fredag 7. juni 2013

Ikke logisk?

Blade Runner (1982)
Så hvis man da så vidt har konkludert med at vi mennesker ikke er nevneverdig styrt av logikk, hva er vi isåfall da?

Egentlig et mektig ledende spørsmål som for det første allerede ble besvart i det forrige innlegget, og for det andre egentlig feil i og med at vi ikke er direkte emosjonelle heller. Saken er den at vi mennesker sjeldent er 100% forutsigbare - hverken i forhold til fokus på logikk eller følelser, bare tenk på hvordan søsken vokst opp med de samme foreldrene innenfor samme hovedsaklige økonomiske forutsetninger og miljø faktisk kan ende opp med å være nesten helt forskjellig fra hverandre.

Grunnen til dette er at sammenlignet med det øvrige dyrerikets arter slik som eksempelvis firfirsler, mer om dem i et tidligere innlegg, så er vi ikke utelukkende styrt av våre mer grunnleggende instinkter på basis av følelsesmessige inntrykk, men vi har samtidig valget om å overstyre dem dersom vi selv ønsker det.

Instinkter er selvsagt en viss form for logikk i seg selv da det tross alt bare er mønstre på oppførsel som aktiveres på bakgrunn av sanseinntrykkene våre, men så vil vi kanskje ikke når observert utenfra bli regnet som fullstendig logisk når vi plutselig bestemmer oss for å gjøre noe helt annet eller når mønstrene rett og slett ikke stemmer overens lenger med den verden vi lever i og det mentale bildet vi har av oss selv.

Fortelles en vits du vanligvis ville ledd av, men du ikke liker personen så vil du nok ende opp med å trekke på smilebåndet før tankene får mint deg på om at du syntes personen var teit og du ikke vil la dem se at du ble underholdt av det. Eventuelt noe så brutalt som å bestemme at man ikke skal være  glad i noen fordi de enten står i veien eller er i stand til å levere ønskede materialistiske gleder, med andre ord det velkjente gullgraver-syndromet.

Sannheten er vel egentlig den at når alt kommer til at så er de fleste av oss knapt til stede i løpet av dagen, vi bruker tiden på å gjenoppleve fortiden eventuelt bekymre oss om fremtiden. Har referert til dette som psykisk tid. En annen modus jeg knapt så langt har omtalt som instinkter er våre innlærte handlingsmønstre som altfor ofte er det som kontrollerer oss når vi ikke selv har kontrollen, med det resultat at når vi for eksempelvis kjører til jobb om morgenen så husker vi ikke engang turen noen minutter etterpå - alt vi vet er som oftest at vi tydeligvis bare har kommet frem. Vi har gått på autopilot.

Det å gå på autopilot er for det meste en av kroppens mekanismer for å spare på ressursene sine ved å skru av de delene som den anser som å være tilnærmet unødvendig, deriblant din egen bevissthet i øyeblikket. Tilbringer man samtidig arbeidsdagen i total automasjon, ettermiddagen foran TV-en mens man venter på neste ferie der alt handler om å drikke mest mulig før man må dra hjem igjen så er det kanskje ikke så rart at årene forsvinner som morgendugg på varme sommerdager.

Mønstrene som programmeres inn i oss vil hjelpe oss å fungere optimalt til enhver tid, men selv om vi alle sikkert hadde hatt et langt mer fullverdig liv med en litt mer mindful livsstil, det vil si å forgå automatisering og heller fokusere på å sette pris på hvert unike øyeblikk for hva det er, det eneste øyeblikket som teller akkurat nå. Er vi i tillegg fullstendig ubevisst i forhold til hva vi er programmert til å gjøre, svare og reagere så kan vi raskt rote oss inn i problemstillinger det kan være vanskelig å forsvare.

Et slikt øyeblikk så og si alle opplever fra tid til annen, men ingen er villig til å innrømme er motviljen til å omgås med de "skumle utlendingene" som for tiden ser ut til å ha "invadert" landet vårt. Beskrivelsen er kodet inn i oss gjennom utallige timer foran dagsrevyen uten å aktivt tenke så nøye over det vi ser, og da kan vi raskt ende opp som ubevisste rasister. Bevisst er vi selvsagt ikke rasister, men ubevisst så hender det kanskje for ofte at vi føler for å plassere en søknad med et utenlands-lydende litt lenger ned i bunken enn den burde når man ser på utdanning og erfaring alene. Når vi ubevisst ser på noe vi ikke kjenner så liker vi det aldri, og er vi derimot foret opp på volds-statistikkene fra Oslo-området, Bergen, Trondheim eller andre litt større steder så ender det selvsagt opp med å tippe skalaen enda lenger mot de andre kandidatene.

For det meste vil jeg si at vi er mer eller mindre styrt i henhold til våre innlærte mønstre der disse aktiveres av de følelsesmessige impulsene vi plukker opp, men ivaretar likevel muligheten til å bevisst overstyre det meste - dersom vi i det hele tatt er interessert i å involvere oss i våre egne liv fullt ut. Logikken kommer inn når vi trenger den, for det meste kun for å rasjonalisere i etterkant at det vi har gjort betyr at vi hverken er gullgravere, roboter eller rasister.

Hyggelig ikke sant?

NB! Dersom du ikke forsto referansen til filmen Blade Runner, så er det helt enkelt det at filmen håndterer tanken på det å sette pris på de unike øyeblikkene [samt når kunstig liv blir ekte nok til å være liv i seg selv]. Ironisk nok ved at den kunstige Roy etter hvert ser ut til å verdsette livet mer enn de fleste menneskene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar