Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset
jeg tidligere meldte meg på, og gjennom teksten så er det en iboende øvelse i det å beskrive handling tilknyttet et spesielt lokale.
Karamell
Det var tirsdag, og ett møte i byen gjorde nødvendig å tilbringe noen timer innenfor den gamle bygrensen av det som i dag er kjent som Tromsø sentrum. Solen står høyt på himmelen for årstiden, og med sine fire effektive varmegrader har vinteren såvidt begynt å slippe taket på byen. Som en av byens mange tilflyttere, og egentlig så er vi generelt sett alle det alt etter hvordan man vrir på definisjonen, har jeg som så veldig mange andre fått smaken på de bedre tingene som sentrum har å by på - ett av disse er det gamle vertshuset Aunegården.
Den ytre delen av den doble entreen står åpen, noe som i seg selv antakeligvis til det gamle stedets inviterende og utvilsomt litt spesielle natur. Man burde sikkert føle seg litt mer urolig av å føle seg litt rund inne på det som i over hundre år har tjent som slaktebutikk, og krokene som fortsatt henger oppe langs veggene gjør lite for å tone ned denne delen av historien, men samtidig så er det en del av de delene som gjør at man får en følelse av den omfattende historien som ligger bygget som mest trolig nærmer seg to hundre år gammelt.
Interiøret er tydelig preget i en velbrukt barokk stil, store hengendelamper med messingdetaljer samt en overveldende stor mengde mørkt og eventuelt brunbeiset innredning gir plassen en varm og innbydende følelse. Et lite moderne snitt er lagt til i etterkant ved at takene har fått en avslappende hav-grønn tone mens dører og vinduer er omgitt i en kjølig blå tone. Rolig musikk selger roen, og resten av stedets gjester ser ut til å ha forsynt seg hjertelig.
De fleste som kommer inn døren etter å ha vært her tidligere vet at de beste bordene der man i ro og mak kan observere trafikken som passerer utenfor nærmest fylles opp mens man tenker tanken, men stamkunder i likhet med nye besøkende sporer fort av ett par skritt innenfor døren, en dør som forsåvidt merkelig nok åpnes ved å trekke den mot deg der du allerede står inne i den trange entreen. Kjenner at jeg sporer av mens jeg skriver dette, bare ved å ha en av de unike godbitene man finner i kakedisken stående på bordet foran meg - som en av de første tingene man ser etter å ha kommet inn døren vet man alltid hva man skal ha, og det selv om det egentlig er middagstid. Den søtlige duften av husets fiskesuppe gjør i alle fall sitt for å understreke at det egentlig er tid for mer fornuftige valg, men å alltid følge de etablerte konvensjonene er noe jeg overlater til folk uten fantasi.
Utvalget av kaker er ett samtale-emne hos alle som har vært innom, og uten at jeg er i noen posisjon til å dømme noen for dette så er vi nok alle tilbøyelig for å bare gi etter for fristelsen og legge igjen alle tanker om dietter og sunnere liv igjen på utsiden. Her får man de bedre kakene jeg har erfart i mitt liv, og tro meg når jeg sier at dette har vært en tro jeg har vist stor innsatsvilje for å utfordre så ofte som jeg bare kan, og de beste man får her er det som er kjent som trøffelkaken. Italiensk marengs på nøttebunn og adskilt av et tykt lag mørk brownies, alt dette servert ved siden av en forfriskende spiss jordbær-saus for å balansere det hele ut.
De har selvsagt en del varierende spesialiteter å velge mellom utover den nevnte bestselgeren, men tvinger man seg selv til begrensninger til et enkelt stykke av gangen så vil det kreve en god del turer innenfor dørene før man er villig til å bevege seg utenfor den så altfor kjapt etablert komfort-sonen for å prøve noe helt nytt, så da er nesten spørsmålet man må spørre seg selv hvorvidt man er villig til å risikere noe mindre enn perfeksjon?
Dagen har allerede blitt stemplet til være fylt opp til kanten av selvmotsigelser, jeg er trøtt og noe medtatt etter en natt uten noe stort mer enn en begrenset mengde søvn å lene meg på, men fremfor den sedvanlige kvalmen og en generell følelse av å være nedkjørt nærer jeg heller en anelse av energi og ett levende ønske om å prøve noe nytt. Det er ikke alt som fortjener å komme opp i dagens lys selv om et nærende håp utvilsomt er en dårlig ting å gå glipp av, så da bør man nesten gi etter for de positive impulsene når de dukker opp - tross alt har man alltids neste gang!.
Dagen har allerede blitt stemplet til være fylt opp til kanten av selvmotsigelser, jeg er trøtt og noe medtatt etter en natt uten noe stort mer enn en begrenset mengde søvn å lene meg på, men fremfor den sedvanlige kvalmen og en generell følelse av å være nedkjørt nærer jeg heller en anelse av energi og ett levende ønske om å prøve noe nytt. Det er ikke alt som fortjener å komme opp i dagens lys selv om et nærende håp utvilsomt er en dårlig ting å gå glipp av, så da bør man nesten gi etter for de positive impulsene når de dukker opp - tross alt har man alltids neste gang!.
Nøyaktig hvem "vi" i denne sammenhengen egentlig er kan knapt beskrives på annen måte enn avslappning sammen med sine egne tanker, og dette er en av de best egnede plassene man kan møtes i nærheten av byens masende hovedgate. Vi trenger hverandre, og her kan man finne ett lite intimt hjørnebord.
Det er mye å velge mellom, men der man tidligere har prøvd noen av dem så er blant annet en ostekake som på enkelt vis eliminerer seg selv fra dette viktigste av alle spørsmål, hva ønsker jeg i dag? For å være helt ærlig så vet jeg ikke hva den eksakte ordlyden hadde vært, men dette var i alle fall det den fortsatt fungerende delen av hjernen hadde oppfanget som spørsmålet fra den vakre brunetten som hadde dukket opp bakom disken, og alt jeg der og da kunne se og tenke på var den utrolige verdien av ett enkelt smil. Hun er søt og gylden. Hva jeg gjorde foran disken i utgangspunktet er blant kunnskapen man plutselig ikke lenger var i stand til å huske.
Hjernen kjemper hardt for å gjeninnføre konseptet om kontekst til problemstillingen jeg tidligere hadde oppfanget, og igjen orienterer verden seg rundt de tingene som faktisk står nedskrevet på stedets meny. Dette var en kontekst jeg kunne forstå, og selv om svaret allerede var ferdig konkludert og dobbeltsjekket for avlevering så gjensto fortsatt noen grunnleggende rusk i maskineriet i forhold til det å omdanne de visuelle inntrykkene fra kakedisken og over til noe som kunne kommuniserer.uten telepati, men som selv om hun sikkert hadde mange kvaliteter og egenskaper utenfor utseende så var neppe det noe som hadde fått plass på listen. Brøkdelen av ett sekund på overtid fikk man åpnet kjeften for å vise sin kontroll over situasjonen igjen.
En Cola, ahm, Zero samt ett stykke av den karamell-greia, var svaret jeg så halv-intelligent hadde levert fra meg. Hun har kontroll på alt som foregår bak disken, og selv om det hele foregår svært naturlig så er det en automatikk over det hele som får det hele til å utspeile seg over få sekunder. Jeg utsettes for et tredjegradsforhør der man må avlevere rapport i forhold til om kaken skal serveres sammen med jordbær- eller vanilje-saus. Den siste hadde vært anbefalingen, og jeg gir etter uten protest. Konfrontert med spørsmålet om isbiter i glasset ser jeg mitt snitt til å komme inn igjen på et punkt der man hadde kontroll, og proklamerer straks min interesse for at, ja - det var hun velkommen til å fikse for meg.
Møtet mellom oss hadde ikke vært noe hadde tatt initiativ til og til tross for at bare det å oppholde seg utendørs og samhandle med folk jeg ikke allerede kjenner fører allerede føltes ukomfortabelt nært min egen intim-sone, men det er selvsagt utelukkende mine egne begrensninger det er snakk om, og for henne er jeg bare en hvilken som helst kunde. Som så mye annet her i verden er man forventet å betale for de godene man nyte av, enten på den ene eller den andre måten - 111 kroner. Om det er av vane eller som takk for det ekstra smilet runder jeg av opp til 120. Muligens kanskje er det også tildels at den logiske delen av meg som konstant søker å finne en større orden i verden på alle måter den kan - denne gangen med å velge et litt penere og avrundet tall. Kunne kanskje beskrevet henne ved bruk av lignende ord, men det ville vært fullstendig passende - former man uansett knapt kan drømme om. Uansett og tilbake i den virkelige verden så er jeg økonomisk utfordret som boligeier, men langt fra vanskeligstilt og viser gjerne litt takknemlighet så godt som jeg kan.
Kort-terminalen fungerer selvsagt ikke som den skal, og på tredje forsøket gir hun meg et uttrykk som sier veldig mye i forhold til min kompetanse i forhold til bruk av plastikk, og få sekunder etterpå er man fratatt ordningen for vurdering hvorvidt jeg hadde stukket kortet i rett ende eller hva enn andre kombinasjoner som skulle være mulig å prestere. Enten det eller eller så er de bare vant med at de nye betalingskortene gir uvanlig store mengder problemer fra tid til annen, hadde alle mentale fasiliteter vært tilstede hadde jeg kanskje kunne sagt fra med litt større sikkerhet, men noen nord-norske gloser fra undertegnede hadde sikkert vært en god indikator på at ikke alt fungerte som forventet ved første forsøk. Om mye om og men så fullfører transaksjonen og godsakene er godkjent for utlevering, man er blitt godkjent for kake. Bestikk og tallerken er selvsagt forventet å bli etterlatt når man forlater stedet, men om to timer kunne jeg sikkert ikke engang svart på hvilken farge det var på den, så ikke noe tap der nei.
Kakefat og brus lastes opp i hendene mens man undrer seg om hvor man hadde slengt fra seg resten av tingene sine, hansker, notatbok og muligens en fedora. De vanlige tingene. Jeg er visst også et offer for mine egne over-automatiserte handlinger, men etter noen sekunder drar jeg kjensel på noen av tingene borte ved et mindre tomannsbord lenger bort - en stille krok, og vanligvis der jeg pleier å sitte når jeg tenker tilbake til tidligere kulinariske reiser. Hun takker og gir meg et smil før jeg går i retning av bordet, bak meg hører jeg at det klirrer i tips-glasset.
Kaken bestående av browniesbunn med biter av valnøtter, karamell-mousse og det som jeg en gang hadde fanget opp på et konditori-program at visstnok skulle hete noe slikt som karamell-ganache, men for resten av oss vanlige folk i gaten så foretrekker vi bare å kalle det deilig myk karamell. Pyntet med valnøtter. Pent omkranset av vaniljesaus er det hele en fristelse for kropp og sjel, og selv om smaken sjeldent når opp til forventningene å smaker alt likevel helt fortreffelig. Altfor søtt, altfor godt og uten noen som helst sjanse for at det vil bli etterlatt en eneste smule igjen på tallerkenen. Ingenting å bortforklare.
Opplevelsene noteres flittig i notatboken, en gammel dame spør meg ut angående funksjoner på en nyere Samsung-mobil, men jeg har ikke peiling da jeg aldri har eid en slik. Foreslår å hjelpe videre, men hun merker at jeg ikke helt er tilstede. Alt er irrelevant så lenge kaken fortsatt står på bordet, og først når den er borte våkner den helsebevisste delen av meg - den informerer kun om at det tross alt er viktig å unne seg noe godt en gang i blant, og det er befriende å for en gangs skyld være enig.
Den tomme tallerkenen ryddes flittig bort, og jeg blir sittende i mine egne tanker inntil den siste resten av brusen også er borte. De tidligste middagsgjestene er for lengst begynt å ankomme stedet, og det kalde trekket fra ytterdøren trekker tankene bort fra mine egne tanker. Duften av nystekt Foccacia ligger på kanten av luktesansen, og frister med et løfte om oliven og rosmarin. Nesen er i ferd med å selge inn løfter Ergometersykkelen min hjemme vil ha problemer med å kjøpe uten bruk av avbetaling, og ser mitt snitt til å rømme åstedet før det hele går for langt.
Møtet mellom oss hadde ikke vært noe hadde tatt initiativ til og til tross for at bare det å oppholde seg utendørs og samhandle med folk jeg ikke allerede kjenner fører allerede føltes ukomfortabelt nært min egen intim-sone, men det er selvsagt utelukkende mine egne begrensninger det er snakk om, og for henne er jeg bare en hvilken som helst kunde. Som så mye annet her i verden er man forventet å betale for de godene man nyte av, enten på den ene eller den andre måten - 111 kroner. Om det er av vane eller som takk for det ekstra smilet runder jeg av opp til 120. Muligens kanskje er det også tildels at den logiske delen av meg som konstant søker å finne en større orden i verden på alle måter den kan - denne gangen med å velge et litt penere og avrundet tall. Kunne kanskje beskrevet henne ved bruk av lignende ord, men det ville vært fullstendig passende - former man uansett knapt kan drømme om. Uansett og tilbake i den virkelige verden så er jeg økonomisk utfordret som boligeier, men langt fra vanskeligstilt og viser gjerne litt takknemlighet så godt som jeg kan.
Kort-terminalen fungerer selvsagt ikke som den skal, og på tredje forsøket gir hun meg et uttrykk som sier veldig mye i forhold til min kompetanse i forhold til bruk av plastikk, og få sekunder etterpå er man fratatt ordningen for vurdering hvorvidt jeg hadde stukket kortet i rett ende eller hva enn andre kombinasjoner som skulle være mulig å prestere. Enten det eller eller så er de bare vant med at de nye betalingskortene gir uvanlig store mengder problemer fra tid til annen, hadde alle mentale fasiliteter vært tilstede hadde jeg kanskje kunne sagt fra med litt større sikkerhet, men noen nord-norske gloser fra undertegnede hadde sikkert vært en god indikator på at ikke alt fungerte som forventet ved første forsøk. Om mye om og men så fullfører transaksjonen og godsakene er godkjent for utlevering, man er blitt godkjent for kake. Bestikk og tallerken er selvsagt forventet å bli etterlatt når man forlater stedet, men om to timer kunne jeg sikkert ikke engang svart på hvilken farge det var på den, så ikke noe tap der nei.
Kakefat og brus lastes opp i hendene mens man undrer seg om hvor man hadde slengt fra seg resten av tingene sine, hansker, notatbok og muligens en fedora. De vanlige tingene. Jeg er visst også et offer for mine egne over-automatiserte handlinger, men etter noen sekunder drar jeg kjensel på noen av tingene borte ved et mindre tomannsbord lenger bort - en stille krok, og vanligvis der jeg pleier å sitte når jeg tenker tilbake til tidligere kulinariske reiser. Hun takker og gir meg et smil før jeg går i retning av bordet, bak meg hører jeg at det klirrer i tips-glasset.
Kaken bestående av browniesbunn med biter av valnøtter, karamell-mousse og det som jeg en gang hadde fanget opp på et konditori-program at visstnok skulle hete noe slikt som karamell-ganache, men for resten av oss vanlige folk i gaten så foretrekker vi bare å kalle det deilig myk karamell. Pyntet med valnøtter. Pent omkranset av vaniljesaus er det hele en fristelse for kropp og sjel, og selv om smaken sjeldent når opp til forventningene å smaker alt likevel helt fortreffelig. Altfor søtt, altfor godt og uten noen som helst sjanse for at det vil bli etterlatt en eneste smule igjen på tallerkenen. Ingenting å bortforklare.
Opplevelsene noteres flittig i notatboken, en gammel dame spør meg ut angående funksjoner på en nyere Samsung-mobil, men jeg har ikke peiling da jeg aldri har eid en slik. Foreslår å hjelpe videre, men hun merker at jeg ikke helt er tilstede. Alt er irrelevant så lenge kaken fortsatt står på bordet, og først når den er borte våkner den helsebevisste delen av meg - den informerer kun om at det tross alt er viktig å unne seg noe godt en gang i blant, og det er befriende å for en gangs skyld være enig.
Den tomme tallerkenen ryddes flittig bort, og jeg blir sittende i mine egne tanker inntil den siste resten av brusen også er borte. De tidligste middagsgjestene er for lengst begynt å ankomme stedet, og det kalde trekket fra ytterdøren trekker tankene bort fra mine egne tanker. Duften av nystekt Foccacia ligger på kanten av luktesansen, og frister med et løfte om oliven og rosmarin. Nesen er i ferd med å selge inn løfter Ergometersykkelen min hjemme vil ha problemer med å kjøpe uten bruk av avbetaling, og ser mitt snitt til å rømme åstedet før det hele går for langt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar