Føler vi oss fislete i dag?

Sandfirfisle (kilde: Wikipedia)

Med gårsdagens innlegg om hvorvidt vi i det hele tatt kan regnes som logiske tror jeg konklusjonen ble noe sånn som at vi egentlig har mer til felles med en gjennomsnittlig firfisle enn en den logiske datamaskinen. Så hva skjedde?

Vent nå et lite øyeblikk her... Det sto da vitterlig ingenting om firfisler i gårsdagens innlegg! Joda, bare sjekk på nytt igjen! Fortsatt ingenting der om firfisler! Javel, får gå noen skritt tilbake først da...

Den firfisle-biten kommer inn på den måten at det aldri var sånn at en Tyrannosaurus Rex plutselig en dag la et hønse-egg og så hadde vi plutselig den moderne verpehøna, gitt at vi samtidig klarer å holde alle religiøse teorier rundt alt dette på strak et lite øyeblikk så er det forholdsvist logisk at evolusjonen var litt mer gradvis enn som så. Dersom man samtidig går så langt som å innrømme at alle stadiene ikke ble konstruert fra grunnen av, men var gradvise forbedringer [samt en og annen degradering] av utgangspunktet - med andre ord så kom endringene som oftest i form av tilpasninger i det som allerede var der.

Den mest populistiske måten å illustrere dette på er at hjernen vår hovedsaklig er en firfisle-hjerne som så er blitt utbygd med funksjonalitet til å bli en pattedyrhjerne for så å derfra igjen bli utvidet til å bli dagens menneske-hjerne. Hvorfor man ikke bare gikk hele veien og sammenlignet den første delen med en fisk tror jeg sikkert bare er fordi folk ville bli forvirret ettersom disse hovedsaklig foretrekker å oppholde seg i vann mens vi som kjent, vel... fra tid til annet ser ut til å drukne i badekar, for ikke å nevne litt større ansamlinger av flytende væske.

Firfisle-delen av oss er for det meste opphavet av følelser som sult, aggresjon og generelt alt annet av det jeg vil kalle fislete ting, også kalt basale følelser. Denne delen er der fortsatt og denne delen er generelt sett god til å fortelle hånden din om å plukke opp mer potetgull og stappe det i munnen mens du selv er opptatt med noe helt annet - dette gjør den rett og slett bare fordi at for å overleve i ødemarken så må man ha litt reserver å gå på, nøyaktig hvor mye som er for mye bryr den seg lite om.

Oppgraderingen til pattedyr-hjernen lærte oss at det å spise våre egne barn ikke var akseptabel oppførsel, og med det så var kjærlighet plutselig også en mulighet. Ikke nødvendigvis kjærlighet til så mye mer enn våre egne barn, men det var i alle fall et trekk som dro oss i en retning av noe litt større enn oss selv. Lojalitet med våre egne ga oss muligheten til å legge til sider våre egne interne stridigheter for å banke opp hvem enn som tok et skritt innenfor eiendomsgrensen vår.

Neste oppgradering ga oss igjen muligheten til så mye mer enn det vi tidligere hadde hatt tilgang til. Nå fikk vi muligheten til å konspirere, forråde, myrde og generelt sett veldig mye annet morsomt, rett og slett ved å sette til side enkelte instinkter og generelt sett gjøre akkurat det vi selv ønsker ved å bare rasjonalisere det for oss selv. Riktignok fikk også en avansert sans for logikk, kunst samt evnen til å forutse mulige fremtidige scenarioer.

Firfirslen i oss kan hinte til at man er våryr og hoppe på hva enn som måtte være tilgjengelig, pattedyrhjernen blir dypt skuffet man velger feil person dersom man samtidig er gift og menneskehjernen gjør sitt beste for å rasjonalisere at det hele bare var sånn det burde være: Vi er tross alt ikke annet enn primitive dyr... Sånn sett bort fra at primitive dyr bare er det de er uten å føle et behov for å overbevise seg selv om akkurat det. Vi er i alle fall god til å isolere oss selv fra følelsen av å ha tatt et valg med konsekvenser vi ikke ønsker å ta ansvar for.

Terminator Salvation (2009)

En datamaskin er utelukkende logisk helt ned til det nederste nivået av dem - til og med selv om vi ber en datamaskin om å generere en tilfeldig rekke med tall så er det fortsatt basert på relativt forutsigbar informasjon, men blir heller satt sammen på spesifikke måter slik at det ser tilstrekkelig tilfeldig ut for oss. Vi har enda ikke oppfunnet en maskin som kan føle en følelse - det nærmeste er maskiner som gitt tilstrekkelig informasjon kan statistisk anslå hva den resulterende responsen burde være.

Med andre og med litt mindre antall ord: En datamaskin bruker logikk fordi det er alt den kan mens vi kun bruker logikk når vi absolutt må, eller når alt allerede har gått til helvete; som en måte å rasjonalisere noe vi allerede har gjort, om enn bare for oss selv.