Blod, hvitvin og blåmerker

Kalenderen viser igjen 17. mai, og for alle de som enten ikke har fulgt tilstrekkelig med på hvor vi bor eventuelt har aktivt unngått å følge med så er nasjonaldagen atter en gang kommet. For noen så er dette dagen der man får pølser og is uavhengig av hvilken ukedag det er snakk om, men for andre så er det dagen da vi feirer vår versjon av ukritisk nasjonalisme.

Vi trekker til gatene for å feire hvor fantastisk vi er, hvor inkluderende vi er og ikke minst hvor mye vi faktisk gir til de som er svakere enn oss selv, enten de måtte befinne seg innenfor våre egne landegrenser som de vi har valgt å holde på utsiden.

Likevel så må vi ikke alle glemme at alt det vi har er ting som vi har fortjent gjennom langt og hardt arbeid. Ting vi har forsvart med våre liv for å beholde. Tingene som definerer de vi er. Så hvor fikk vi så disse tingene fra da?

Skal ikke gå så langt tilbake i tid som tilbake til vår egen uavhengighet, en kamp for å beskytte det som var vår egen særegne kultur ved å representere oss selv fremfor å bli stående under svenskekongen. Kampen ble ikke vunnet fordi vi kjempet til siste mann, men fordi en liten håndfull menn stilte seg opp på riksgrensen med våpen og var overbevisende nok til at datidens konge ikke anså det som økonomisk å kaste bort ressurser på å gjøre et forsøk på å beholde oss. Vi vant vår uavhengighet ved å ikke være verdt det irritasjonsmomentet vi var blitt. Flaks for oss.

Idag er vi et av verdens rikeste land og nær alle som en av oss lever gode liv uten de fleste bekymringene verden sliter med, og da mener jeg ikke forbrytelsene med at våre eldre på gamlehjem ikke får tilstrekkelig med desserter. Vi ble rik fordi vi vant det store oljelotteriet ved at vi tilfeldigvis var plassert på den korrekte geografiske forfrosne plassen i verden, ikke for mye og ikke for lite. En mulighet vi heldigvis ikke rotet til, men strengt tatt så er vi nå samtidig også en del av  maskineriet som kveler den kloden vi lever på. Flaks for oss.

Er det dette flagget vårt står for eller står det for noe langt større enn den materielle formuen vi essensielt har snublet over? Er det dette vårt røde, hvite og blå skal stå og bli husket for?

Blodet som fokuseres på gjennom de utallige knivstikkingene som har foregått den siste tiden. Handlinger for å beskytte vår egen stolthet, våre egne eiendeler eller rett og slett bare fordi vi anser oss selv som viktigere enn hvem enn andre som måtte være i veien for oss.

Hvitvinen vi nipper til på uteserveringen mens vi klager på at røykerne føler seg forfulgt og uthengt. Vinen russejentene våre drikker på litervis slik at man skulle ha det morsomt på en ekte Norsk måte som de ekte Nordmennene vi er. Jentene som blir voldtatt for å være på feil sted til feil tid, beruset, alene og for dårlig kledd.

Blåmerkene oppover armene til den lille gutten som sitter stille i sin egen verden, for redd til å tiltrekke seg oppmerksomheten til en voksen person - fordi han vet hva som skjer når han blir lagt merke til. Kvinnen som ble slått bevisstløs på gangbroen ved Oslo S, kanskje fordi rullestolen hennes tok opp for stor plass. Heller ikke gjerningsmannen visste hvorfor.

Dette er fargene som utgjør vår nasjonale stolthet, og dette er det vi for ofte legger i den. Det skulle ikke være slik, og det eneste som skal til for å la fargene stå for noe positivt er at vi alle gjør vår lille bit for å ta avstand fra denne typen oppførsel. For hver gang vi tar et standpunkt og sier "Nei, dette er ikke hvem vi er!" så kommer vi et steg videre, og dette er et ansvar vi alle kan leve opp til.

