torsdag 28. desember 2017

Machines with Software eXchangeability (SVI-738)

En gang i tiden var hjemmemarkedet for datamaskiner splittet, spennende og fylt med en hel haug med interessante løsninger man siden ikke har sett makan til. Vi hadde vår Commodore 64. britene hadde deres ZX Spectrum og amerikanerne snakker vi ikke stort om siden de foretrakk å spille på konsoller istedenfor. Alle av løsningene vidt forskjellig, ingenting av tilleggsutstyret ditt ville passe til noe annet og i alle fall ville ikke programvaren fungere - for det var de alle altfor forskjellig. På starten av 80-tallet kunne det hende at du fant en plugg som passet til noe annet, men altfor mange forsøk endte i gnister, røyk og tårer.

I dag har vi mange standarder, mer eller mindre definert av de som er igjen mens på den tiden hadde alle sin egen standard som man helst ikke skulle fortelle noen om. Lederen for Microsoft Japan, Kazuhiko Nishi, var tilfeldigvis også med i et forsøk på standardisering av tegnsett, ASCII. Han var dermed tilbøyelig for å standardisere ting på en offentlig og tilgjengelig måte, med andre ord egenskaper Microsoft skulle bruke nesten 30 år på å gjenoppdage som noe nytt og hipt! I 1983 lanserte Microsoft MSX-standarden, et av tidenes første forsøk på å standardisere en arkitektur for hjemmedatamaskiner - målet var mange produsenter av datamaskiner og tilleggsutstyr der alt dette kunne brukes sammen, men utover lignende porter og hardware så skulle programvaren også kunne brukes på alle av dem.

Var så heldig å komme over en Spectravideo 738 X'Press som så etter et nytt hjem, vel teknisk sett så ble den en del av totalprisen da jeg kjøpte min Commodore 128. Har en følelse av at jeg fikk den for en god pris så ikke selgeren skulle få for dårlig samvittighet for å blakke meg totalt, eventuelt så var han bare glad for å se den gå til noen som ville sette pris på den! Av alle MSX-maskiner av den første generasjonen så må dette sies å være en av de mest eksklusive, den har selvsagt MSX-Basic, MSX-DOS og MSX CP/M 2.2 inkludert i pakken, men det kule er at den kom med en egen eksklusiv bæreveske med plass til alt.


Et av de bedre forsøkene jeg har sett på å lage en tidlig bærbar maskin, selve maskinen har til og med et bærehåndtak i bakkant som i vesken beskytter portene i bakkant - under bruk foldes den under maskinen for å løfte den opp fra bakkanten. Strengt tatt har den ikke noe batteri eller skjerm så helt bærbar etter dagens standard var den ikke, men alle hadde vel en TV så det ordnet seg.

Maskinen jeg kjøpte kom komplett i original eske inkludert alt av manualer samt en ekstra bok på norsk, to spill på cartridge som sikkert var verdt mer enn totalprisen samt en hel haug med disketter. Har aldri følt meg så bortskjemt heldig som da jeg åpnet denne pakken. Knightmare er til og med noe så sjeldent som et vertikalt scrollende skytespill jeg har likt, til tiden å være har det god grafikk og for MSX å være ganske rå musikk!


Den bruker de samme typene disketter som en Amiga, det vil si DD-disketter (720KB, maskinen formaterte dem med 360KB kapasitet) fremfor dagens HD (1.44MB) varianter selv om de i standardiseringens ånd har valgt å bruke vanlige diskettstasjoner av den typen man også fant i de senere PC XT/AT datamaskinene så jeg aner et håp om å få sneket inn en Gotek en plass der. På den andre siden så liker jeg den fysiske diskettstasjonen som står i den nå, jeg hadde i forkant lest om at de lagde mye lyd under bruk og jeg vil si at det var en kraftig underdrivelse! Første gangen jeg hørte den i bruk trodde jeg den var i ferd med å slite seg selv i fillebiter, litt som en femåring som har oppdaget en blikkboks fylt med spiker eller noe i den dur. Definitivt en del av sjarmen!

Ved lansering i Norge i 1985 så hadde den en utsalgspris på 5900 kroner, så dette var definitivt en maskin for folk med litt mer penger for hånden. Sammenlignet med ZX Spectrum så kunne du kjøpe en slik til alle kompisene dine og fortsatt ha et par i reserve, eventuelt en Commodore 64 til deg selv og et par til dine to beste venner. Med andre ord ikke det billigste av løsninger, men til gjengjeld så var dette så profesjonelt som du fikk det på hjemmemarkedet uten å måtte velge mellom datamaskin og hus.

Med tanke på hvor forseggjort maskinen var så er det synd at disse aldri ble en stor suksess, men dette var årene da alt skjedde. I løpet av sitt første leveår så opplevde den å se lanseringen av Atari ST samt ryktene og etterhvert lanseringen av Commodore Amiga så det er mulig denne kom litt for sent, den ble det beste av 8-bit teknologi i en tid da alle ville ha 16-bit. Det hjalp heller ikke at Microsoft selv droppet all støtte for plattformen etterhvert som at de innså at IBM PC-klonene etterhvert kom til å bli tilgjengelig for hjemmemarkedet, men som så mye annet så ble det en god tanke, halvveis gjennomført!



lørdag 23. desember 2017

God Jul!

Det er jul, det er jul! Ja, nå er det jul! Treet er pyntet, gavene pakket og ryggen vond så da er det jul på den gode gamle måten. Litt melankolsk blir man alltid i en tid der man helt febrilsk ønsker at ingenting skal forandre seg, sett bort fra en hel haug med ting man ønsker skulle endre seg. Fant denne i en gammel utgave av bladet Hjemmedata, fra 1985. Vi har allerede fått det meste man kunne ønske oss, men likevel er fremtiden fortsatt en plass i horisonten.

Kanskje vi likevel burde sette pris på at det fortsatt er en mulighet, en plass på horisonten er langt bedre enn uoppnådd potensiale. Over til utsnittet fra bladet jeg nevnte...


lørdag 9. desember 2017

Vi er lei for det, Apple.

Du er ikke den som frister mest her i gata, for det koster du rett og slett for mye. Likevel, når jeg tenker om så er jeg den eneste med samme etternavn som ikke har en iphone... Med mindre jeg regner med Mini da, men han er hunden til mamma og enn så lenge holder han meg med selskap - om enn i nabofylket og ute av stand til å protestere. Hvis Apple på et tidspunkt lager et halsbånd så sliter jeg med, men inntil videre er jeg trygg.

Fristelser til side, og det samme med tankene om at kapitalismen som konsept snart må kjekke sammen under vekten av vår kollektive grådighet. Hadde bare noen andre klart å snekre sammen noe like brukervennlig som helheten av en iphone, men i 1985 kom i det minste Atari rimelig nært. Den første av annonsene nedenfor sto på trykk i Hjemmedata nummer 8, det var snakk om en ny datamaskin og den skulle gjøre omtrent det samme til en tredjedel av prisen.

Signifikant mindre er alltid et godt utgangspunkt, en tredjedel er hinsidiges alle behov for å vurdere alternativet. Vi snakker forskjellen mellom en OK bruktbil du knapt har råd til, og den du kun har siklet over i blader og magasiner. Ikke vent at den fikk sleng-navnet Jackintosh kastet etter seg, men som den mannen han var endte det bare opp som fryktelig mye gratis reklame for produktet.


I 1986 så var fortsatt Atari ST den ukronede kongen på haugen, Amiga 500 var fortsatt ikke kommet til landet så fokuset var fortsatt på Apple og deres Macintosh. Tonen endret seg underveis, nå gnidde man det så langt inn som man kunne og alle visste 520 ST var der man fant de kuleste og råeste spillene. Det hører selvsagt til historien at Amiga kom inn fra sidelinjen og stjal hele rampelyset noen få måneder senere med sin Amiga 500, de måtte bare kaste noen økonomiske kalkuner ut på markedet først - utvilsomt en taktikk for å få konkurrentene til å undervurdere dem. 

Personlig hadde jeg ikke hørt om Atari ST på den tiden, strengt tatt husker jeg ikke stort mye detaljer fra barnehage-tiden - i alle fall ikke teknologi-diskusjoner. Husker alle hadde Commodore 64 på starten av 90-tallet, noen hadde eldre brødre med Amiga 500 så det var denne vi siklet etter. De som ikke hadde datamaskiner hadde Sega eller Nintendo, hadde aldri en gang sett en Atari ST før jeg kjøpte en av dem noen måneder tilbake.

Uansett, morsomt er det å bla i gamle blader og disse fra annonsene fra bladet Hjemmedata i perioden 1985-1986 var for gode til å ikke drasse opp i dagslyset igjen!


Alle gode ting er 3x!

Vel, strengt tatt så er vel tre-gangen for mye av det meste. Altfor store t-skjorter som likevel ikke passer spesielt godt, den tredje overraskelsen i Kinder-egg er fortsatt ulovlig i USA og i 1985 satset Commodore på at det å satse på tre systemer i en datamaskin var en god ide. Brukerne ville ha noe nytt og fancy, Commodore 64 var allerede mange år gammel og til tross for et programvarebibliotek andre kunne drømme om, så virket det som at verden så på operativsystemet CP/M som den tingen alle bare måtte ha. Tilgjengelig for alle de små hjemmemaskinene som ville litt mer, så lenge den hadde en z80-prosessor under panseret.

Så hva gjorde de med den problemstillingen? De tenkte hardt en håndfull måneder, deretter ignorerte de teknikernes anbefalinger om å sende en knapt fungerende prototype ut i full produksjon av frykt for at brukerne skulle oppgradere til noe annet i mellomtiden. Den fungerte, bare ikke optimalt; Z80-prosessoren stiftet fast i maskinvaren, men kjørte knapt med halve hastigheten av konkurrerende systemer. Knappe året etter falt avtalen mellom IBM og Digital Research (utvikler av CP/M) i vasken, tilnærmet over natten flyttet hele markedet bort fra CP/M og over til en tilnærmet skamløs CP/M klone som over tid fikk navnet DOS fra Microsoft.

Datamaskinen jeg endelig har fått er selvsagt en Commodore 128, strengt tatt i bytte mot altfor store kalde kronasjer - måtte gjennom en budrunde der den utvilsomt mest økonomiske uansvarlige av oss vant! Som bildene viser, og det faktumet at jeg skryter av min uansvarlighet til stadighet så var det jeg som kom seirende ut denne gangen. Det er tross alt snakk om tre systemer i ett, bare se på den attraktive listen over ting den kan gjøre:


Det er en CP/M Plus versjon 3.0 kompatibel maskin, men ikke nok med det - på kjøpet får du også en komplett og helt ny opplevelse av å kjøre en Commodore 128 med dobbelt opp av minne rett ut av esken. Som om ikke det var nok, så har de inkludert - ja, du så rett der ja - en helt komplett fungerende Commodore 64 så du kan fortsette med å kjøre mesteparten av biblioteket ditt av programvare tilnærmet uten problemer. Den eneste måten å gjøre dette enklere for deg måtte være å drite i hele greia og bare kjøpe den langt billigere Commodore 64-maskinen!


Sett bort fra det faktumet at CP/M var dødsdømt i 1986 da denne annonsen var på trykk så var det en real maskin, i alle fall i forhold til hva som man hadde på markedet den gang da. Til en grei pris også, må nevnes selv om de sikkert ble dumpet ut på markedet for å bli kvitt dem på dette tidspunktet. Grunnen til at de ikke fløy ned av hyllene var at folk hadde ikke gått og ventet på den, de visste ikke en gang at den kom. De mest fargerike av annonsene i bladene fra lanseringsperioden til floppen var et faktum, var dominert av den kommende Atari ST-maskinen som på sin side virket til å være Science Fiction sammenlignet med denne så folk ventet litt lenger. Når de var ferdig å vente på Atari ST så visste de at Commodore Amiga 500 var rett rundt hjørnet så hvorfor satse pengene nå?

Vel, jeg ville alltid ha en. Ikke fordi jeg visste hva det var for noe, men fordi 128 hørtes ut som langt mer enn 64. Litt simplistisk logikk der ja, men til gjengjeld så var det så avansert som det ble når man tar inn i betraktningen at førskolen jeg gikk på da hovedsaklig fokuserte på å telle fra 1-10 samt å kunne skrive sitt eget navn. Så nå har jeg en, hovedsaklig fordi jeg en gang ville ha en. Så da har jeg den. Helt til noen en vakker dag drar den ut av mine kalde livløse hender, forhåpentligvis ikke før om 50 år eller noe slikt. Med mindre Zombier skjer først, i så fall setter jeg en hundrelapp på at det på en eller måte var Donald Drumpf sin feil!

På 80-tallet så var 80 kolonner samtidig på skjermen mer eller mindre den hellige gralen alle prøvde seg på, Commodore 128 kom med dette innebygd. Man skulle tro de brukte noe som skulle være velkjent i dag som tilkobling, men utover å ha hørt om CGA så har jeg aldri eid en av dem og har heller ikke tro på at posten skal kunne overlevere noe slikt i funksjonibel stand - dessuten, ikke akkurat som om man kan lagre en CRT-skjerm under sengen! Ebay viser et tonn med listinger for løsninger, alle av dem dyr og ingen som fungerer alene (Gonbes støtter analog RGB, ikke RGBi som disse bruker). De pengene brukte jeg uansett nettopp på å kjøpe maskinen, så da blir heller ikke 2017 året da jeg skulle få noe slik til å fungere. 40 kolonner får være nok, ser uansett helt rått ut på min aldrende 1080p TV (4k er for folk med penger på bok).


Commodore Basic 7.0 snurrer bra på maskinen og vi har hele 122KB minne vi kan leke med, ikke så mye programvare eller spill som støtter den dessverre så da må man over i Commodore 64-modus først. Du kommer dit enten ved å skrive GO 64 på tastaturet, eventuelt ved å holde inne Commodore-tasten når man skrur på maskinen. Mesteparten av minnet forsvant på veien, men i det minste så vet du nå hvordan man kan bruke maskinen til noe!

Tror dette er den nye favoritt-maskinen min - den gjør kanskje ikke så mye mer enn min Commodore 64, men den gjør det med stil! Nå må jeg bare få gjort noe med det faktum at jeg er blitt vant med JiffyDOS på min Commodore 64G, så opplevelsen av en 128 i sin opprinnelige konfigurasjon blir kanskje i tregeste laget.

onsdag 29. november 2017

IBM DOS 3.30 er her!

På dette tidspunktet hadde jeg alle planer om å både ha fått restaurert og oppgradert min Vendex Headstart Plus. Oppstart fra substitutt for platelager, Gotek-diskettstasjon og hele pakken. Så enkelt var det ikke.

Første smell jeg gikk på var at harddisk-kontrolleren ikke bare hadde en snål kabel, det er en helt annen standard jeg ikke før hadde rotet med. Diskene som opprinnelig sto i dem var av typen XT mens det eldste jeg har stående likevel var en IDE-basert sak, selv om den like fullt var noe så magert som 40 MB. Likevel, i Vendex dagene så var 32 MB like fullt det maksimale de støttet og selv om jeg kanskje kunne finne noe slikt i de dypeste krokene av Ebay så er de fryktelig dyre og har en forventet levealder som tikket ut for sikkert et kvart århundre siden.

Heldigvis fant jeg en ærlig sjel på finn.no som jeg forsøkte å kjøpe noen 5.25 kopier av IBM DOS 3.30 fra, men endte opp med et par hundrelapper for kopiene i tillegg til originalene. I utgangspunktet var jeg litt skeptisk til å lene meg på noe sånt som en Norsk utgave av systemet, men med tanke på at det sikkert er et fåtall kopier av dem igjen så er jeg glad for å ha dem likevel. Uansett, så vokste man opp med de Norske utgavene uansett - de Engelske finner man i rikelige mengder uansett. Inkluderer referanseoversikten over alle kommandoer samt en pinlig detaljert manual på Norsk, inkludert noen litt snåle illustrasjoner - ser ut til at store blå gjorde et forsøk på å virke litt mindre big business.


Streng tatt tror jeg maskinen opprinnelig kom med MS DOS 3.2 og ikke IBM DOS 3.3, men i og med at 3.30 var den første som hadde støtte for 1.44 MB diskettstasjoner så var det et bedre valg, og med årlige utgaver av DOS så var det vanlig at man i det minste oppgraderte maskinen en eller to ganger før den gikk i restavfallet. Diskettstasjonene allerede på plass i maskin er 5.25" 360KB og 3.5" 720 KB, men da er man i det minste forberedt på programvaresiden. Den grønne er min egen arbeidskopi, diskettene som følger med er fornuftig nok skrivebeskyttet for å unngå at man formaterer feil diskett - noe som kjapt kan skje i og med at Vendex-maskinen vil referere til oppstartstasjonen som A>, uansett hvilken stasjon man satte disketten inn i.

Installasjon til annen diskett er godt dokumentert, fulgte denne rutinen for å lage en ny oppstart/drift diskett med utgangspunkt i manualen (kan også gjøres med en diskettstasjon, ikke alle som hadde råd til mer enn en). Kan rapportere at til tross for at jeg kjører dette på en 8088 prosessor så er ikke hastigheten sjokkerende treg, den er fullt brukbar - faktisk i den grad at jeg konstant blir imponert over hvor lite forferdelig treg den egentlig er i bruk.


Fant denne omtalen av MS DOS 3.3 i magasinet hjemmedata nummer 4, utgitt i herrens år 1987. IBM DOS, eller PC DOS som den senere er blitt referert til som var i bunn og grunn det samme systemet basert på den samme kildekoden - forskjellen var at på IBM utgavene så var tilpasset for å fungere på IBM-maskinene. Det meste av maskiner i perioden kom ikke langt uten å være 100% IBM PC/AT kompatibel uansett, Vendex Headstart Plus er en av dem så da skal det meste fungere som det skal på den også.



La det bli lys (i 256 variasjoner)!

Sa Gud, og slik ble det visstnok mesteparten av tiden - det er mørketid her i Tromsø nå, så noe galt har vi sikkert gjort. En god stund etter skapelsesberetningens første dag satte Vendex sammen maskinen Vendex Headstart Plus, nærmere et kvart hundreår senere skulle min maskin (serienummer 8912A19576) komme meg i hende via en Ebay-selger i USA. 

Med teknologien man da hadde tilrådighet så var CGA-mulighetene mer eller mindre i kategorien akseptabel, men håndterte man ikke en gang 4 farger så kunne man velge å kjøre ting i monokrom. 25 år senere er det eldste jeg har for hånden en LCD-tv med VGA-inngang, så ikke akkurat noe jeg kunne plugge på maskinen. VGA ble strengt tatt lansert i den samme perioden, men det var kun for de rike folka som ikke visste bedre.

For å få liv i min Vendex så måtte jeg ty til Ebay, for alle vet at det er der man får alle røverkjøpene for tiden. Ikke helt, men man får i det minste tak i ting - selv om det ble mer enn et par hundrelapper for gleden av et VGA-kort med garantert støtte for 8-bit ISA, tre for å være eksakt. Kortet var et Realtek RTG3105E VGA, med en FCC godkjennelse fra 1992 så man her om rimelig ny maskinvare i den store sammenhengen. Likevel ikke så mye nyere enn at man kunne forestille seg at noen fortsatt hadde maskinen i drift da disse ble lagt ut for salg, så fikk det bare være at 16-bit delen av kortet ble hengende i løse luften.


Heldigvis så var det ikke noen komponenter i veien for den overhengende delen av kortet, i alle fall på en et par av slottene - så da trengte man ikke ty til en sag eller noe sånt for å få det på plass. Hadde skjemtes hvis jeg hadde gjort noe sånt selvsagt, men i desperasjon tyr man til Dremel. Fungerte det som det skulle?

Overhodet ikke, ingenting å rapportere av innhold på skjermen. Er på dette tidspunktet det hadde vært morsomt å ha hatt tilgang til en skikkelig manual, men heldigvis hadde de gjort en god jobb på merkingen av hovedkortet så rett nedenfor den første slotten jeg klarte å trykke kortet nedi så var det et sett jumpere for å deaktivere deler av det innebygde. Flyttet den merket VID og med det så fikk man plutselig innhold på skjermen.


Ser ut til at ting fungerer nå. Ikke avbildet i og med at den blinker forbi raskere enn fokusen på telefonen, men i følge BIOS-meldingen fra skjermkortet så har maskinen nå 512 KB dedikert grafikkminne. Relativt surrealistisk med tanke på at maskinen kun har 640 KB RAM tilgjengelig for alt annet!

Get Jiffy with it...

Enda kulere, JiffyDOS for Commodore 64 altså. Ikke det musikalske beviset for at Will Smith bør holde seg unna musikken og konsentrere seg om skuespillerkarrièren, men etter superkalkunen After Earth så er jeg ikke lenger helt sikker på hvilke av prestasjonene som var mest smertefull å observere [fra trygg avstand].

Commodore må vel kunne sies å være et av de mest sjokkerende konkursene innenfor datamaskinens historie, skulle man oppsummere og generalisere årsaken så må det være inkompetent ledelse. Hvem kunne tro at det å drive den tekniske utviklingssiden av en teknologigigant basert på flaskepanten fra ledersamlingene var en god ide? Ikke helt korrekt selvsagt, men illustrasjonen er nærliggende. I alle fall i tiden etter Jack Tramiel.

