Arbeidernes Internasjonale Kampdag

Det har såvidt vært påske og sesongens siste snø har forhåpentligvis falt, men som så mye ved det store kaotiske rotet jeg for tiden referer til som livet mitt så er overraskelser vanligvis rett rundt hjørnet. Gårsdagens store overraskelse var at det i dag var en fridag som jeg ikke hadde forberedt meg på.

Vanskelig å vurdere hvorvidt det finnes noe mer deilig enn å stå opp på en vanlig hverdag og bare gjøre hva enn man føler for fremfor å tenke på arbeid, møter og ikke minst kø-kjøring til og fra jobb. Sistnevnte er vel maksimalt 5-10 minutter så knapt nok en lidelse med mindre radiokanalen insisterer på Justin Bieber eller noe sånt, og mener dette på den mest positive måten - crap! Den tette ansamlingen av hvite store snøfiller som virvlet rundt utenfor stuevinduene gjorde ikke annet enn å sementere følelsen av å verdsette pleddet mitt.

I den større sammenhengen representerer 1. mai arbeidernes internasjonale kampdag, dagen der arbeiderklassen kommer sammen for å vise sin makt i samfunnet gjennom tog, faner og musikalsk fest. I Norge har vi generelt sett fått omtrent det man kunne ønske seg av realistiske goder og nesten uten unntak handler nå enhver konflikt så og si om størrelsen på lønnsslippen fremfor eksempelvis et trygt arbeidsmiljø. Dagen tas for gitt og dersom den markeres på noen måte så er det ved å febrilsk prøve seg på å spyle vekk restene av forrige kvelds russefeiring. Ingenting som stadfester arbeiderens rettigheter som knuste ølflasker og oppkast i gågata!

Noen år tilbake dro jeg på ferie til Cuba og selv om det er et land som på mange måter utvilsomt har sin egen andel med problemer, men om man skulle få formidle en enkelt ting i forhold til stemningen der på denne dagen av året så er det at de vet hvordan dagen skal feires.

Hasta la victorie siempre

Før man sier stort mer om selve dagen så er det noe bakgrunn som jeg nesten føler må på plass i forhold til landet og den første delen er at vi som vestlig hovedsaklig er blitt presentert med et svært svartmalt bilde av landet som et fryktelig militærdiktatur der dissidenter forsvinner sporløst. Skal ikke akkurat påstå at alt dette er feil, men med tanke på måten vi selv foretok opprydningen etter andre verdenskrig, behandlingen av urbefolkningen vår så kan det være greit å tenke seg om to ganger før man kaster den første steinen. Kan likevel kun referere til mine egne opplevelser fra landet og jeg vet nok at i et skummelt militærdiktatur så er det ingenting mer skremmende enn å tiltrekke seg politiets oppmerksomhet - det politiet jeg så i gatene var respektert, hyggelig og åpenbart verdsatt som en viktig del av samfunnet. Mer enn en gang kom man over biler som til førerens fortvilelse hadde fått motorstopp, og hva gjorde politimannen for å løse problemet? Ikke kjefting. Ikke bot. Ingen truende adferdsel. Med et vennlig smil brettet han opp ermene på uniformen, åpnet panseret og til det beste av sin evne rotet rundt i motorrommet for å se hvorvidt han kunne få bilen på veien igjen.

Arbeiderens 1. mai starter svært tidlig om morgenen, og første steg innebærer som regel ett oppmøte på arbeidsplassen for å organisere seg. Der ordnes matpakker til alle, faner klargjøres samt at de ansatte ofte også ikler seg t-skjorter sponset av arbeidsgiveren for å vise hvor de arbeider. Ikke av tvang, men fordi de er stolt av det arbeidet de gjør og vil vise at de er en del av samfunnet. Deretter går toget til revolusjonplassen for å lytte til presidentens tale om året som har gått og kampen videre for å beskytte det de sammen har bygd opp. Etter talen tømmes gatene på ett blunk.

Sosialisme er uavhengighet og suverenitet

Du tror vel sikkert på dette stadiet at gatene er tømt fordi alle nå hadde utført sin plikt som undersåtter i et diktatur, men det ville være svært langt fra sannheten som er at siste del av dagen benyttes til å tilbringe tid sammen med familien og da gjerne kombinert med god mat og sikkert noe vitamin R. De eneste som står igjen er vi turister, etterlatt i tilsynelatende tom by der så og si alt er stengt for dagen.

Med denne reiseskildringen fra det forferdelige Cubanske militærdiktaturet Cuba der folk tilsynelatende ser ut til å ta livet med et smil, hardt arbeid og en nasjonal stolthet vi i dag bare kan drømme om så kan man ikke annet enn å tenke over hvor mye vi bare tar for gitt fremfor å feire det vi har. Skulle gjerne vist den samme innstillingen, men den godeste Jens Stoltenberg er langt fra like karismatisk, jeg forsov meg med vilje og bare så det er sagt så oppfordret snøfillene meg til å heller nyte tilværelsen innendørs.