Vi er et land som har vært svært heldig, og vi trenger hele det mangefoldet vi er i besittelse av nå og kommer til å være i besittelse av i fremtiden. Se på folkene rundt deg i 17. mai togene og innse at vi er ikke så mye bedre eller så mye verre for den saks skyld - vi er bare forskjellige. Vift med det røde, hvite og det blå fordi vi er heldige og setter pris på alt vi har fått gratis, men likevel setter pris på.

Feil lukt og feil farge?

Ser du et flagg med noen andre farger eller annet design så riv det ikke ned, men takk dem for at de tar seg tiden til å ta med seg sin kulturelle unikhet og styrke til vårt land for å la oss også ta del i disse styrkene. La de vite at vi er stolt over at også de vil feire dagen sammen med oss, dagen der vi feirer de godene vi har. Verdsett mangefoldet fordi det kommer til å bli en del av vår fremtidig styrke, en styrke som kommer til å hjelpe oss å steg for steg opprettholde og videreutvikle det landet vi er så stolte av.

Feir dagen fordi vi alle setter pris på det vi har, kjemper for å beholde og for at vi likevel alle sammen har våre håndterbare småting vi kan hjelpe til med for å gjøre landet enda bedre for oss selv og alle vi berører. Vær forandringen du ønsker å se i samfunnet!

Redrum

Jack Torrance RedRum No 217

Ser ut til å være en av de dagene igjen, og med det mener jeg da dager der man uten anger og åpenbar vurderingsevne ødelegger klassiske linjer skrevet av langt mer kompetente diktere. Middelmådighet, kom til meg fordi her vil du en av dine artsfrender utvilsomt finne!

All work and no play makes Hvetebolle a dull boy.
All play and no work makes Hvetebolle a poor boy.
As with all things, balance is key!

Hva synes du om det, fantastisk eller direkte til publisering via et anerkjent forlag? Ikke slutte i den jobben jeg har nå for å fortsette en karriere innenfor denne typen tekster? Jupp... en fullstendig forståelig og ikke minst logisk konklusjon!

Slutt å klage - begynn å leve ...

Kursets hjemmeside

... er i alle fall tittelen på annonsene som ble rykket inn i diverse aviser for å få nå ut til folk med en interesse for alternative behandlingsmetoder, eller rett og slett bare har kommet til et punkt i livet der man er villig til å prøve hva enn annet man ikke allerede har prøvd. Hadde fått en direkte anbefaling til at kurset kunne være en god måte å komme i gang i og med at jeg allerede hadde en interesse for meditasjon og/eller konsepter rundt mindfulness.

Uansett fant jeg ut at et gratis foredrag ikke var det verste man kunne finne på å gjøre på en tirsdags ettermiddag, og med potensialet for økt innsikt rundt alternative metoder for å ta i bruk hele det mentale potensialet vi har alt etter når vi trenger de ulike delene uten å havne i feil modus på feil tidspunkt. Så avgårde til St. Elisabeth Hotell og Helsehus for å få et innblikk i hva det hele dreier seg om.

Først bør man kanskje gå tilbake til det jeg nevnte om moduser, og selv om foreleseren sikkert brukte litt mer velvalgte ord i forhold til det så må jeg tross alt ta meg den frihet å bruke mine egne. Med modus siktet jeg da til hvordan vi kan underbevisst reagere med litt svak nervøsitet som sikkert kan føre til en spisset evne mens man holder et foredrag, men det hele faller raskt fra hverandre dersom man istedet går over i et fullstendig nervøst sammenbrudd. Foredraget prater veldig mye om hvordan man kan finne den rett modusen for hjernen å fungere på slik at vi oppnår det korrekte resultatet, enten det er snakk om kreative evner, mental tilstedeværelse samt rett og slett en enorm indre ro.

My Brain Waves, av knowyourrights

Rundt selve modusene er det mye snakk om hjernesvingninger, det vil si frekvensen på de elektriske impulsene hjernen opererer på, da ofte målt via et EEG-apparat. Selv om relevansen høres veldig pseudo-vitenskapelig så er det ikke så fjernt likevel. Personlig mener at det er det korrekte fokuset som definerer frekvensen og ikke frekvensene i seg selv, men om vi måler på et følgeresultat eller ser på den som utløsende effekten i seg selv så kan vel kanskje det være litt irrelevant dersom det faktisk viser seg at de mentale øvelsene i seg selv fungerer i praksis.

Man får selvsagt ikke de teknikkene man trenger for å utløse sitt indre potensiale via et gratis foredrag, og hadde jeg fått dem utdelt så spørs det likevel hvorvidt de hadde ført til noe som helst. Ikke det at jeg ikke tror på metodene de benytter - mer det at jeg tror metodene i seg selv går såpass langt innpå tradisjonelle teknikker slik som eksempelvis varianter av meditasjon og visualiseringer at selve tiden satt av og benyttet på selve kurset utgjør en signifikant del av resultatet.

En annen måte å si dette på er at jeg er kommet langt nok i forhold til meditasjonsøvelsene mine til at jeg ser positive resultater av det, men betyr det at jeg klarer å få satt av nok til til øvelsene? Langt derifra. Derimot mulig jeg hadde kommet nærmere ved å prøve et helgekurs til rundt 3900,- for den ekstra dytten i forhold til å ikke ville ha kastet bort potensialet, tiden OG pengene mine på noe jeg ikke fulgte opp tilstrekkelig.

Blir jeg så å delta på det betalte kurset da? Har ikke helt bestemt meg, men mye av dette er såpass tett opptil å være en praktisk øvelse i kontrollere hvordan man reagerer på fly sammen med andres hylende spedbarn, se gårsdagens innlegg, at jeg vurderer sterkt å ta kurset bare sånn i tilfelle det skulle ende opp med å fungere i praksis. Mulig jeg har fått et sjokk mot systemet den siste tiden, men vil heller ønske å oppnå en evig indre fred samtidig som man tolererer litt pseudo-vitenskapelig materiale underveis fremfor å gå glipp av hele greia. Ville nok sikkert bli mobbet av mine kollegaer for å være litt rar, men for det første så er A3 sjeldent en god profil samt at for det andre så tror jeg nok at det skipet allerede har seilt, og det sikkert for en god stund siden.

På den andre siden så er 3900,- ikke så fryktelig mye heller i den store sammenhengen dersom det fungerer, og fungerer det ikke så har man benyttet en helg sammen med en masse folk man ikke kjente fra før av - kan være positivt å møte andre litt rare folk. Kunne sikkert brukt pengene på en helgetur til eksempelvis Harstad, men tror nok de er feil type rare folk... og så skulle man sikkert hatt noe å prate om enn nødvendigvis hva i h*lvete man gjorde der i utgangspunktet.

Må sove litt på det, noe som visstnok er noe man kan lære å gjøre i våken tilstand ved å ta kursene, men uten kursbeviset på plass så må nok denne karen ta det på den gode gamle måten. Inntil videre i det minste, vet aldri hva som skjer i praksis da snålere ting har skjedd.

Life is awesome!

When pigs fly

Det kommer dager der man tviler på hvordan man i utgangspunktet ble så retningsforvirret at man i utgangspunktet havnet i Tromsø, enda flere der man undrer seg hvorfor man i det hele tatt skulle tolerere frostskader til langt utpå årstiden som i resten av landet ville bli karakterisert som sommer mens vi fortsatt biter negler i påvente av våren. Lurte litt på om jeg utfordret skjebnen med å nevne værutsiktene i gårsdagens innlegg, men ser ut til at det var fullstendig ubegrunnet.

Dette er derimot ikke en av de dagene, og kan ikke tro noe annet enn at et på eller annet sted i fylket så er det en grisebonde som plutselig har mistet grisene sine til en fornøyelig mild bris så i forhold til meg selv så er allerede vinterens forbrytelser tilgitt. Har ikke orket å se på selve ute-temperaturen, bare konstatert at det var en fantastisk dag som fortjente en kortere spasertur gjennom sentrum for å nyte formiddagen før man eventuelt vurderer å dra hjem for å nyte en times tid i ro og fred på verandaen.

Varmende sol, en nesten fullstendig fraværende bris og en sol som bader seg i sjøen og knapt noen få myke bomullsdotter å se, sånn bare for å bryte opp monotonien i den strålende blå himmelen. Tok noen bilder med mobilen som mest trolig ikke er av verdens høyeste kvalitet, men så er det en sånn ting som er ment å oppleves fremfor å beskues via en dataskjerm.

 

 

 

Måtte du leve i psykiske tider

Realize Deeply, av Bella-Elizabetta

Teknisk sett er vel egentlig den gamle kinesiske forbannelsen den om at man måtte være tvunget til å leve i interessante tider, men det gjør vi nå vel egentlig alle som en - vi er bare for opptatt med rosabloggene våre, cupcakes og kjefting rundt hvem som egentlig burde vunnet årets idol. Nok om det, over til selve temaet: Psykisk tid!

Så hva i all verden er psykisk tid da, tid benyttet i polstrede rom iført svært begrensende kosedresser? Ikke helt, men ikke så langt unna det normale vestlige livet vi til enhver tidspunkt ser ut til å leve marginalt ut til det ytterste om mot grensen til sånn passe.

Kom over konseptet med psykisk tid i en noe litt for direkte oversatt kopi av boken Det er NÅ du lever originalt skrevet av forfatteren Eckhart Tolle. Den har til og med en undertittel som sier noe som så at det er en veiviser til åndelig opplysning, en heller kraftig lovnad å skulle leve opp til samt at man klok av skade allerede har litt sunn skepsis til den typen materiale Skepsisen kommer inn i og med at litt for mye av bøker og materialet innenfor samme geografiske plassering på bokhandelen ofte lover gull og grønne skoger så lenge man ofrer en ku, konverterer til kabbala eller bare blir med i din lokale favorittkult, men denne boken omgår dette faktisk svært så elegant. Det meste gås gjennom på en veldig fornuftig og strukturert måte der eventuelle religions-referanser hovedsaklig kun benyttes som sammenligningsgrunnlag uten å blande ritualer og trosgrunnlag inn i bildet som et krav for å kunne få noe ut av materialet.

Psykisk tid defineres som all tid der sinnet vårt hovedsaklig er dypt forplantet enten i fortid eller fremtid uten at det har noe som helst grunnlag for å komme opp med noe som helst hjelpsomt. For å nevne noen konkrete eksempler kan man nevne gjentakende kverning i forhold til hva man sa i en tidligere samtale uten at man i det hele tatt vil være i stand til å noensinne endret det faktumet at sagt er sagt eventuelt tid benyttet til å bekymre seg over et fremtidig møte. Selve bekymringene vil ofte fortsette å koste oss i energi inntil vi er så utslitt når vi kommer oss frem til møtet at vi faktisk er langt dårligere skikket til det, og det selv om man til og med var ferdig med alle mulige forberedelser som kunne gjøres i forkant - sinnet bare fortsatte å kverne i det samme sporet. All tid benyttet med tankene enten frem eller tilbake i tid uten at vi hverken kan endre eller bli ferdig med ting før man kommer så langt, løsningen derimot er skremmende enkel: konsentrere seg om akkurat NÅ fordi det er det eneste vi kan påvirke og arbeide med akkurat NÅ.

Høres skremmende enkelt ut i forhold til å skulle løse alle mine bekymringer om fremtiden, fjerne alle sår fra tidligere hendelser og så gi meg muligheten til en indre fred og lykke som er fundamentert sterkere enn alt hva vår materialisme-orienterte samfunn er i stand til å levere. Høres helt tåpelig ut når man sier det på den måten, ikke sant? Likevel så ser det ut til å være noe i det likevel - spesielt når jeg får tenkt meg litt om.

En av mine egne opplevelser som ser ut til å harmonisere med dette konseptet er mitt eget forhold til det å ta fly for å reise noen plass, og for alle som har tatt fly sammen med meg så vet de nok at dersom jeg hadde hatt et annet alternativ som ikke tok fullt så mye tid så hadde jeg nok heller gjort det; jeg kan fysikken rundt det som får flyet til å lette og holde seg i luften, men utover det at jeg har sett det så mange ganger så er det fortsatt noe litt utrolig over det at differansen i lufthastighet over og under vingene skal suge opp noe som er så tungt! Dessuten er jeg en smule paranoid til tider, og selv om jeg vanligvis ikke har så mye som et snev rasisme i meg så får jeg nok et lite midlertidig anfall når noen prater oppgitt i mobiltelefoner på arabisk foran meg i køen. Noe med språket som alltid høres litt aggressivt uansett hva de snakker om, egentlig litt som tysk og russisk når jeg tenker etter.

Tilbake til temaet det hele egentlig skulle handle om så er det da at dersom jeg skal på ferie så er vanligvis alt en opplevelse i det sekundet man har låst ytterdøra hjemme og så fått sjekket inn bagasjen for første del av reisen. Slapper av på kafeen med et glass brus og et stykke kake der ingen av delene er spesielt gode til tross for at de koster over det dobbelte av hva man skulle tro, men likevel så er det nesten ingenting som påvirker den indre roen om å være kommet avgårde. Skulle det eventuelt ringe noen i forhold til jobben, så er man enten allerede i utlandet eller på vei dit uten så mye som en laptop. Aaaaaah!

Derimot når jeg skal ut på en reise i forhold til jobben så er jeg gretten hele veien, bjeffer til flyvertinnene som du hører stille spørsmålet om "kaffe eller te" ørten ganger før de kommer frem til deg samt at man gjerne er to sekunder unna å fyke opp av setet for å kaldkvele foreldrene til den jævla ADHD-ungen som de sikkert hadde stappet full av sjokolade og brus før de i det hele tatt tenkte på å ordne innsjekkingen mens de står i baggage-drop køen. Aaaargh!

Sannheten er at flyturene forløper seg vanligvis helt identisk med de samme trege køene, flyvertinnene og vanligvis det samme antallet hylende unger som sparker baki setet mitt - forskjellen er meg selv. På tur på ferie så er jeg fullstendig avslappet og bare nyter livet akkurat i nået mens jeg derimot på vei til et møte raskt blir irritabel av den minste ting fordi hodet er opptatt med å kverne på scenarioer i forhold til møtet jeg måtte reise for å delta i. Noe av tiden kunne kanskje regnes som mentale forberedelser, men man kommer raskt til et punkt der man kverner rundt på de samme tingene uten potensiale for tilført verdi; psykisk tid.

Hvorvidt man kan klarer å holde seg i nået hele tiden og så kun ta korte svippturer inn i fortid og fremtid ved behov er nok mere spørsmålet i forhold til praktiseringen av lærdommen, men alt som skal til er visstnok kun hardt, langvarig og konsekvent arbeid. Ikke mer med andre ord, puh!

Friendly Cow, av papilio

Må likevel innrømme at den delen med kua hørtes ut langt enklere og håndterbart ut, men har absolutt ingen intensjon om å slakte forsvarsløse dyr uten at man nødvendigvis trenger å gjøre det for å brødfø seg selv eller familien sin, bare så det er sagt. Kombinerer man det med en aversjon mot å spise ting du kjenner navnet til så hadde jeg nok blitt vegetarianer det sekundet biff-pakningen hadde fått en merkelapp som spesifiserte noe slikt som 155 gram Dagros, livsglad ku på 3 år som døde brutalt på grunn av din trang til å spise hamburgere - det å måtte skrubbe blodet ut av baderoms-flisene ville nok også telt i negativ retning i forhold til denne planen, ja!

Hardt arbeid over lengre tid for å oppnå varig indre fred ved å lære seg til å konsentrere seg om nået. Høres ut som noe som er verdt å undersøke videre i praksis, eller i det minste lese ferdig boken da dette generelt sett kun var den samlede lærdommen fra det første kapitlet - undres nesten hvilke andre gullkorn som måtte komme videre utover i boken.

Uke 20

Live long and prosper

Helsen er fortsatt ikke helt på topp etter forrige ukes mishandling, med alle gode intensjoner og håp om mindre smerte på sikt så ser det likevel ut til at det var verdt det.