Under Tramiel sin tid fikk vi den fantastiske Commodore 64, men der arvtakeren til tronen fjernet budsjettene så var Tramiel bare en ekstrem gjerrigknark. Han godkjente det som trengtes så lenge det kunne argumenteres for at det var absolutt nødvendig, men takket være noen fryktelig gode teknikere og denne kombinasjonen så fikk vi etter hvert en maskin som folk flest kunne få råd til, om enn kun etter de første solide priskuttene i årene som fulgte. Tramiel var ikke en mann som hadde råd eller tid til finpuss så de første maskinene ble solgt i kabinettene til de tidligere VIC20-maskinene, programvaren i ROM var funksjonell om enn fryktelig treg. De endte opp med å designe et nytt kabinett noen år senere, men programvaren ble det ikke gjort noe med - ingen grunn til å bruke penger på noe som fungerte selv om lesing og skriving av data var pinlig tregt.

Hastigheten kunne man etter hvert løse på flere måter, man kunne eksempelvis bruke en FastLoader i form av en cartridge eventuelt bytte ut programvaren på maskinen med JiffyDOS. Sistnevnte har jeg nå installert på min Commodore 64G, monteringen av denne involverer å lodde ut IC U4 fra hovedkortet (det vil si Commodore ROM) og så erstatte denne med en ny ROM som inkluderer den nye programvaren.


Jeg startet med godt mot og en av de billige løsningene for å lodde ut komponenter (ovenfor til venstre), og investerte noen timers svette og tårer i forsøket på ROM-brikken - lengst til høyre i bildet ovenfor. Verktøyet fungerte sånn passelig for å fjerne en og annen komponent, men min erfaring er at de fungerer greit når man skal redde komponenten det er snakk om uten spesielt omtanke for PCB-en. Til slutt ga jeg opp og konkluderte med at jeg var nødt til å ødelegge en av delene, så gitt tilgjengeligheten på ROM-brikker så var det denne som tapte i håp om at jeg skulle klare å redde selve maskinen fra mine egne pølsefingre.


64G-maskinen jeg har er strengt tatt en 64C i et annet kabinett, men dersom man har en av de opprinnelige maskinene så må man ha et helt annet JiffyDOS kit for maskinen og monteringen herfra vil skille seg fra det jeg gjengir her. Varianten jeg bruker er en såkalt switch-less variant, strengt tatt fordi jeg har fryktelig lite lyst til å borre hull eller på annen måte ødelegge deler av kabinettet - dette løses ved at man lodder en kabel fra ROM til RESTORE-linjen på hovedkortet. Denne linjen styres av RESTORE-knappen på tastaturet, så ved å holde inne knappen når man slår på maskinen så vil man få standard C64 ROM istedenfor JiffyDOS (så da har man alternativet hvis ikke alt viser seg å være helt kompatibelt).

Modulen leveres med clips, men fikk ikke disse til å fungere ettersom det var lite eksponert metall på komponentene jeg prøvde å koble dem til på - derfor klipte jeg dem av og loddet dem istedenfor. Den røde gikk til R17 nærmest kapasitatoren C59 nedenfor JiffyDOS ROM på bildet. Den resterende ledningen kobles på kapasitator C90 nærmest User Port.


Fungerer den? Skulle til å si nei bare for å ha en sjokkerende slutt, men heldigvis så gjorde den det. Litt usikker på nøyaktig hvor mye endringer som er inkludert i JiffyDOS, men jeg monterte den for å kunne laste inn spill og programvare ekstremt mye raskere. Hastigheten man vil oppleve vil variere alt etter maskinvare, du vil kunne se en 3-4 dobling av hastigheten på lesning fra diskettstasjon uten JiffyDOS montert i denne og opptil en 10 dobling der denne er montert (en typisk SD2IEC har disse allerede bygd inn).

For å ta en helt uvitenskapelig test av hastigheten så startet jeg opp spillet Abyss fra min SD2IEC, jeg telte rundt 50 sekunder på innlasting på opprinnelig ROM. Ved bruk av JiffyDOS så snurret spillet etter bare 15 sekunder. Ikke dårlig! Hvorfor dette var nødvendig på en maskin inne i sin 5. eller 6. revisjon er bare tragiske greier.