Lagring til besvær... og en løsning!

Tok for ikke så lenge siden for meg arbeidet med å oppgradere lagringsløsningen i min AST Advatage! 6066d, kortversjonen der var at til tross for tilsynelatende øyeblikkelig suksess så gikk man bare på smell etter smell inntil man tilfeldigvis snublet over en løsning som fungerte!

Av tingene jeg prøvde på AST-maskinen var hele tre (!) ulike varianter av Compact Flash til IDE-adaptere, der en av dem var en såkalt Compact Flash til Disk On Module (DOM) adapter. Prøvde to ulike Compact Flash kort av ulik størrelser samt en 4 GB Hitachi Microdrive av den typen som ofte anbefales for eldre maskiner. 

Hva dette i så fall har med min Copam+ 386SXM/16 å gjøre, og hvorfor gå gjennom alt dette? AST-historien koker ned til at når dette var opplevelsen av å gjøre dette på en "moderne" maskin med mulighet til å automatisk detektere enhetene, hva kommer man til å erfare på den langt eldre og fullstendig manuelle 386-en? Hvorfor er enkelt; harddiskene fra den tiden hadde man kun et vagt håp om at skulle fungere feilfritt etter 3-4 år - denne er mer enn 25 år gammel, med andre ord litt som å vinne i Lotto uten den økonomiske friheten!

Mitt første forsøk var bruk av et identisk Compact Flash kort og adapter som de som fungerte på 486-en, men fungerte ikke i det hele tatt. Byttet om plasseringen slik at adapteren sto på midten av kabelen, da fikk jeg i det minste maskinen til å se at noe var plugget inn. Kan tyde på at maskinen ikke har sterk nok signalering til å fungere ytterst på kabelen, men gleden var kortvarig ettersom jeg fikk feil ved skriving til kortet etter en kort stund så ikke helt optimalt!

Tenkte først at dette kunne ha noe med det faktumet at jeg ikke visste hvordan jeg skulle sette opp kortet i BIOS-en, denne bruker en type betegnelse som i bunn og grunn angir en del fysiske egenskaper for harddisken - Cylinder/Head/Sectors. Trikset litt rundt med ulike typer fra typer tilsvarende 40 MB og helt opp til det maksimale 127 MB. Prøvde også å angi verdiene direkte fra manualen til Compact Flash kortet for å være sikker på at disse ble korrekt. Ingen forandring, bare grader av fungerer dårligere eller ikke i det hele tatt.

Over til noe annet. Bytter ut selve kabelen med noe nytt fremfor bruk av den eldgamle kabelen som sto i maskinen, med andre ord oppgradering til en av de standard UDMA-33 kablene (fortsatt 40 linjer, ikke 80 som på de senere). Klarer nå å få formatert og nesten installert DOS 5.0 fra diskett, ser ut til installasjonen feiler på 99% med meldingen om at COMMAND.COM ikke kunne kopieres til harddisk. Med andre ord kunne den ikke skrive filene som trengs for oppstart av maskinen.

OK, la oss prøve det på nytt igjen ved å boote fra installasjonsdiskettene og bare avslutte installasjonen for å slippe å kopiere alt av filer igjen. Prøver meg på å flytte over systemfilene "manuelt" ved å gi kommandoen "SYS C:", maskinen blir hengende uten å i det hele tatt gi meg noe tilbakemelding. Crap!

Kaster Compact Flash kortene bakerst i skammens skuff, motstår med andre fristelsen for å kaste dem rett i søpla. Graver frem en gammel Disk On Module (DOM) på 2GB jeg en gang i tiden hadde planer om å bruke på en ITX-maskin 10 år tilbake, men latskap kom først på agendaen. Vel, det og en voksende visshet om at MS Windows XP var noe i overkant grådig når det kom til diskplass.

DOS 5.0 installerte direkte, bisart nok så plukket den opp hele kapasiteten på 2GB til tross for at BIOS-en kun er i stand til å angi en harddisk-størrelse på opptil 127 MB, noe som var grunnen til at jeg ville bruke et 128 MB Compact Flash kort i utgangspunktet. Strengt tatt føles det feil å ha 2 GB diskplass på en 386, de med råd til en harddisk hadde 40 MB mens de fem rikeste kongene i Europa sikkert hadde 80 eller 120!

Gleden ble riktignok kortvarig, DOS 5.0 starter i alle fall ikke opp - alt jeg kan se er at den tilsynelatende låser seg ved første forsøk på å lese fra harddisken. Elefanten i rommet var den biten om manglende BIOS-støtte, så da må man utvide problemstillingen til å komme rundt begrensningene i den. Løsningen er den samme jeg brukte da jeg måtte håndtere det samme problemet på en Pentium-maskin som ikke støttet noe større enn 540 MB, bruk av programvare for å effektivt sett ignorere BIOS-ens forståelse av hva som foregår. Her er det flere alternativer, men av de populære finner man EZ-Drive og Ontrack Disk Manager, som var den jeg brukte.

Start opp fra en passende oppstart-diskett, sett inn disketten tilhørende Ontrack og start installasjonen. Har man kun planer om bruk av en enkelt stor partisjon så er det bare å velge Easy installasjon og la den velge selv hvordan partisjoneringen skal foregå. Underveis vil den be deg om å sette inn en systemdiskett, systemfilene fra denne vil bli kopiert til harddisken slik at disken er klar for installasjon av DOS-versjonen tilsvarende denne disketten.

En av de tingene som man MÅ følge med på er at Ontrack alltid må være aktiv for å unngå korrupsjon av harddisken, det vil si at man ikke lenger kan boote direkte fra diskett. Man må la maskinen gå gjennom første fase av å starte fra harddisken - underveis vil man få muligheten til å trykke en tast for å starte fra diskett isteden! Ikke si at du ikke ble advart!

Uansett, lar bare maskinen starte fra harddisken og det man får beskjed om er at operativsystemet ikke er installert og man må sette inn første diskett. Dette er det man ønsker, grovt omformulert betyr det at man kan boote fra harddisk og ting fungerer slik de skal... så sett inn første diskett og installer som vanlig. Som man kan se nedenfor så fungerte alt slik det skulle og jeg har endelig et fungerende DOS 5.0 system igjen!

Etter å ha tatt seiersrunden til kjøkkenet på leting etter kokesjokoladen jeg trodde jeg hadde og, kortvarige nedturer til tross, så tenkte jeg at jeg nå hadde løsningen på alle mine problemer. Dro ut DOM-enheten og satte tilbake Compact Flash modulene etter å ha gravd dem frem igjen, installerte Ontrack der også. Fungerte ikke. So sad!

Tilbake til DOM-enheten igjen, for den fungerer i det minste til tross for at tilgjengelig plass virker helt bisart, XTree Gold har ikke en gang satt av plass på skjermen til å vise den komplette størrelsen. Da blir det som det ble, men mulig jeg senere må endre versjonen av installert DOS 5.0 i og med at jeg i ren ekstase over å finne en spesiell AST-utgave av DOS så glemte jeg av at denne ikke skulle installeres på AST-maskinen!

Jeg tror lærdommen av forrige forsøk på å oppgradere en 486, og nå forsøket med en 386 er at det er ingen løsning som virker i alle maskiner. Det kan se at for å komme noen vei må man ha en haug med alternativer liggende og så håpe på at man lykkes med en av dem. Får avslutte med et før- og etter-bilde, og man får nesten følelsen av at kabinettet ble fryktelig tomt som et resultat av oppgraderingen.

<< Montering av eksternt CMOS-batteri | Montering av matteprosessor (Intel 80387SX) >>

Venstre! Venstre for ...

... helvete (man er da nordlending)! Jepp, etter 25-30 år med røff behandling gjennom utallige sesjoner i Summer Games og mye mer av hva enn annet Joystick-er måtte ha mareritt om, så har den fått et handikap.

Hva jeg snakker om? Den langt fra ergonomisk utformede svarte saken til venstre i bildet til høyre. Du vet, gledelses-pinnen fra barndommen vår? Avbildet ved siden av en deilig hjemmelaget og overdimensjonert porsjon av Panna Cotta. Referansen til temaet? Ingen sammenheng, ville bare skryte av å ha laget den. Og, den var deilig. Panna Cotta-en altså.

Erm! Jepp, til helvete med Norsk språkråd og fornorsking av fornuftige og allerede etablerte navn! Da var det ute av systemet, for denne gang. Denne Joystick-en er en såkalt Zipstick og var svært vanlig under juletrærne på starten av 90-tallet, og heldigvis var det en tid da man bygde ting for å vare og ikke minst repareres. Demontering gir raskt rotte-reiret vist nedenfor til venstre, så her bør man sørge for å ta gode bilder for å være sikker på hva som gikk hvor. Som man kan se av bildet nedenfor til høyre, så var det ikke spesielt rart at all venstre-vridd aktivitet ikke fungerte slik man skulle forvente. 

Den feilende delen kalles en micro switch, søk etter "mikrobrytere" og se hvor mange resultater du får! En hel del, vel - du får ikke lov til å kalle dem det! I alle fall ikke av meg. Akkurat så mikroskopisk er de nok ikke, disse er på rundt 27.3x15.5 mm så jeg vil regne dem som svært store i dagens målestokk selv om de nok var ganske så små da teknologien kom på markedet.

Komponenter slik som akkurat disse kan være svindyre i innkjøp, men da er det fordi man har sett på de seriøse sidene for elektroniske komponenter - sånn man håper SAS og Widerøe betaler for, ikke sånn man stapper inn i en Joystick. Fant dermed frem til en 10-pakning av disse på AliExpress til under 30 kroner, så da har man ekstra i reserve pluss en måned på å tvinne tomler mens man venter på å få dem levert fra Kina. Jeg har noen ekstra, og du kan få dem for 30 kroner stykket! Se, nå vet du også hvordan Finn/Ebay fungerer i praksis!

Som man kan se på skissen svakt tydelig i bildet ovenfor til venstre, så har disse i tillegg til COM (Common), to ulike tilkoblingsmuligheter; NC (Normally Closed) og NO (Normally Open). Vet ikke om du ville brukt den første i noe som har noe som helst med en Joystick å gjøre, så koble til på NO og ignorer NC helt - med mindre du trenger den ekstra utfordringen, men da burde du vel bare latt være å reparere den. Som man kan se av bildet nedenfor til venstre så valgte jeg å bytte ut samtlige av dem, dette for å sørge for at hver av retningene føles likedan og dermed krever like mye styrke uavhengig av retning. Anbefaler å bytte ut en og en, da har du mindre ledninger å forveksle til slutt.

Ovenfor til høyre ser man undersiden av Joystick-en etter at skruene var på plass igjen, og som man kan se så manglet alt av sugekopper - et trist og så altfor vanlig syn på utstyr tidligere eid av folk som ikke satte pris på dem, eventuelt hadde eldre søsken som ikke gjorde det og du var for liten til å gjøre noe med den saken (denne var kjøpt via finn.no, så hvem vet?). Prøvde meg på bruk av noen bumpon (betydning av ordet: uvisst), generelt sett gummi-føtter med en diameter på 13mm og de passet helt perfekt, såpass perfekt at de burde vært der i utgangspunktet. Sugekopper er uansett juks, skal man spille Summer Games så er tennis-albue en del av moroa!

Får avslutte med enda et bilde av den ferdige og nå fullt ut fungerende Joystick-en. Samt Panna Cotta-en, må for all del ikke glemme den i all sin prakt (en plass under bringebær-sausen). Mmmm....

Reparere fabrikkfeil på Amiga 1200 (1D4)

Strengt tatt er ikke dette den generelle guiden man skulle forvente, hovedkortet på maskinen min fungerer jo strengt tatt. Nei, dette handler mer om det faktumet at når veldig mange av hovedkortene som står i en Amiga 1200 ble satt sammen på fabrikken ble det gjort del feil som jeg nå er tvunget til å gjøre et forsøk på å reparere. Bakgrunnen for dette er at jeg har sett på muligheten, egentlig allerede kjøpt og betalt, for bruk av en akselererer i maskinen og da må problemene være sortert ut først.

Revisjonen av hovedkortet mitt er 1D4 og eventuell informasjon her vil relatere til denne spesifikke versjonen av hovedkortet. Visstnok har ikke revisjon 1D1 disse spesifikke problemene, men som alt annet fra den tiden så er det umulig å vite hva man har uten å skru opp maskinen og se hvilken revisjon og eventuelle problemer man har.

Problemene som vi må håndtere er 2-4 ekstra kapasitatorer montert på undersiden av hovedkortet, disse skaper problemer for klokken på maskinen og vil nok forårsake en del Guru Meditations. Legger man til en akselerator forsterkes problemet til den grad at maskinen mest trolig ikke vil fungerer i hele hele tatt. Den jeg har bestilt for bruk er ACA1221ec og sammen med dokumentasjonen til denne finner man bildet gjengitt ovenfor til høyre, de som er sirklet må fjernes.

Nedenfor er et bilde av mitt eget hovedkort. Som man kan se så er den mindre alvorlige feilen, i henhold til dokumentasjonen, ved å montere E121C og E122C ikke gjort på min maskin så det er i det minste noe. Den mer alvorlige feilen som ødelegger klokkesignalet, det vil si E123C og E125C var selvsagt montert så da må jeg dessverre trekke frem loddebolten for å få reparert dette.

Jeg har aldri gjort noe arbeide på et så gammelt kretskort før, så jeg må si at jeg totalt undervurderte nøyaktig vanskelig det skulle være å bli kvitt kapasitatorene. Visstnok av det jeg har sett av omtaler så mangler disse kortene varmeseperasjon, noe som betyr at varmen fra loddebolten spres utover alt istedenfor å smelte loddetinnet på den aktuelle komponenten... Betyr at man må bruke mye tid og varme for å få noe som helst til å løsne, selvsagt og forhåpentligvis den rette tingen!

Etter mye kjefting, brannsår og dessverre en håndfull tårer så fikk jeg bort kapasitatorene fra kortet. Som man kan se nedenfor så løsnet E123C slik som den skulle, men for E125C så endte jeg opp med å røske med meg deler av selve kretskortet. En skikkelig amatørblunder, strengt tatt så er jeg en amatør på området med selvtilliten til noen som en gang i blant har fått ting til (dårlig kombinasjon).

Tror at en del av årsaken til at dette skjedde var at loddebolten jeg brukte var litt under-skalert for å håndtere oppgaven, med sine annonserte 35w så hadde det ikke kapasitet til å levere fra seg nok varme i tråd med tålmodigheten. Neste gang jeg forsøker meg på noe slikt så må jeg heller vurdere bruk av to loddebolter fra hver side og så løfte den forsiktig ut på den måten, eventuelt spørre noen med litt mer spesifikk kompetanse på området. Må også bli kjent med noen med mer spesifikk kompetanse.

Så da var problemene håndtert, og utover å ha gjort en kvalmende dårlig jobb på området så er komponentene permanent fjernet. Permanent i den grad at i alle fall den ene aldri vil kunne monteres på plass igjen, men visstnok i forhold til interne notater hos Commodore så var det aldri ment å skulle være noe montert der i det hele tatt så da er man i det minste på den trygge siden. Likevel verdt å notere seg erfaringen hvis man skulle prøve seg på noe der man ønsker å kunne angre på senere.

<< Amiga 1200 | ACA1221ec Akselerator-kort >>

Commodore 64G

Hadde ikke tenkt å kjøpe meg en Commodore 64 til, det vil med andre ord si at jeg allerede hadde en av dem - en 64C trygt lagret i barndomshjemmet mitt. I utgangspunktet ville jeg kun vurdert innkjøp av en av de originale modellene, de som jeg kjenner som de "stygge" Commodore-maskinene, men så hadde jeg aldri hørt om G-versjonen før jeg fikk tilbud om å kjøpe maskinen for en håndterbar mengde småpenger.

Dette er visstnok den siste modellen laget i 64-serien, og selv om de hadde sin største utbredelse i Tyskland etter utgivelsen rundt 1988 så var de i salg på de fleste markedene med liten forventning om at folk flest skulle ha råd til en Amiga 500. Når det kommer til maskinvaren, utover å være en penere utgave av den originale C64-maskinen, så var den mer eller mindre konstruert av hva enn Commodore hadde igjen på lagrene rundt omkring i verden og innmaten var dermed noe tilfeldig. Personlig, så vil jeg anta at de gikk tilbake til det opprinnelige designet på maskinen for å unngå at nye Amiga 500 og de eldre 64C skulle kunne forveksles.

Sammen med maskinen fikk jeg en strømforsyning samt en joystick som er så gammel at jeg ikke en gang har sett en av disse før, det eneste den var merket med var Joystick - muligens originalt tilbehør. Selgeren spurte hvorvidt jeg ville ha med en uoriginal diskettstasjon og en bunke kassetter, men pussig nok så var dette en vanlig kassettspiller uten mulighet for tilkobling til en Commodore - kassettene var rundt 20 blanke kassetter. Nettverkskortet fra Compaq og Xbox 360-spillene vist ovenfor til høyre var også oppi esken, tror noen ryddet halve boden nedi en eske og solgte den til meg!

Når det kommer til strømforsyninger så er de relativt skumle greier, og her mener jeg selvsagt utover hele den greie med å eksplodere og spy flammer utover hele stua... Mulig den delen var noe jeg drømte, mener at de som regel døde med et poff og så gikk sikringen. Den skumle delen er at maskinen i seg selv mangler sikring på 5 volt linjen, så når strømforsyningen feiler så gjør den vanligvis det ved å gradvis øke spenningen inntil RAM, SID-brikke og annet ekstremt dyre komponenter smelter eventuelt tar opp kjederøyking som hobby. Visstnok er de svarte strømforsyningene garantert å ha feilet gitt alderen, den jeg har er en Dan Vee og i likhet med de fra andre leverandører så er disse per definisjon i faresonen.

Det er lite man kan gjøre med selve strømforsyningene når de feiler, de er fylt med lim og med mindre man har noe magisk kjemikalie til hjelp og altfor mye tid for hånden så er det ikke mye å gjøre utover å klippe av ledningene og hive resten. Selve strømforsyningene er alltid på så lenge kontakten står i veggen, så man kan måle 5 volt linjen uten å koble på en maskin (heldigvis) - det vil si bruk av multimeter (Jippi!) mellom pin 2 og 5 (merk at nummereringen ikke er basert på fornuft, så sjekk pinout). Min målte 5.21v uten belastning og i henhold til denne oversikten så er den definitivt i faresonen, men ikke groteskt uansvarlig i bruk så langt. Med andre ord, så turte jeg å koble den til maskinen for å se hva som skjedde.

Som man kan se av bildene ovenfor så fungerte den. Det faktumet at lyset på maskinen er grønt får maskinen til å minne om en forskremt katt i høstmørket vi er på full fart inn i, men uten å forskuttere tankegang så var grønne LED-lys relativt nye på markedet og man var ikke lenger begrenset til de røde (fremgang?). I og med at jeg har hverken har en tilgjengelig diskettstasjon eller kassettspiller, så må man nesten gjøre noe smart for å få testet at lyden fungerer. Med andre ord; skrive noe i Basic som lager bråk:

10 POKE 54296, 15
20 POKE 54296, 0
30 GOTO 10
run

Den lager en svak summelyd, så da kan man kun anta at maskinen fungerer - i alle fall inntil man får tak i utstyret man eventuelt måtte trenge for å gjøre dette på en skikkelig måte.

Rengjøring av maskinen >>

Britisk strømforsyning, norsk stikkontakt, hammer?

Har kjøpt en haug med Amiga-er. En Amiga 500, en Amiga 600 og måtte lommeboken tilgi meg for å ha kjøpt en Amiga 1200. Fellesnevneren for alle maskinene er at selgeren har kvittet seg med alt av tilbehør, eventuelt kastet det, og kun tatt vare på selve maskinene for så å selge dem dyrt til meg. Fikk etter hvert fatt i det man trengte, deriblant en strømforsyning fra Storbritannia med tilhørende bisarr plugg (til venstre i bildet).

Tenkte jeg skulle hamre den til for å få den inn i egen stikkontakt, eventuelt kunne man bare bruke en adapter - kjøpt inn fra Kina selvsagt. Den fungerer, men man vet aldri hvor sikker de er i lengden, eller i det hele tatt på kort sikt for den saks skyld. Spør man om CE-godkjennelse får man bare til svar; Yes, yes! I make sure put on sticker!

I Storbritannia har de den samme spenningen i veggen som den vi har, så en endring av kontakt krever ikke annet enn å bare flytte ledningene fra en plass til en annen. Grunnen til at vi har forskjellige plugger er at strømmen i et hus legges opp på en annen måte, de har et system kalt Ring Final Circuit - essensielt sett så koblet de alt sammen i en enkel ring, på den måten skulle man komme seg unna med bruk av billigere kabling i veggene. For å unngå at noe trakk mer enn det som var forventet av strøm så la man inn sikringer i hver plugg slik at disse feiler før kablene i veggen tar fyr.

Her i Norge gikk vi derimot for kabling som var så dyr som mulig, hvorfor spare på noen få kroner når det kunne spare en for å måtte bytte ut kablingen inne i veggen etter få år. Uansett, vi trenger ikke noe sånt da vi har skalert for det. Det grønne kabelen er koblet til en av de andre fasene gjennom sikringen, hos oss kobler vi den rett til jord - plasseringen av de andre to gjør det lite fra eller til på hos oss så lenge de ikke kortsluttes sammen eller til jord.

Siste steget er å plugge den i veggen, holde for ørene og skru på bryteren. Ingenting som eksploderte? La oss feire det med å spille noen spill! En langt bedre måte å sjekke at man ikke har noen kortslutninger er å bruke et multimeter satt til kontinuitet!

OBS! Commodore hadde en del tilsynelatende fargeblinde ansatte i sine siste, med andre ord så bør man ikke stole på at fargene stemmer overens med det man skulle forvente i disse dager. Det er derfor jeg avbildet dem side om side, selv om jordingen her hadde forventet fargekoding.

Oppgraderte til Amiga 1200!

Det var vel bare et spørsmål om tid før det ble kjøpt inn en Amiga 1200. Selvsagt ikke noe jeg trengte, eller i det hele tatt hadde en moderne unnskyldning for å kjøpe - unnskyldning om at den skulle hjelpe til med leksene og alt sånt gikk vel ut på dato sammen med artisten tidligere kjent som Prince.

Lekse-hjelpen, ja - selve maskinen og artisten tidligere kjent som Prince, aldri! Maskinen kom ut i salg i januar 1993 i Norge, en håndfull måneder etter den rimeligere Amiga 600 som var men å erstatte Amiga 500 selv om oppgraderingene der kun var for å gjøre den billigere å produsere for Commodore.

Amiga 1200 var derimot den første reelle oppgraderingen på Amiga-plattformen - ja, jeg vet at Amiga 2000/4000 eksisterer, men de var folk med hårreisende mengder penger så jeg regner ikke med dem (tror ikke andre gjorde det heller). Du fikk 2 MB Chip RAM rett ut av pakken samt en DOBLING av hastigheten til hele 14,19 Mhz, så her snakker vi om en fremtidsrettet oppgradering og da har jeg ikke en gang nevnt AGA-brikkesettet!

Og, overraskende nok så må vi nå snakke om AGA-brikkesettet! De fleste utviklerne ville ikke lage noe som ikke kunne kjøre på A500/A600 så det var i utgangspunktet ikke så veldig mange titler som støttet det, men de titlene som etterhvert ble laget hadde langt bedre grafikk og høyere oppløsninger (for de med gryn nok og plass nok til en Commodore-monitor). Uansett, der har du grunnen til at jeg og sikkert de fleste andre kjøpte den.

Endte opp med å importere min fra Storbritannia, klarte ikke å finne en norsk selger som var villig til å gi slipp på sin egen maskin. Fikk den langt billigere enn jeg hadde forventet å måtte betale, rett og slett fordi den ble annonsert som utestet og som en "Amiga A1200" - det betydde at det knapt var noen andre som bydde på den og den gikk for 600 kr mindre enn andre jeg har sett solgt på Ebay. Et viktig Ebay-tips for store besparelser der ja!

Se ovenfor til venstre for bilde av maskinen plassert over min Amiga 500, som man kan se så er denne også i en langt penere stand når det kommer til fargen på kabinettet. Dessverre ser det ut til at denne har falt i gulvet en gang, og har fått en kraftig bulk ved siden av diskettstasjonen så det kan hende jeg må kjøpe et nytt gammelt kabinett på et eller annet tidspunkt når jeg får råd. Som man kan se så var den fortsatt forseglet, så da vet man at ingen har hverken fiklet med den, eller sørget for å bytte ut kapasitatorer så maskinen må vel kunne regnes som work-in-progress!

Jeg hadde veldig lyst til å fyre opp maskinen det sekundet jeg fikk den, selvsagt, men med tanke på at den så ut til å være fylt til randen med støv (bildet i starten er etter rens) så tok jeg ikke sjansen. Som man kan se ovenfor til venstre så ser diskettstasjonen langt mer forberedt på å starte en brann fremfor å streame spilleglede ut i stuen. Hovedkortet (revisjon 1D4) vist ovenfor til høyre er tilsynelatende plettfritt, heldigvis ikke spor etter sukkerholdige drikker å se her - kun noen gjenstridige støvkaniner.

Etter å ha skrudd alt sammen og fyrt opp maskinen så sa ingenting poff, alle av husets sikringer var til og med fortsatt intakte så da er man fornøyd! Koblet til til TV-en så får jeg opp Kickstart 3.0 uten synlige forstyrrelser så da er man ekstatisk! Setter inn en diskett i diskettstasjonen og ingenting skjer så da er man deprimert!

Vanskelig å se på bildet ovenfor, men kan se ut til at smellen maskinen på et tidspunkt hadde vært utsatt for hadde hatt tilstrekkelig energi til at deler av skjoldet på diskettstasjonen har krøllet seg sammen. Utover det estetiske, så kan det tyde på at det er en grunn til at diskettstasjonen ikke fungerer. Fikk heldigvis testet med diskettstasjonen som fulgte med min Amiga 500, og selv om den ikke fysisk passer inn i en Amiga 1200 så fikk jeg i det minste verifisert at maskinen i seg selv fungerer. Ekstatisk igjen!

Fant tegneserien jeg åpnet med i dNh nummer 2 fra 1993, inkluderer også annonsen for maskinen fra samme blad nedenfor. Så fristende, og nå som jeg har den så trenger jeg ikke lenger stirre håpefull på annonsen lenger!

Reparere fabrikk-feil på hovedkortet >>

Compact Flash-basert lagring i PC

Bruk Compact Flash (CF) kort som harddisk, sa de! Fungerer utmerket, sa de! Enkelt og greit, sa de! Pølsevev, sa jeg! Hadde som mål å fjerne den ordinære harddisken fra min nå multimedia-oppgraderte AST Advantage! 6066d, det gikk selvsagt ikke helt som jeg hadde forventet.

Strengt tatt så startet jeg ikke med Compact Flash i det hele tatt, fikk kjøpt inn en såkalt microdrive på 4 GB fra Hitachi som jeg hadde hørt skulle fungere helt fantastisk. Dette er den samme harddisken som ble brukt i de originale Apple iPod Mini så det burde maskinvare av relativt høy kvalitet og, utover å måtte kjøre "fdisk /mbr" så fungerte den tilsynelatende perfekt, fikk i alle fall installert MS DOS 6.22 og MS Windows 3.1 på den fra diskett. Se nedenfor til høyre for bilde av enheten.

En microdrive bruker den samme adapteren som vanlige CF-kort, men de er litt tykkere enn vanlig. Adapterne i seg selv er ikke alle like velskapte selvsagt, har testet ut en håndfull av dem i den cheapeste prist-klassen og de eneste som ser ut til å være verdt å kjøpe er varianten som kommer med bracket på baksiden slik som den avbildet ovenfor til høyre.

Det var først nå jeg oppdaget problemene ved å bruke en microdrive, i alle den jeg testet fra Hitachi, er at de tar utgangspunkt i å være alene på kabelen - denne så i alle fall ikke ut til å ville samarbeide med CD-ROM-en jeg hadde installert tidligere. Burde sikkert lagt merke til det faktumet at aktivitets-lyset for harddisk hele tiden var opplyst, men i og med at den fungerte tidligere og det eneste som ble byttet var harddisken så da vet man hvor feilen ble introdusert. Adapteren har selvsagt en jumper for Master/Slave innstillinger, men kunne like godt ha brukt tiden på å stirre opp på månen og ønske veldig hardt - for dette var omtrent like produktivt.

Ut med microdrive og inn med den tradisjonelle lagringsenheten i vintage datamaskiner, gode gamle Compact Flash. Har unngått disse i og med at det har vært såpass vanskelig å oppdrive kort av tilstrekkelig kvalitet og da mener jeg kort som fungerer, har ikke noe i mot Kinesiske kopier så lenge de fungerer! Kjøpte inn et par kort på 128 MB som jeg opprinnelig hadde tenkt å bruke med min Copam 386SXM/16, en maskin der dette er den maksimalt støttede størrelsen selv om dette ikke gir så veldig mye albuerom på en 486. Ser en ny investering i min fremtid samt en tredje installasjon av DOS og Windows, for nummer to var du nettopp vitne til! Pictures, or it didn't happen? Nedenfor!

Kortet jeg kjøpte er avbildet nedenfor til venstre og det ser ut til å fungere bra, så du kan anse det som en begrenset anbefaling - i alle fall i dette tilfellet. Fjernet microdrive og satte inn dette isteden, ikke det at disse så ut til å fungere nevneverdig bedre i maskinen. Kan med andre se ut til at disse liker like mye å samarbeide med andre på samme kabel, fordi, igjen, så er dette teknologi ment for bruk i enheter som kamera og lignende der det tross alt ikke er vanlig med flere lagringsenheter samtidig.

Prøvde ut en håndfull variasjon av kabler samt et fåfengt forsøk på bruk av Cable Select (CS) på CD-ROM, men det var selvsagt et villspor i og med at CF-adapteren ikke en gang later som det har et slikt alternativ så satte den tilbake til slave. Prøvde tilfeldigvis å snu på rekkefølgen slik at kortet havnet sist på kabelen og da fungerte også CD-ROM, tilsynelatende kan det se ut til at master på CF-adapteren i realiteten er CS.

Dette betydde selvsagt at alt håp om bruk av en praktisk plassert bracket på baksiden av maskinen var ute, men det fungerer i det minste. I og med at jeg ikke har lange nok kabler så nådde jeg knapt til bunnen av kabinettet, men som man ser av resultatet avbildet ovenfor til høyre så er resultatet absolutt levelig.

Den gode nyheten er at maskinen nå fungerer tilstrekkelig til at jeg får installert og spilt spill på den, til og med med lyd! Burde vært selvsagt, men som jeg noterte i AST Go! Go! Adventure! så fikk maskinen en tendens til å låse seg og kræsje ved forsøk på å starte litt mer krevende spill. Kan kun konkludere med at det å fjerne en gammel kraftslukende Maxtor-harddisk er... uhm... bra!

Hva gjør man nå når alt fungerer, CD-ROM og lydkort og alt det der? Man avslutter innlegget på en risikofri måte. Hvilket bedre avslutnings-foto kunne jeg finne på å bruke enn et der jeg installerer PCF-demoen av Syndicate, fra diskett og uten støtte for lyd!

<< Oppgradering til Adventure!