Ellers er jeg usikker på hva som var ukens desidert største høydepunkt da valgene står mellom å ha fått med seg den nyeste kinofilmen satt i Star Trek universet, eller hvorvidt det endelig var blitt godt nok føre til å ta seg en skikkelig tur opp til Varden?

Helt objektivt så må jeg nok si at slike filmer generelt sett kun kommer annenhvert år mens naturen er der hele tiden, men det ville riktignok være lite verdsettende i forhold til det å endelig komme seg ut en tur i naturen. Riktignok så var det en rute preget av mye sørpe og is, og når jeg da tok en annen rute til toppen senere i uken ble jeg oppskrapt hele veien opp til knærne ved å hele tiden falle gjennom skaren.

Juryen, bestående utelukkende av meg selvsagt, kom tilbake med en enstemmig avgjørelse om at filmen vant - natur får heller bli feiret når fargen "grønn" igjen blir til et dominerende trekk fremfor å kun være en avveksling. Har derimot fått båret ut hagemøblene, forhåpentligvis skrudd sommerdekkene fast i bilen og med mindre meteorologen hadde et lettere hjerneslag tidligere idag så er det faktisk mulig at kvikksølvet stiger over 20-tallet mot slutten av uke 21. Vi venter alle i spenning, men orker ikke bære opp grillen før jeg ser det!

Forfatterutvikling: Demoner

Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på. Gjennom teksten så var det meningen at det skulle være en referanse til noe som hadde med oppgaven jeg var ment å arbeide med, men resultatet endte opp som en grei tekst på egen hånd til tross for at jeg da må gjøre oppgaven på nytt igjen.

Demoner

Inner Demons, av Mocha-Lightmoon

Så aldri hensikten med tatoveringer, for å være helt ærlig så var det liksom ikke helt min greie. Noe utelukkende forfengelig over nesten samtlige av dem. Som et smykke uten en unnskyldning for noe man hadde gjort galt. Som en ring uten et livslangt løfte om at også du hadde noen i verden som uansett ville være der for deg. Poengløst så vidt jeg kunne se.

Inntil den dagen livet redefinerer seg selv ved at man plutselig kommer ansikt til ansikt med et budskap man gjennom år med smerte, usikkerhet og tvil plutselig gjenkjenner det som noe man hele tiden hadde lett etter uten å vite det selv. Lenge har selve ordene vært en kløende følelse ytterst på tungen, så lenge at når de først løsner så føles de heller som en sannhet som alltid har vært en del av meg. Bare like bortenfor min egen fatte-evne.

Min egen sannhet, en refleksjon av et ønske om å passe inn i en verden som for ofte virker ulogisk, men kanskje fremfor alt; for ofte blottet for meningsfull substans!

Tar jeg feil i å se etter logikk i en verden så variert som denne, eller prøver jeg kun å finne et mønster i et system bestående utelukkende av tilfeldighet?

Min egen barndoms tro forteller meg at jeg bør stole på at det er en plan, en underliggende logikk å finne blant alt som skjer i verden - den er bare bortenfor min egen forståelse og evne til å observere skalaen av den ut fra mitt eget begrensede utsiktspunkt til verden.

Barndommen er noe jeg alltid vil være med meg på min vei gjennom livet - nesten utelukkende en god ting, men samtidig også litt vondt. En av livets realiteter er at vi som mennesker sjeldent lærer oss å verdsette lysets livgivende kraft uten kjennskap til mørket. Vi blir ikke alle gitt muligheten til å bli gammel, og på samme måten er det ikke alle som blir gitt valget om å bli voksen - for noen er det noe som skjer, og for andre igjen er det en tanke man alltid utsetter til i morgen..

Som barn husker jeg følelsen av å leke i stuen på en solfylt dag, den varmende følelsen av sol gjennom de store vinduene mot hagen. Sitter på gulvet med hva jeg antar var Lego-klossene mine foran meg, og stirrer plutselig opp mot taket. De små individuelle støvkornene glinser i lyset fra vinduene mens de sakte og grasiøst danser rundt hverandre.

Pappa hadde lært meg alt jeg visste om planetene, solsystemet og generelt sett det universet vi alle var en del av. Med et barns forundring spurte jeg han hvorvidt det var noen muligheter for at alt vi er og kjenner kunne være som et ett av de flytende støvkornene jeg så, en del av noe enda større enn oss selv. Muligheten for at hvert støvkorn samtidig kunne være som en hel verden i seg selv?

Han tenkte seg lenge om før han svarte på en måte som et barn sikkert kunne forstå, det vil si at; nei - et støvkorn var forsvinnende lite og kunne ikke være det. Pappaer vet alltid slike ting, i alle fall min, og jeg la spørsmålet tilbake på hyllen. Vel vitende om at støvet kun var støv, og ikke noe mer enn det.

Når jeg ble eldre lærte jeg at ofte er det å stille spørsmålene i seg selv er langt viktigere enn eventuelle svar, og paradoksalt nok så var dette noe vi som barn var veldig god til å gjøre på et tidspunkt da vi ikke kunne forstå svarene. Etterhvert som vi blir eldre avtar denne evnen - ikke fordi vi ikke lenger trenger spørsmålene eller svarene for den saks skyld, men heller at den at verden ser ut til å innta en rigid fastsatt form foran vitenskapens alter. En verden der ingenting har lov til eksistere utenfor vår egen evne til å oppfatte dem, et verdensbilde tegnet i sort-hvitt basert på konturene av noe som på en god dag vil minne om sand. Sand som uansett hvor hardt vi prøver å holde fast i den likevel ender opp med å unnslippe mellom fingrene, og da til og med i en enda større grad enn om vi hadde brukt en mykere fremgangsmåte.

Men jeg mistet likevel ikke hele min evne til å stille spørsmål, og nå som jeg er blitt voksen søker jeg heller å bringe sammen den verden jeg såvidt enser rundt meg med den av verdens beste tenkere, vitenskapsmenn, visjonærer og til og med de mentalt forstyrrede, for hvem andre har utvilsomt et helt annet syn på virkeligheten enn resten av oss..

I dag gjenkjenner jeg det mentale bildet av de små verdenene som danser lett rundt hverandre i solen som egne komplette univers for seg selv, en av tolkningene rundt dagens strengteori. Parallelle univers, en uendelig mulighet rundt oss i all sin utstrekning. Likevel kun en omdiskutert teori og ikke kalde harde vitenskapelige fakta, men uansett et interessant spørsmål med uendelig potensiale for vidundre.

Spørsmål som disse hindrer meg i å tro på en eksistens skapt på seks hendelsefulle dager med en ekstra dag for hvile og eventuell refleksjon, men er selvsagt mulig at den siste der kun er et element av meg selv som smitter inn i bildet likevel. Jeg tror likevel på at det må være en kraft større enn meg selv fordi at på den samme måten som at jeg som barn studerte en fjærdrevet vekkerklokke tvilte jeg aldri på at den hadde hatt en designer. Det bakerste dekslet kan riktignok alltid fjernes og vi kan plukke den i fra hverandre i stadig mindre biter, men til stadighet finner vi at det nesten alltid er en enda mindre del både i oss selv og alt rundt rundt oss som vi fortsatt ikke forstår.

Riktignok så er vi ikke simple mekaniske konstruksjoner, men heller noe langt mer komplekst med muligheten til å endre oss selv, forbedre oss selv og til og med stille spørsmål rundt vår egen eksistens. Vi er ikke statisk, men er heller nærmere det motsatte av statisk selv om vi på våre senere år likevel kan bli satt i våre veier. Kanskje vil vi likevel en dag komme så langt at vi står ansikt til ansikt med vår egen opprinnelse, et noe som vi aldri vil være i stand til å forstå. Essensielt sett et vitenskapelig verdiløst svar.

Derimot representerer spørsmålet reisen til opplysning og er som sådan det som likevel er med å gi verden vår substans, paradoksalt nok ved å være udefinert nok til å tvinge oss til å ta det første steget fra opprinnelsen vår mot noe mer enn det vi er nå.

For mye av mitt liv er brukt på å lete etter svar utenfor meg selv når jeg allerede hadde de spørsmålene jeg trengte. Jeg har min mammas mot til å se etter i meg selv etter dem, og selv om jeg så mange ganger kunne ønske at jeg hadde hatt min brors evne til å le i ansiktet til de demonene man risikerte å finne der så gikk jeg likevel videre.

Demonene har sine egne ansikter. Det har vært mange dager der man kjente deres ansikter bedre enn mitt eget, rett og slett fordi de neste alltid har vært der mens mitt eget har forandret seg fra det av et barns, en ungdoms og nå til det av en mann. Sannhetene de formidler til meg er den om at jeg fortsatt er svak, fortsatt ikke verdig å bli elsket av en kvinne og langt fra smart nok til å håndtere omfanget av mine egne problemer. Issues som det så fint kalles idag - i realiteten kun tyngden av å ha levd noen år i den moderne verden.

På den samme måten som historien om djevelens største bedrag, så var det også demonenes største bedrag. Hadde de stoppet der ville jeg kanskje vurdert hvorvidt dette hadde vært historiens originale opprinnelse, men de gjorde ikke det.

Knyttet opp det jeg anså som mine egne tanker identifiserte jeg snart meg med dem. Cogito ergo sum, jeg tenker og derfor er. Som en junkie passert sin forventede levealder, flere år på overtid kunne jeg ikke stoppe tankene fra å ta overhånd og deretter tære meg ned. Fysisk smerte ved overanstrengelse eller overarbeidelse holdt tankene på avstand og ga noen få dyrebare øyeblikks stillhet, et regnvær til forskjell fra en orkan. Kunne man etter hvert kunne komme til å vurdere det å ikke lenger eksistere som et svar på fravær av støy, for ville man i det hele tatt kunne eksistere uten ens egne tanker?

Et øyeblikks tilfeldighet, et vitenskapelig mirakel i form av foreslåtte videoer på Youtube pekte meg mot en fremføring av det dikt. Fullstendig idiotisk og langt fra det jeg hadde hatt noen interesse i, men jeg så den likevel og som en følge løsnet noe et sted inni meg. Ikke nødvendigvis fordi alle ordene harmoniserte full ut med den jeg opplevde meg selv å være - mer som om jeg hadde gjenfunnet en indre sannhet jeg egentlig alltid hadde hatt, men som likevel hadde forsvunnet.

Salte tårer svir et hardt ansikt, ikke i sorg - av lettelse over å finne budskapet man hadde mistet, et budskap bestående av den sannheten man hadde mistet. Når demonene enten holdt kjeft eller om de hylte av ubehag så var jeg fortsatt til stede. Jeg er ikke den "sannheten" de søker å formidle. Jeg er heller ikke demonen mine, og på samme måten så er det heller ikke de som utgjør den jeg er.

Abby fra Machester sørger for at jeg ikke lenger kommer til å glemme. Hun desinfiserer huden før tegnene overføres, og snart er nålen i gang med å igjen gjøre budskapet til en selvsagt del av meg. Et tykt lag blekk, permanente spor som aldri igjen kan glemmes eller overses. Følelsen er som en ukvass kniv som millimeter for millimeter skjærer og river i hver eneste nervetråd på sin vei, noen få øyeblikks smerte for å kvitte seg med en som ville vært langt mer varig og ødeleggende.

Den egentlige jeg er tilstede under det håndfulle antallet minutter det hele tok. Kun enkelte avbrudd fra en eller annen demon jeg ikke lenger ønsker å lytte til nå som jeg vet sannheten bak alle gangene jeg lyttet til dem fremfor å følge min egen intuisjon.

Demonene er ikke annet enn en enkel representasjon av min fortid og pessimistiske syn på fremtiden, de er kun simple verktøy uten evnen til å eksistere her og nå - ingenting mer, det vet jeg nå. For hver eneste gang de lurer meg til å glemme sannheten om dem, og for hver gang de influerer meg til å handle på tross av mine egne ønsker og aspirasjoner så trenger jeg nå kun se ned. Bare et lite øyeblikk, og så kan jeg igjen med trygghet både heve blikket og møte verden.

Basert på en sann historie.