mandag 13. mai 2013

Forfatterutvikling: Demoner

Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på. Gjennom teksten så var det meningen at det skulle være en referanse til noe som hadde med oppgaven jeg var ment å arbeide med, men resultatet endte opp som en grei tekst på egen hånd til tross for at jeg da må gjøre oppgaven på nytt igjen.

Demoner

Inner Demons, av Mocha-Lightmoon
Så aldri hensikten med tatoveringer, for å være helt ærlig så var det liksom ikke helt min greie. Noe utelukkende forfengelig over nesten samtlige av dem. Som et smykke uten en unnskyldning for noe man hadde gjort galt. Som en ring uten et livslangt løfte om at også du hadde noen i verden som uansett ville være der for deg. Poengløst så vidt jeg kunne se.

Inntil den dagen livet redefinerer seg selv ved at man plutselig kommer ansikt til ansikt med et budskap man gjennom år med smerte, usikkerhet og tvil plutselig gjenkjenner det som noe man hele tiden hadde lett etter uten å vite det selv. Lenge har selve ordene vært en kløende følelse ytterst på tungen, så lenge at når de først løsner så føles de heller som en sannhet som alltid har vært en del av meg. Bare like bortenfor min egen fatte-evne.

Min egen sannhet, en refleksjon av et ønske om å passe inn i en verden som for ofte virker ulogisk, men kanskje fremfor alt; for ofte blottet for meningsfull substans!

Tar jeg feil i å se etter logikk i en verden så variert som denne, eller prøver jeg kun å finne et mønster i et system bestående utelukkende av tilfeldighet?

Min egen barndoms tro forteller meg at jeg bør stole på at det er en plan, en underliggende logikk å finne blant alt som skjer i verden - den er bare bortenfor min egen forståelse og evne til å observere skalaen av den ut fra mitt eget begrensede utsiktspunkt til verden.

Barndommen er noe jeg alltid vil være med meg på min vei gjennom livet - nesten utelukkende en god ting, men samtidig også litt vondt. En av livets realiteter er at vi som mennesker sjeldent lærer oss å verdsette lysets livgivende kraft uten kjennskap til mørket. Vi blir ikke alle gitt muligheten til å bli gammel, og på samme måten er det ikke alle som blir gitt valget om å bli voksen - for noen er det noe som skjer, og for andre igjen er det en tanke man alltid utsetter til i morgen..

Som barn husker jeg følelsen av å leke i stuen på en solfylt dag, den varmende følelsen av sol gjennom de store vinduene mot hagen. Sitter på gulvet med hva jeg antar var Lego-klossene mine foran meg, og stirrer plutselig opp mot taket. De små individuelle støvkornene glinser i lyset fra vinduene mens de sakte og grasiøst danser rundt hverandre.

Pappa hadde lært meg alt jeg visste om planetene, solsystemet og generelt sett det universet vi alle var en del av. Med et barns forundring spurte jeg han hvorvidt det var noen muligheter for at alt vi er og kjenner kunne være som et ett av de flytende støvkornene jeg så, en del av noe enda større enn oss selv. Muligheten for at hvert støvkorn samtidig kunne være som en hel verden i seg selv?

Han tenkte seg lenge om før han svarte på en måte som et barn sikkert kunne forstå, det vil si at; nei - et støvkorn var forsvinnende lite og kunne ikke være det. Pappaer vet alltid slike ting, i alle fall min, og jeg la spørsmålet tilbake på hyllen. Vel vitende om at støvet kun var støv, og ikke noe mer enn det.

Når jeg ble eldre lærte jeg at ofte er det å stille spørsmålene i seg selv er langt viktigere enn eventuelle svar, og paradoksalt nok så var dette noe vi som barn var veldig god til å gjøre på et tidspunkt da vi ikke kunne forstå svarene. Etterhvert som vi blir eldre avtar denne evnen - ikke fordi vi ikke lenger trenger spørsmålene eller svarene for den saks skyld, men heller at den at verden ser ut til å innta en rigid fastsatt form foran vitenskapens alter. En verden der ingenting har lov til eksistere utenfor vår egen evne til å oppfatte dem, et verdensbilde tegnet i sort-hvitt basert på konturene av noe som på en god dag vil minne om sand. Sand som uansett hvor hardt vi prøver å holde fast i den likevel ender opp med å unnslippe mellom fingrene, og da til og med i en enda større grad enn om vi hadde brukt en mykere fremgangsmåte.

Men jeg mistet likevel ikke hele min evne til å stille spørsmål, og nå som jeg er blitt voksen søker jeg heller å bringe sammen den verden jeg såvidt enser rundt meg med den av verdens beste tenkere, vitenskapsmenn, visjonærer og til og med de mentalt forstyrrede, for hvem andre har utvilsomt et helt annet syn på virkeligheten enn resten av oss..

I dag gjenkjenner jeg det mentale bildet av de små verdenene som danser lett rundt hverandre i solen som egne komplette univers for seg selv, en av tolkningene rundt dagens strengteori. Parallelle univers, en uendelig mulighet rundt oss i all sin utstrekning. Likevel kun en omdiskutert teori og ikke kalde harde vitenskapelige fakta, men uansett et interessant spørsmål med uendelig potensiale for vidundre.

Spørsmål som disse hindrer meg i å tro på en eksistens skapt på seks hendelsefulle dager med en ekstra dag for hvile og eventuell refleksjon, men er selvsagt mulig at den siste der kun er et element av meg selv som smitter inn i bildet likevel. Jeg tror likevel på at det må være en kraft større enn meg selv fordi at på den samme måten som at jeg som barn studerte en fjærdrevet vekkerklokke tvilte jeg aldri på at den hadde hatt en designer. Det bakerste dekslet kan riktignok alltid fjernes og vi kan plukke den i fra hverandre i stadig mindre biter, men til stadighet finner vi at det nesten alltid er en enda mindre del både i oss selv og alt rundt rundt oss som vi fortsatt ikke forstår.

Riktignok så er vi ikke simple mekaniske konstruksjoner, men heller noe langt mer komplekst med muligheten til å endre oss selv, forbedre oss selv og til og med stille spørsmål rundt vår egen eksistens. Vi er ikke statisk, men er heller nærmere det motsatte av statisk selv om vi på våre senere år likevel kan bli satt i våre veier. Kanskje vil vi likevel en dag komme så langt at vi står ansikt til ansikt med vår egen opprinnelse, et noe som vi aldri vil være i stand til å forstå. Essensielt sett et vitenskapelig verdiløst svar.

Derimot representerer spørsmålet reisen til opplysning og er som sådan det som likevel er med å gi verden vår substans, paradoksalt nok ved å være udefinert nok til å tvinge oss til å ta det første steget fra opprinnelsen vår mot noe mer enn det vi er nå.

For mye av mitt liv er brukt på å lete etter svar utenfor meg selv når jeg allerede hadde de spørsmålene jeg trengte. Jeg har min mammas mot til å se etter i meg selv etter dem, og selv om jeg så mange ganger kunne ønske at jeg hadde hatt min brors evne til å le i ansiktet til de demonene man risikerte å finne der så gikk jeg likevel videre.

Demonene har sine egne ansikter. Det har vært mange dager der man kjente deres ansikter bedre enn mitt eget, rett og slett fordi de neste alltid har vært der mens mitt eget har forandret seg fra det av et barns, en ungdoms og nå til det av en mann. Sannhetene de formidler til meg er den om at jeg fortsatt er svak, fortsatt ikke verdig å bli elsket av en kvinne og langt fra smart nok til å håndtere omfanget av mine egne problemer. Issues som det så fint kalles idag - i realiteten kun tyngden av å ha levd noen år i den moderne verden.

På den samme måten som historien om djevelens største bedrag, så var det også demonenes største bedrag. Hadde de stoppet der ville jeg kanskje vurdert hvorvidt dette hadde vært historiens originale opprinnelse, men de gjorde ikke det.

Knyttet opp det jeg anså som mine egne tanker identifiserte jeg snart meg med dem. Cogito ergo sum, jeg tenker og derfor er. Som en junkie passert sin forventede levealder, flere år på overtid kunne jeg ikke stoppe tankene fra å ta overhånd og deretter tære meg ned. Fysisk smerte ved overanstrengelse eller overarbeidelse holdt tankene på avstand og ga noen få dyrebare øyeblikks stillhet, et regnvær til forskjell fra en orkan. Kunne man etter hvert kunne komme til å vurdere det å ikke lenger eksistere som et svar på fravær av støy, for ville man i det hele tatt kunne eksistere uten ens egne tanker?

Et øyeblikks tilfeldighet, et vitenskapelig mirakel i form av foreslåtte videoer på Youtube pekte meg mot en fremføring av det dikt. Fullstendig idiotisk og langt fra det jeg hadde hatt noen interesse i, men jeg så den likevel og som en følge løsnet noe et sted inni meg. Ikke nødvendigvis fordi alle ordene harmoniserte full ut med den jeg opplevde meg selv å være - mer som om jeg hadde gjenfunnet en indre sannhet jeg egentlig alltid hadde hatt, men som likevel hadde forsvunnet.

Salte tårer svir et hardt ansikt, ikke i sorg - av lettelse over å finne budskapet man hadde mistet, et budskap bestående av den sannheten man hadde mistet. Når demonene enten holdt kjeft eller om de hylte av ubehag så var jeg fortsatt til stede. Jeg er ikke den "sannheten" de søker å formidle. Jeg er heller ikke demonen mine, og på samme måten så er det heller ikke de som utgjør den jeg er.

Abby fra Machester sørger for at jeg ikke lenger kommer til å glemme. Hun desinfiserer huden før tegnene overføres, og snart er nålen i gang med å igjen gjøre budskapet til en selvsagt del av meg. Et tykt lag blekk, permanente spor som aldri igjen kan glemmes eller overses. Følelsen er som en ukvass kniv som millimeter for millimeter skjærer og river i hver eneste nervetråd på sin vei, noen få øyeblikks smerte for å kvitte seg med en som ville vært langt mer varig og ødeleggende.

Den egentlige jeg er tilstede under det håndfulle antallet minutter det hele tok. Kun enkelte avbrudd fra en eller annen demon jeg ikke lenger ønsker å lytte til nå som jeg vet sannheten bak alle gangene jeg lyttet til dem fremfor å følge min egen intuisjon.

Demonene er ikke annet enn en enkel representasjon av min fortid og pessimistiske syn på fremtiden, de er kun simple verktøy uten evnen til å eksistere her og nå - ingenting mer, det vet jeg nå. For hver eneste gang de lurer meg til å glemme sannheten om dem, og for hver gang de influerer meg til å handle på tross av mine egne ønsker og aspirasjoner så trenger jeg nå kun se ned. Bare et lite øyeblikk, og så kan jeg igjen med trygghet både heve blikket og møte verden.

Basert på en sann historie.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar