CFS/ME LMS-kurs UNN

Å du heidundrende for en mengde forkortelser man skulle klare å stappe inn i en enkelt tittel, konvolutten med innkallingen også for den saks skyld - man kunne bli utslitt av mindre! Uansett så vil dette si kurs ved Lærings- og mestrings-senteret for personer med Chronic Fatigue Syndrom/Muscular Encephalopathy ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Gisp (for å sitere Donald Duck)! vi går tilbake til forkortelsene...

Det er lenge siden jeg fikk diagnosen, men det føles som i går. Sier vel egentlig nesten ingenting om tid ettersom; dårlig hukommelse. Uansett så har jeg utsatt å dra på kurset, eller det vil si bestemme seg for å dra på kurset, få legen til å sende en henvisning og så vente omtrent 6 måneder på en ledig plass så tid har det nok blitt nok av.

CFS/ME, eller rett og slett bare ME som dyret vanligvis heter er kjent og trenger vel egentlig ikke noen introduksjon. Det er sykdommen ingen forstår (tilsynelatende også legestanden til tider) og alle har en mening om, kort sagt sykdommen der aller skuler på deg og antar du skulker jobben, skolen, sosial-livet og generelt sett bare skyr alt av livsglede. Minn meg på om å sparke deg i leggen neste gang du har knekt noe i et uhell i skibakken, du fortjener det!

Folk flest er selvsagt ikke sånn, men man må bare lære seg å håndtere de som er sånn med vold - selv om vi må vente til de ikke lenger er så kjapp i vendingen. Det som er synd er at i gode perioder så er man innerst inne redd for at de har rett, at de dårlige dagene man husker fra forrige uke KUN var forårsaket av en iboende svakhet.

Så kommer de dagene der man vrir seg i smerte i sengen, svetten renner og samboeren kjefter om at det er en SÅÅÅÅÅ god idé å dra på legevakten. Ikke fordi det har noe med ME å gjøre, mer en begynnende leverskade etter å ha spist litt for store mengder smertestillende for å få lov til å ikke være svak en liten stund til.

På kurset lærer man om aktivitets-grafen vist til venstre, ikke fordi den er ny - tror de fleste med diagnosen har følt at hele livet har gått gjennom en berg-og-dal-bane, det har vært gode og dårlige tider og til slutt har man endt opp på bakken. Nøkkelen er å lære å sette grenser, å stoppe nedturen ved å alltid spare litt av det lille man har av energi til i morgen. Lære seg å slutte å høre på kritikerne, for selv om vi er alene i rommet så har vi alltid den største, mest ondskapsfulle kritikeren med oss fordi den er en altfor stor del av oss.

Så, hva annet sto på timeplanen? Vel, måtte ta notater underveis og ta vare på papirene, fordi - dårlig hukommelse, selvsagt!

Psykologen snakket om aksept, det vil si hele den delen om å ikke motarbeide seg selv ved å bruke de gode periodene på å tvile på diagnosen. Flåsete sagt selvsagt, men alt handler om grafen jeg viste tidligere - bruker man de gode periodene på å leve normalt i en kort periode, så blir tilbakeslagene helt ute av kontroll. Hvordan finne en plass i livet til alt, når livet ikke lenger har plass til alt i livet? Selvsagt ingen magisk løsning å finne, men det hjelper å kunne finne en plass til litt av alt og finne en glede i å kunne gi alt man kan fremfor å bebreide seg for at det tross alt ikke er mer.

Allmenn-lege og ernæringsfysiolog hadde kanskje ikke så mye konkret å fortelle som vi ikke allerede har hørt en plass, problemet er alt annet man har hørt i all den tid man har saumfart Internett på leting etter en kur. Og så var vi tilbake til aksept igjen; fordi det å føle man har et ansvar for å prøve alt så vi kan være normal og tilstede for alle er ikke aksept, det er det motsatte - finn en lege som du kan stole på og la hun/han gjøre sin del av jobben, fordi vår er å stabilisere og finne en måte å leve på! Tilbake til presentasjonen, det er flott å få en gjennomgang der man får en oppfriskning av de tingene som de har en tro separert ut fra alt av obskurt heksebrygg og søppel som blir forsøkt solgt til oss.

For meg så var nok brukerrepresentasjonen, det vil si besøk fra gjesteforeleser med erfaringer fra å leve med sykdommen, som var av mest verdi. Ikke fordi jeg ikke vet hvordan det er å leve med disse greiene, men fordi at ettersom jeg er en mann med et problem... Sykdom skulle det selvsagt være, må være en god dag idag. Det vil si at min ryggmargrefleks er ikke å søke samhold blant likesinnede jenter, den er å late som ingenting, ikke fortelle noen med mindre man absolutt må og for enhver pris unngå å se svak ut. Gisp! Tilbake til DEN igjen.

Uansett, tilbake til tema. Gitt at kun mellom 0,2 og 0,4% av befolkningen er berørt, tross alt egentlig svært sjeldent,  og at kun 30% av disse igjen er menn så sier det seg selv at en by på størrelse med Tromsø har rundt regnet omtrent 100 menn som faller inn under diagnose-kriteriene. Disse 100 har ikke har energi til å møte hverandre via de vanlige sosiale arenaene, og hadde vi møttes ved tilfeldighet ville vi ikke sagt: Hei! I dag er jeg i god form og er redd for at jeg er svak, men vanligvis er jeg for gåen til å være her.

Uansett, og nå prøver jeg faktisk å kjempe meg tilbake til tema. Det er veldig positivt for oss, spesielt meg, å møte andre som sliter med de samme tingene fordi det gir oss en tro på at ting etter hvert kommer til å bli bedre, vi kan gå fra en evig nedadgående spiral som truer med å peke under bakken til å tro på oppadgående kurver til tross for midlertidige tilbakeslag.

Super så langt! Så mye godt innhold konsentrert rundt en håndfull dager, så hva var det som manglet? Jeg savnet den delen som har vært sentral i alle Microsoft-kurs jeg har vært på (slapp av, poenget krever ikke en grad innenfor Informatikk), det vil si den delen der man får informasjonen som med vilje er blitt holdt tilbake for å tvinge deg på kurset. Kunne ønske noen tok meg til side for å fortelle meg om kuren de hadde holdt skjult for meg, men alt jeg møtte var hyggelige folk som jeg har tro på at nærmest vil ringe oss en etter en den dagen de finner noe som kan kalles en kur.

Copam+ M-series

En av bak-delene med å kjøpe en gammel IBM-kompatibel datamaskin fremfor eksempelvis en ekte IBM-maskin fra den samme tiden, eventuelt en Commodore Amiga for å hive den inn her også, er at de er kloner og at det er MANGE av dem.

For å gå tilbake til starten så har jeg gjort noen forsøk på å finne detaljer om den spesifikke datamaskinen jeg kjøpte, en Copam+ 386SXM/16. Relevansen til antallet kloner er at dersom man blar gjennom datablader fra perioden så lister egentlig ikke de fleste ut produsentene en gang, enten kjøpte man billig ferdige PC-er fra en ikke navngitt produsent eller så satte de sammen egne PC-er og på den måten essensielt sett produserte egne kloner. Annonsen nedenfor til venstre er fra dNh nummer 6 fra 1991.

Tilbake til maskinen jeg endte opp med å kjøpe så fant jeg kun en generisk artikkel som ble lagt ut som en del av mitt opprinnelige innlegget, men alt den egentlig gjør er å hinte til at Copam+ på et tidspunkt laget 386SX-baserte maskiner og ikke bare fancy symaskiner. Annonsen ovenfor til høyre er fra et medlemsblad for en eller annen random forening fra 1990 viser at Datavarehuset AS solgte maskiner fra Copam+ i perioden og det er sannsynlig at maskinen kom derfra. Bedriften i seg selv mistet all sjel da de i 1997 ble oppkjøpt og misligholdt som en del av Telenor-konsernet. Vil tro ingen savnet Datavarehuset AS i og med at ingen av katalogene noensinne ble tatt vare på og skannet inn, men man kan vel håpe.

Så da vet vi at i 1990 solgte Datavarehuset enda Copam+ maskiner med sekvensielle numre som modellnummer; 160, 220 osv. Fra 1991 gikk Copam over til å levere flere serier alt etter hva som var ønsket og strengt tatt mulig å gjøre med maskinen når det kom til oppgraderinger - fant følgende annonse i bladet PC Magazine fra oktober 1990.

Sentralt i perioden rundt 1991 var fokusen på at ettersom maskinene tross alt var veldig dyre, så ville man ha muligheten til å oppgradere og bygge disse ut over tid. Av den grunnen så var det B-serien som ble reklamert sterkest ut til hjemmemarkedet som ville være "sikret" også i fremtiden, men i praksis så tror jeg nok mange endte opp med den "billige" M-serie modellen slik som den jeg nå har. Det er også nevnt en V-serie som nok sikkert var myntet på mer profesjonell og/eller bruk som nettverks-tjener.

<< Copam 386SXM/16 | Montering av eksternt CMOS-batteri >>

Falske SD-kort

Her om dagen var jeg ute etter rimelige SD-kort for bruk sammen med Raspberry Pi, Arduino-prosjekter og lignende - fant en hel haug av disse på Wish.com og tenkte at det tross alt var særdeles attraktive priser på dem. Pussig nok så var kortene av høyere kapasitet noen knappe kroner dyrere enn de av litt mer ordinær kapasitet, så hva får man for 35 KR når de tilsvarende kortene hos Elkjøp koster 399 KR?

Strengt tatt så har Elkjøp for det meste kort fra SanDisk, men Transcend er også et tilsvarende merke i samme prisklasse. Som man kan se av bildet så er selve kortene reprodusert i en såpass grad av detaljer at jeg ikke ved første øyekast ville plukket dette ut sammenlignet med de originale Transcend-kortene. Eneste jeg registrerte er at selve innpakningen var noe kjedelig og generisk, mest trolig benyttes den samme innpakningen på produkter fra flere "leverandører".

Setter du minnekortet inn i datamaskinen, eventuelt videokameraet så får du som forventet opplyst om kapasiteten som er trykt på forsiden av kortet. Startet med å kopiere over noen bildefiler til kortet, ser helt fint ut - man kan fint åpne filene i etterkant og verifisere at innholdet som forventet er slik det skal være. Supert, verdi for pengene eller hva?

Egentlig ikke, for selv om kortet fungerer ved første forsøk så kommer man til et punkt der alt bare forsvinner. Det vil si; kameraet "skriver" bildefilene til kortet og du kan se at filen er der ettersom informasjonen om hvilke filer som eksisterer ligger på starten av kortet, alt av innhold derimot ser ut til å ha forsvunnet i løse luften.

Min teori er at leverandøren intensjonelt har produsert kort med kapasitet på rundt 2 GB og så forfalsket mekanismene internt slik at kapasiteten istedenfor rapporteres med kapasiteten skrevet på selve kortet. På den måten tar det tid før du selv oppdager forfalskningen, i noen tilfeller oppfatter man ikke feilen før man oppdager at alt annet enn en håndfull av de første feriebildene er uleselige!

Eventuelle feriebilder får man ikke tilbake, men kostnaden av kortene kan man få refundert fra de fleste aktørene av en viss profesjonell kapasitet. Kontaktet Wish.com og de virket vennlig innstilt i forhold til slike saker, men man må selvsagt kunne begrunne ønskene om refusjon med noe mer enn å ønske veldig hardt. Fant programvaren H2Testw via denne nettsiden, og som man kan se av resultatene gjengitt nedenfor så var kortet totalt garbage - Wish.com refunderte hele beløpet mitt i sin helhet samt fjernet produktene fra nettsiden.

Moralen på historien på historien er vel at billig ikke alltid har en verdi, noen ganger er tryggheten ved å handle merkevarer lokalt verdt investeringen. Ved tvil, kontroller kvaliteten nøye før bruk - spesielt dersom risikoen involverer ferie-minner!

Deretter - søk om refundering av beløpet betalt, de fleste av leverandørene vil støtte deg så lenge du kan begrunne kravet. Diskusjonen kan være enklere hos netthandlere med norsk kundesenter, ie. Wish.com dersom Engelsk er en utfordring - både for deg og de som sitter i den andre enden. Dette kan raskt bli en avgjørende faktor, spesielt i tilfeller som dette der "produktet" er spesielt utformet for å lure deg til å tro at du har fått det du skal.

Gamle datablader og mye moro

Året var 1993, jeg var den lykkelige rotunde karen med tilgang på både Commodore 64 (C64) og en 386 DX 25 Mhz (med matte-prosessor, montert av fadern sjøl). Ukelønnen lå på knappe 30 kroner, 10-eren og noe i rest gikk selvsagt til den ukentlige Donald Duck - de resterende 20 kroner var åpen for nøye og omstendelig kalkulerte innkjøp. Spillene var i dyreste laget og dermed begrenset til jul og bursdag, men databladene derimot...

Stedet var Narvesen på Leknes og jeg tror de ansatte der kjente meg godt, fordi jeg pleide å stå i opptil en time og stirre på de ulike bladene - spesielt den første tirsdagen å måneden, fordi det var da de skulle komme. Mesteparten av tiden, noen ganger måtte jeg stirre på dem helt til de fattet poenget og pakket ut varene som fortsatt lå på bakrommet. Andre ganger så var forsendelsene forsinket, en av fordelene med å bo på en øy ytterst ute i havet med altfor mange værutsatte ferger. Med andre ord så hengte jeg noen ganger der på onsdager også, torsdager kanskje og fredag var jeg på Camping så da fikk de ansatte også en pause. Jepp, de ble nok sikkert lei av meg.

Uansett, jeg hadde maskinene som på et tidspunkt hadde vært de råeste og jeg ville ha de siste spillene. Noen blader ga meg muligheten til å bare kikke på dem, de råeste av dem hadde vedleggs-disketter som til og med lot meg spille deler av dem. Disse var som regel importert fra eksotiske land som Storbritannia og USA, selvsagt med eksotiske priser - måtte som regel ut med alt fra 50-lappen til 75 kroner for herligheten. Uansett så ble det spillbare demoer av Catacomb Abyss, Syndicate og etter hvert til og med Doom!

Når det gjaldt sistnevnte måtte jeg på et punkt love foreldrene mine å ikke spille, NRK-nyhetene hadde visst vært særdeles overbevisende i forhold til at dette visstnok var det verste som noensinne hadde sneket seg over Norske-grensen. Pliktoppfyllende som alltid, men nyheten traff en måned senere enn disketten og da var demoen både rundet og grundig sirkulert i det utvidede nabolaget.

Tilbake til temaet så hadde vi ekstremt mye å velge mellom fra hyllene på Narvesen, de var tross alt serie-kongen. I alle fall ifølge reklamene. De var selvsagt ikke begrenset til den eksotiske varianten man måtte ha en oppdatert ordbok for å forstå - vi hadde selvsagt en hel haug Norske etterligninger å velge mellom og vi var heller ikke så "langt" bakom den siviliserte verdenen heller (begge utgavene nedenfor inneholdt omtale av spillet Legends of Valour).

Jeg likte klubb-bladet til Den Norske Hjemmedata-klubben (dNh) best, jeg forsto store deler av språket og de fokuserte på både C64 og PC (samt Amiga selvsagt). Og bladet var billig. Dessverre kun en håndfull tester i hvert av bladene, men de bugnet alltid av tilbud man kunne drømme om å ha råd til. Vedleggs-diskettene reklamerte stort om både det ene og det andre man sikkert kunne få bruk for en dag, men så var det langt mellom de kule spillene. Inkluderte demoen av Zool en gang, så da var mye pussig Norsk freeware tilgitt.

Jeg tok selvsagt vare på nesten alle bladene mine, jeg hadde arbeidet hardt for hver av dem og de månedene jeg fikk tak i mer enn et av dem så var det ekstra gressklipping og uoppfordret frivillig oppvask inne i bildet. Forventet å måtte saumfare finn.no det neste tiåret for å finne et eneste av hullene i samlingen, men hva finner man så?

Noen har allerede tatt seg bryet med å samle inn og digitalisere den komplette samlingen av dNH, vel - disse og en hel haug med andre blader fra det samme tiåret. Noen av dem svenske, men med tanke på korrekturen av de fleste databladene fra samme periode så vil man knapt merke forskjellen. Du finner nedlastbare PDF-utgaver av bladene på www.stone-oakvalley-studios.com.

Let's go [play Lemmings 2]

Hva gjør man når man har kjøpt en Amiga 500? Man spiller spill på dem, hele det skipet om å bruke dem til leksene, føre regnskapet og alt det der forsvant sammen med behovet for Lillehammer-suvenirene. Så langt har jeg bare et spill, Mega Lo Mania, og selv om det definitivt er en av mine favoritter uansett plattform så må man nesten ha mer, enda mer og på sikt absolutt ALT. Uhm, la oss starte med en av de mest grunnleggende titlene - Lemmings 2: The Tribes.

Det måtte selvsagt være en original versjon av spillet i eske med manual, her i huset tyr man ikke til lugubre virusfylte disketter! Dessuten er det vanskelig å bli fornøyd med kalligrafien på egenproduserte etiketter - alternativet er å kjøpe en printer, men de jævlene liker meg ikke!

Skulle til å si at jeg spilte dette ihjel på 386-en min i sin tid, men strengt tatt hadde bare en demo-versjon av spillet som jeg hadde fått med som vedlegg i et av de engelske databladene - med andre ord har jeg kun spilt de to første brettene av sirkus-verdenen. Amiga-versjonen derimot er full pakke, alle brett og til og med en animert intro - hvem visste at spillet hadde en historie?

Brukte utallige timer på å sikle over omtalen av spillet i dNh (den Norske Hjemmedata-klubben) utgave 2 fra 1993 - de hadde til og med fornuften såpass i orden at det ble månedens spill. Tror at til tross for å abonnere mesteparten av bladets levetid så kjøpte jeg aldri noe derfra, men det hadde kanskje mest noe med at jeg hadde 25 kroner i ukelønn på det tidspunktet og i alle fall en tier gikk ukentlig til Donald Duck. Vel, sånn var det å være barn - man måtte lære å velge, og så spare 25 år først!

Så kjøpte man en Amiga 600!

Kjøpte nettopp en Amiga 500. Kjøpte nettopp en Copam+ 386SM/16. Kjøpte nettopp en ZX Spectrum som jeg har gjemt i skapet i frykt av at folk skal oppdage hvor mye sentimentalt "skrot" jeg har kjøpt den siste tiden. La oss feire reisen til Luksusfellen (søknadsskjema, i tilfelle noen vil nominere meg) med å kjøpe en Amiga 600!

Det eneste lommeboken min kan si er at det heldigvis ikke ble en Amiga 1200, men har ikke vært borti en av disse til en pris jeg er villig til å betale. Uansett, med tilgjengelighetenaksellerator-kort med relativt ekstrem ytelse, i alle fall sammenlignet med de opprinnelige maskinene, så det er godt mulig at noe slikt som et Furia-kort faktisk vil være å foretrekke.

Hva man skal man så med en Amiga 600? Omtrent det samme som man gjør med en Amiga 500, bare med gleden av å ha fått en maskin som er litt mindre (se sammenligning øverst til høyre), vanskeligere å vedlikeholde ved feil og ingen Zorro-port. Knakende god omtale der ja, men fordelen er at denne har fått lagt til muligheten for PCMCIA-utvidelser samt tilkoblingsmulighet for IDE-baserte enheter slik som harddisker og CD-rom (hvis man legger på noen modifikasjoner og teiper den fast på utsiden).

Maskinen måtte selvsagt skrubbes skikkelig, dersom man ser nøye på det første bildet ser man nøyaktig hvor forferdelig den var - de første testene måtte utføres på avstand med pekestokk. Nedenfor til venstre er resultatet etter vask, til høyre er et bilde tatt hovedkortet. Skal man gjøre en gjetning basert på hva som står skrevet på lappen, så kan det se ut som at maskinen passerte kvalitetskontrollen ... 13. august i et eller annet... erm... år?

Husker jeg leste om maskinen i dHh-bladet (Den Norske Hjemmedata-klubben) og for å være helt ærlig forsto jeg ikke hvorfor man skulle kjøpe den, den virket til å være 800 kr dyrere enn uoppnåelig. Selvsagt vet jeg i dag hva forskjellen er mellom maskinene, men på den tiden målte man alt i graden av kult og Amiga 500 var fortsatt kongen så lenge den snurret og gikk. Harddisk? Til den prisen? Fat chance in hell! Se nedenfor for annonsen fra det samme bladet.

Montering av Kickstart 3.1 >>

Amiga 500 Pakketilbud!

Dette er min Amiga 500. Det er mange som den, men denne er min. Min Amiga er min beste venn. Den er mitt liv. Jeg må mestre den, som jeg mestrer mitt liv. Det er vel omtrent det reklamen ville vært dersom Stanley Kubrick hadde regissert den, men fra spøk til alvor så får du aldri min Amiga - jeg brukte 25 år på å få fatt i en!

Brukte en del tid her om dagen til å lese i gjennom en del gamle datablader fra min barndom/ungdom og fant denne annonsen i første utgave av dNh (Den Norske Hjemmedata-klubben) fra 1990. I og med at maskinen min ser ut til å være stemplet med utført QA-kontroll 18. august 1989 så er det meget mulig at den ble kjøpt inn etter å ha blitt sett i denne eller tilsvarende annonser.

Dette var selvsagt uten monitor, men på den tiden så var de noe sånt som 4000 kr ekstra og dermed helt uaktuelt. Her måtte man bruke TV-en, eller idiot-boksen som den på den tiden var bedre kjent som - skulle visst ha hatt flere timers sendinger med gullfisk, men husker ikke denne delen. Vil anslå at ukelønnen min på det tidspunktet var på 25 kr - tilsvarende litt over 4 år uten en eneste bit smågodt, men det var nok sikkert databladene jeg kjøpte som kostet mest i den tiden - ironisk nok siden jeg kjøpte dem for å sikle over datautstyret som ble omtalt. Uansett, man kunne ikke kjøpe sånt for ukelønn - nærmest uansett hvor mye man enn ryddet på rommet sitt og tok oppvasken uten å bli spurt.

Vet ikke hva mamma og pappa tjente i 1990, men uansett om jeg gjorde det så ville de uansett ikke vært komfortabelt med å få det klistret opp på det store vide Internettet. Rundt gjettet i forhold til gjennomsnittslønningene for denne tiden ville en familie basert på en inntekt, samt noe ekstra inntekt fra mors side mens små-trollene er på skolen (thats me!) havne på rundt 220 000 kr per år.

Trekker man fra alt det som skal til for å ikke fryse ihjel eller generelt sett sulte, så satt man i gjennomsnitt igjen med kanskje 10% av dette - la oss si 22 000 kr, fordelt utover året får man omtrent 1800 kr å rutte med. Virker jo håndterbart det, man måtte bare unngå å spare penger til ferier, feire bursdager og skippe lørdagskosen - sammenhengende i et helt kvartal!

Veien gikk aldri i noen retning av en Amiga 500, vi forble en familie orientert rundt den mer alvorlige og fremtidsrettede IBM PC-maskinen - den vi hadde fordi Pappa brukte den til jobben. 25 år senere har jeg uansett klart det, jeg har nesten hele pakken - programvarepakkene er jeg ikke sikker på om i det hele tatt eksisterer lenger. Prislappen jeg endte opp på var rundt halvparten, så det lønte seg å vente til prisene gikk ned og så opp igjen til det jeg betalte - rundt 1500 kr for maskin, kabler og en fungerende strømforsyning.

<< Kabler og nødvendig utstyr | Montering av Gotek-diskettstasjon >>