvirret i mellom Swing og Salsa, så det blir en dag med kjeft over å gå for lange skritt og en dag med streng beskjed om å gå kortere skritt.

Trim blir det uansett, grasiøst eller ei. Bakdelen å gjøre det dagen etter at man prøvde seg på Salsa er vel utvilsomt det at man er støl som fy; plakaten sa ingenting om at det ikke er lov å stå eller legge vekt på hælene, alternativet er da å for første gang i mitt liv være tvunget til å konsistent legge vekten fremover på føttene. Dagen etter, Swing og fullstendig ute av stand til å skifte posisjon uten ansiktsuttrykk.

Betalt er betalt, og jeg tjener alt for lite til å bare kaste penger ut av vinduet så her skal det være valuta så da er det bare å pusse skoene og slenge noen kvinnfolk sånn inni mellom.

Salsa de Cuba

Bored... check!

Burde være litt mer fysisk aktiv... check!

Kan telle til 8... check!

Da skulle vel alt ha vært klart for kurs da, trodde jeg. Ikke helt sånn det fungerer tydeligvis, her er det ikke bare snakk om å stå på stedet hvil i et par uker mens man lærer seg finurlige håndbevegelser; her må man også bevege føttene samtidig, speilvendt i forhold til den du danser med samt at takten  må stemme ellers blir det bare rot!

Jeg kom, jeg så og konstantere at dersom Salsa var noe man ønsket å lære seg var jeg definitivt den typen person som trenger tett oppfølging for å i det hele tatt komme noen vei.

Fot frem på 1, flytt vekt og sett ned andre fot. Trekk tilbake, pause og fortsatt bakover. Løft opp foten du står på fordi du står på fordi du allerede har glemt å flytte på vekten over på den andre foten... crap!

Er man påmeldt så er man påmeldt, det at de må arbeide hardt for pengene i forhold til å faktisk få lært noe til meg får bli deres store utfordring for dem. Hjemmelekse... øve på å telle til 8 i jevn takt, deretter starte på nytt samt lytte til noe relevant musikk for å finne ut hvilke av de ørten instrumentene som spilles over hverandre som egentlig slår hovedtakten eller noe slikt.

Vel, det er alltids morsomt å gjøre ting man er overhodet ikke i nærheten av å mestre så med det i tankene bør de kommende ukene bli jævlig artig!

Til minne

Du kom inn i mitt liv helt plutselig som en og uten forvarsel, og det til tross for at det var forutbestemt at jeg trengte deg og du så etter et hjem som ville sette pris på deg. Du ble ærbødigst båret over dørstokken av vårt første hjem, den samme behandlingen fikk du i et andre og til og med i et tredje hjem opp gjennom årene... noen riper ble det vel etter hvert og sammenlignet med de nyere modellene var du vel egentlig litt feit over ræva som man sier.

Likevel, mot alle odds så holdt vi sammen alle våre utmålte år. Du sovnet stille inn torsdag kveld, sjokket nesten for stort til å bære. Det at undertegnede løp rundt på kjøkkengulvet skrikende ho Bessie har daua sier vel sitt om savnet som var følt, men selv om det ble noen vanskelige dager fremover knapt så var det ingen vei utenom å leve med savnet.

Brus gikk forble lunken, melken bredde seg sakte utover frokostblandingen med et kvalmende splætt og den fancy villsvinpølsa svetter hel-pepper. Så mye man tok for gitt, salat og squash råtnet i alle fall på rot i ditt fravær.

Aah, fuck it! Man er da Norsk med liten til moderat kredittverdighet, så bort med liket og med det ønsker redaksjonen Klara velkommen på sin første dag på jobb!

Dag 3: Hva skjer nå?

Panel fra The Walking Dead (Image Comics).

Hvor mange timer er det i en dag når halvparten av dem ikke brukes til å se på TV? Når var den siste gangen noen av oss EGENTLIG arbeidet for å oppnå noe av det vi ønsket? Hvor lenge er det siden noen av oss egentlig TRENGTE noe av det vi ØNSKET?

Vel, det er vel strengt tatt fortsatt 24 timer i et døgn uavhengig av hvorvidt man bruker dem til noe fornuftig, hvorvidt man arbeider hard eller ikke.

Det at vi bor i et land der ingen egentlig trenger å sulte eller fryse, sett bort fra litt dårlig organiserte systemer (om enn velmenende), stolthet og en gang i blant et underbevisst ønske om å egentlig ikke ville forbedre ens egen situasjon. Vel, la oss se bort fra slike små detaljer og fokusere på noe som faktisk betyr noe i den "store" sammenhengen...

JEG har vært uten Internett og TV i tre sammenhengende dager. Første dagen var preget av sorg, dag to av katatonia og med den tredje dagens sterke anfall av rastløshet så må man nesten spørre seg selv; hva gjør vi nå?

Steg 1 er vel å slutte å snakke om seg selv i flertallsform, deretter bare konstatere at det mesteparten av dette skjedde aldri i det hele tatt. Linjen var selvsagt nede, men i og med at jeg ikke har sett på TV siden en ny dekoder ble montert en gang i juli - dermed var ingenting hverken tapt eller i det hele tatt savnet. Implisitt er det vel lenge siden mistet oversikten over alle de nye norske "kjendisene", ikke det at jeg ville kalt dem det i utgangspunktet siden i alle fall jeg krever personen faktisk må gjøre eller ha en ferdighet først for å kvalifisere. Jeg er rar sånn sett, vet det!

Internett derimot er et langt større tap, det er tross alt min store tilbyder for alt av musikk, dagens TED-foredrag inkludert en og annen relevant smule informasjon om hva venner og bekjente holder på med for tiden.

Tilpasningsdyktig er man uansett, så tre dager etter den store blackout-en venner en seg av med alt sånt. Vender tilbake til en roligere mer avslappet livsstil uten distraksjonene, leser en bok og nyter en kopp te.

Hmm... Internett tilbake igjen?

Byeeeeeeeeeeeeeee!

Krutt-i-panne

En to-tre måneder gikk jeg til innkjøp av boken Helt Naturlig Mat, en kokebok med fokus på paleo-kosthold. Mange oppskrifter ble prøvd, noe akseptabelt, noe fantastisk samt en en del ting man inntil nå hadde hoppet over... Deriblant en av mine favoritter, pytt-i-panne. 

Foretrekker derimot litt mer spark i maten så da må man nesten modifisere litt på utgangspunktet for å se om man ikke klarer å reparere på den, så da ble det krutt-i-panne; alternativet for ekte menn.

Ingredienser

• 2 egg
• 50-70 gram sterk chorizo, i terninger
• 1/4 squash, i terninger
• 1/3 rød paprika, i små biter
• 1/3 gul løk, finhakkes
• 1/3 purreløk, skjæres i ringer
• 1 håndfull skivet Jalapeño
• Salt/pepper/grillkrydder

Tilberedning

1. Chorizo stekes i litt smør før selve pølsen tas ut av stekepannen og settes til side (smør og kraft fra pølsen bevares i stekepannen).
2. Squash, paprika og løk stekes på lav varme inntil løken er blank.
3. Tilsett purreløk, chorizo og jalapeño samt krydre etter behov med litt salt, mye pepper og et dryss grillkrydder. Rydd plass eller bruk en annen stekepanne for å steke et par speilegg, serveres når eggene er ferdig.

Fullstendig klar over at det hele opphører å være et paleo-måltid i det sekundet man tyr til pølse, men noen offer må man nok ta på veien mot kulinarisk perfeksjon. Får bare håpe man rekker å bli lei før lagret av chorizo tar slutt, men tror dessverre ikke det er realistisk.

Hersketeknikk for begynnere

Året var 1970 eller noe slikt, feministen Berit Ås gikk på scenen for å en gang for alle røske opp i hvordan vi alle menn behandlet kvinner på arbeidsplassen. Systematisk, målrettet og tilnærmet utelukkende dårlig oppførsel i den grad at ordet hersketeknikk plutselig ble dagligdags-tale. Menn lovet både bot og bedring, noen fulgte opp selv om en hel del sikkert bare ble litt mer subtil i sin fremtoning.

Omtrent 30 år senere, Valla-saken eksploderer i media og alle argumenter om at taktikkene kun var forbeholdt gamle gubber i slitne dresser blir en gang for alle lagt dødt. Det kan kanskje tyde på at alt ikke handlet om illustrasjonen på dodøren, men muligens i en retning av at kombinasjonen mellom arroganse og rom for utøvelse.

Tidligere utgivelser med råd om hvordan man skal kjempe mot mennenes overtak må oppdateres i henhold til den nye hverdagen, vel å merke for å fokusere på at dette ikke utelukkende er et "kvinnelig problem" - mer en allmenn realitet.

Forfatterne Hilde Sandvik og Jon Risdal leverer med boken Hersketeknikk en lettlest, underholdende og forholdsvis informativ gjennomgang av de mest kjente teknikkene, noen ukjente samt sikkert noen få som sikkert havner under kategorien "teoretisk" ettersom de først kan virke litt vel bisarr som en intensjonell teknikk... Skal likevel ikke undervurdere menneskers evne til å behandle hverandre dårlig, så man skal aldri utelukke noe som helst.

Helgenen jobber sent og tidlig, er først inn og sist ut. Arbeidskapasiteten sier ikke alltid like mye om effektiviteten, men det er ikke så viktig. Du har kanskje familie og et liv utenfor jobben, men det overser hun glatt. Ofrer du deg ikke som henne, har hun overtaket på deg.

Personlig har jeg det relativt enkelt for å se gjennom de mest grunnleggende teknikkene, mest trolig av at det er helt typisk for min personlighetstype å ikke respektere folk ut fra titlene de gjemmer seg bak, bilen de kjører eller årgangen på Cognac-en de slurper i seg på hytta - vi danner respekt ut fra de handlingene vi ser, ikke illusjonen de prøver å presentere. Likevel, det å bare konstatere at sleiken endelig har vist sitt sanne ansikt er noe helt annet enn å kjempe tilbake, for det kreves det erfaring og da kreves det at man velger de tilsvarende mot-taktikkene for å unngå at man ikke bare har kjøpt seg en nemesis.

Nå er det vel kanskje en forventninger om at det kun er mennesker som selv er forholdsvist upassende skrudd sammen som ender opp med en nemesis, men akkurat det er ikke akkurat et forhold som krever to aktive parter... noen har faktisk galskap nok for flere enn seg selv. Hvorvidt disse da vil se på denne boken som en håndbok for offensivt bruk fremfor forsvar kan nok sikkert i seg selv være et potensielt problem da ikke så mange av dem kommer med noe direkte forsvar utover å bare svelge noen kameler, slenge ut et offerlam ved å "angi" en kollega eller å bare ignorere spillet i seg selv (tar noe lengre tid).

Boken hopper uheldigvis over de psykologiske faktorene som underbygger mye av den oppførselen som etterhvert er blitt generalisert ned til det som essensielt sett er en lett gjenkjennelige samling med teknikker, og leser går dermed glipp av det jeg vil karakterisere som den største lærdommen å trekke ut av det hele. Ikke det at jeg stiller garanti for at hverken forfatterne eller noen andre for den saks skyld vil vært enig med meg, så vil jeg si det så enkelt som at en leder eller medarbeider observert i utøvelsen straks vil bli gjenkjent som en person i forsvars-modus.

Med andre ord, så kan de i alle falle ikke anses som noen som angriper ut fra en fra en posisjon av styrke. Et forbehold som må tas hensyn til er at dette IKKE gjelder når utøveren er en den klassiske psyko/sosio-paten som generelt sett bare bør unngås da personen i og med at der den ene av dem finner direkte glede i "spillet" så forstår den andre ikke situasjonen, heldigvis ser man lett hvem de er. Førstnevnte ved en enorm trang til å baksnakke hvem enn som ikke er tilstede rundt lunsj-bordet, den som følger med vet at før eller siden kommer det et tidspunkt da også de ikke er tilstede rundt bordet (teknisk sett er vel egentlig den psykologiske forklaringen at psykopaten som oftest har kraftig underutviklet evne til selvkontroll, og de klarer dermed ikke unngå aktiviteten). Sistnevnte har heldigvis aldri noen reell støtte fra gruppen mennesker rundt dem, ingen stoler på dem og de fleste vil kaste dem til ulvene det sekundet de presenteres med et alternativ - de er heller sjeldent observert utenfor det offentlige i og med at det er kun der de har muligheten til å feile oppover i hierarkiet.

Boken er underholdende lesning for alle med planer om å ta et dypdykk på den mørke siden av menneskelig moral, eller rett og slett dersom du bare er som meg og ønsker et innblikk i blårussens tankeprosesser... Litt vel generalisert å bare skylde blårussen? Jepp, men så er jeg ingeniør og vi finner glede i det å bygge ting - ikke i å fikle med budsjetter, organisasjonskart og hva enn det måtte være i tryggheten av en glassboks en plass ute på sidelinjen. Helt annen kultur. Når vi derimot må ha noe direkte med dere å gjøre så lønner det seg å ha bladd gjennom den lille svarte.

PS! Dersom jeg i øyeblikkets hast ikke fikk understreket det lille glimtet i øyet underveis, så møter jeg eventuelle militante feminister til diskusjon over en bedre middag. Jeg lager maten, du tar med vinen og et fyrig temperament!

Hvordan vinne venner

... er vel tittelen på en av tidenes mest solgte bøker om selvutvikling, noe som i seg selv vil si at boken er fra den tiden man faktisk snakket om å forbedre seg selv fremfor å fremstå som bedre. Nok om 90-tallets finne-seg-selv innflytelse for denne gang, så tilbake til det at jeg faktisk har tatt meg tid til å lese boken. Så hva kan 30-tallets ukronede foredragskonge, Dale Carnegie, lære oss om hvordan man kan oppnå suksess i dagens moderne samfunn?

Alt etter hvorvidt man selv anser seg som en guru innenfor kunsten å bevege seg innenfor samtlige sosiale kretser, så vil jeg faktisk si "overraskende mye". Den mest åpenbare grunnen er selvsagt det at vi som mennesker har tross alt ikke forandret oss nevneverdig mye, på mange måter så har vi bare skaffet oss flere og flere måter vi enten kan unngå å hanskes med hverandre på. Så om noe i det hele tatt, så vil jeg vel heller anta at eventuelle forandringer overordnet sett neppe vil kunne anses som en positiv ting.

Mange bøker er skrevet om hvor mye vi som mennesker potensielt kan oppnå dersom vi ga slipp på bare et par av våre mest negative trekk slik som eksempelvis å tenke utenfor sin egen lommebok. En ny jord skriver om en tilnærmet utopisk verden der man kan leve sammen i fred og idyll ved å fokusere på oss selv som en del av en større helhet kontra sin egen lille boble, men det er tross alt ikke slik den virkelige verden vi lever i akkurat nå fungerer på... og det er her boken Hvordan vinne venner plutselig kommer inn i bildet.

Boken får frem sitt poeng ved at man får referert en god del annenhånds-historier og fortellinger om hvordan personer opp gjennom historien har håndtert ulike situasjoner og på mange måter unngått uheldige konfrontasjoner. Historier om hvordan Abraham Lincoln i siste liten unngikk å støte fra seg en av hans øverste generaler etter at unike muligheter for avslutte krigen gikk tapt etter Gettysburg-slaget, et brev ble aldri postlagt og videre demoralisering på toppen av hva Meade allerede følte ville aldri ført til noe positivt. Hvordan forfatteren Mark Twain mest trolig hadde kommet til å skapt fiender nesten overalt der han gikk som følge av brev der han forklarte nøyaktig hvor lite respekt han hadde for deres mening om ulike saker, alt unngått fordi kona sørget for at nevnte brev aldri nådde frem til postkontoret.

Det harde kjernen boken egentlig koker ned til er den at folk flest ikke bare er fryktelig selv-sentrert, men vi samtidig i bunn og grunn følelsesvesener med lite behov for underbygge holdningene våre med noen form for logikk - ikke før noen stiller spørsmål ved den da selvsagt. Så dersom du skal gjøre det enkelt for deg selv, innse at folk elsker å snakke om seg selv og sjelden eller aldri er anser ny informasjon som noe annet enn et angrep på dem selv så lenge som den er i konflikt med deres egne forehånds-etablerte synspunkter. Stolthet, fordommer og forgjengelighet i en salig blanding.

I profesjonelle sammenhenger, les: selgere, så betyr det at de fleste av oss er relativt enkle å manipulere for å få til et salg. Et triks spesielt ofte benyttet av de som selger lodd og lignende er å få oss til å først gå med på at i den store sammenhengen så er ikke 200 kroner spesielt mye for oss, deretter at det er mye i forhold til hva det betyr når donert til et godt formål. Resultatet er at vi er tilbøyelig til å heller bruke 200 kroner på skrapelodd for et godt formål fremfor å trekke i tvil vår tidligere uttalelse om at pengesummen ikke var så viktig for oss i utgangspunktet.

Et sted jeg føler det hele faller litt fra hverandre er nødvendigvis den delen som tittelen antyder, hvorvidt dette skal ha noe med "venner" eller forsåvidt noe som helst med mennesker i livet vårt utover den gruppen vi tross alt bare gjør vårt beste for å leve med... på en passende avstand.

I forhold til jobb og alt slikt så må man selvsagt tolerere og inntil en viss grad bare tolerere at folk på sine måter både kan være vanskelig å håndtere og at de har varierende grader av det jeg som fra den nordre delen av landet vil kalle å være førrelska i si eiga skjitlukt.

Privat stiller saken seg derimot helt annerledes, og selv om jeg har erfart hva det vil si å måtte håndtere en fryktelig egosentrisk personlighet så er ikke dette man på noen måte ønsker å invitere inn i sitt eget liv. Kanskje de bare ble sånn over tid og man gradvis lærte seg å leve med dem over tid, men stilt ovenfor det samme valget basert på blanke ark så... hell no! Du kan sikkert vinne flere venner, men uansett kun av den typen du i utgangspunktet klarer deg langt bedre uten.

Der boken virkelig skinner og helst burde vært navngitt ut fra er eksemplene i forhold til det å lede og motivere andre mennesker til å opptre og gjøre det man vil. Deriblant gullkorn slik som at fremfor å snakke nedsettende til folk om deres feil, prat heller om de tingene som gikk bra underveis og at det tross alt kunne gått langt verre, men isteden ble reddet som følge av noe de gjorde (løgner teller ikke) - de fleste forholdsvis balanserte av oss mennesker er uansett langt bedre skikket til å kritisere oss selv, så i den negative retningen har du uansett neppe noe som helst nytt å bringe til agendaen.

Alt i alt tror jeg ikke boken kan gi deg noen sosiale kontakter verdt å beholde, men i alle sammenhenger der man er avhengig av å få folk til å oppføre seg slik man ønsker så er den nesten som obligatorisk lesning å regne. Som en samling av små anekdoter der vi følger en hel haug kjente personer gjennom vanskelige situasjoner så er boken høyst interessant - og overraskende nok, også veldig underholdende.