Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på, og er et av mine første forsøk på det å skape vekslende hastigheter i teksten samt forhåpentligvis vekke følelser hos leseren.
Mislykket. Det var det jeg følte, helt og holdent. Hverken sinne eller sorg, bare en mislykket mann i midten av sitt liv. Ikke fordi jeg ble forlatt av den som jeg hadde elsket, men fordi det var henne jeg var ment å tilbringe resten av livet mitt sammen med. Jeg kunne leve uten henne, det var bare å spise og sove, men hva sto igjen når jeg ikke lenger engang hadde en fremtid?
Smil for helvete!
 |
| Drowning av Pretty-Angel |
Tankene svirret gjennom hodet mitt i de påfølgende månedene, og den gamle løgnen man forteller hverandre om at ting alltid blir bedre hvis man bare gir det noe mer tid var begynt å for alvor vise sine begrensninger. Man skulle tro at hodet gikk på tomgang uten noen nye sanseinntrykk eller noen nye interesser å grave seg ned i – sannheten var heller den at det gikk stadig raskere å komme frem til at man ikke denne gangen heller kom noe nærmere noen løsning, og etter en stund sluttet jeg å i det hele tatt å ense konturene av tankenes form. Bare etterlatt til panikken. Angsten. Følelsen av å være tappet for selve viljen til å trekke pusten, og likevel være tvunget til å gjenta det hele om ikke så lenge, noen små øyeblikk av fred mellom dem.
De andre øyeblikkene sto derimot pent oppstilt, og ventet bare på sin tur. Øyeblikk av håpløshet. Trøstesløshet. Fortvilelse. Ventingen. ALT.
Til helvete med ALT!
Jeg hadde ikke gått inn i veggen som så mange ønsker å prate om. Livet hadde vært levd i en altfor høy hastighet, jeg hadde ønsket å både ha og tilby alt hun noensinne ville kunne ha ønsket seg, jeg hadde vært sterk for lenge. Ikke av tvang. Ikke av ønske. Fordi det var den jeg var, det hadde definert meg.
Hadde jeg truffet veggen ville jeg kunne tatt et skritt tilbake og sparket den ned! Hadde den vært laget av armert betong ville jeg nok sikkert knekt et eller flere bein i kroppen, men det var ikke slik det hele hadde skjedd så hvorfor spekulere i noe som kom, hendte og istedet hadde etterlatt meg sønderslått og oppskrapt på bunnen av et hull. Det hadde aldri vært noen vegg der, for hadde det vært en vegg der så hadde jeg stoppet opp, og undret meg om hva som lå skjult bakom og eventuelt muligheten for å bare gå rundt. Det som skjedde var at jeg snublet, og på veien nedover strakk jeg meg etter en hånd som ikke var der.
Det var henne jeg hadde lagt min tillit til, men det hadde ikke gått begge veier, og for alt det var verdt så innser jeg det nå. De som allerede hadde dedikert mange år av sitt liv for å ta hånd om meg, og holde meg i hånden gjennom de første stegene i mitt liv hadde vært for viktig til at jeg unødig kunne utsette dem for noe mer. Jeg så dagslys der oppe, og gjennom alt så var man bedre enn som så. Delvis fordi jeg manglet dybdesyn. Delvis fordi jeg hadde hatt tillit.
Hullet ble mitt nye hjem, og det var et fint hjem. Ly for vinden. Regnvann for å døyve tørsten. Rom for refleksjon. Vi passet godt sammen. Tårer gikk ubemerket hen i regnet. Blod forsvinner i gjørme, og få sekunder etterpå er våt gjørme uansett alt man kan se, fullt opptatt med å gradvis viske ut alle spor.
Synk ned i gjørma. Bare la den sluke deg.
Smil for helvete! Det er tross alt et fint hull – fullt og holdent ditt eget, og ikke noen andres! Smil for alle timene du brukte på å grave det, spadetak for spadetak. Jo hardere du arbeider, jo lykkeligere vil du bli. Arbeid enda hardere så får du kanskje det du ønsker ut av livet før det er for sent. Smil for deg selv, det er tross alt ikke alle som får muligheten til å grave sin egen grav, og er man fra kysten så er det til og med noe poetisk over det å møte sin endelikt i form av en våt grav.
Gi opp! La den innhente deg. Slapp av og la gjørmen bre seg over deg, og en gang for alle sette deg fri. Sliten nå. Lukk øynene. Bare sov.
Hullet fylles gradvis. Kjølig. Ingen lyder. Ingen smerte. Ingenting.
Våken nå. Kroppen skriker. Jeg skriker. Delvis fordi man igjen er mislykket, og delvis fordi man står ovenfor en helt ny dag. Til helvete med nye dager!
Faen. Ta. Deg!
Kom. Deg. Opp!
NÅ!
På føttene igjen. Stirr fanden i hvitøyet, og ta det neste skrittet - du kan få lov til å kaste opp etterpå, ikke før! Vi har mye arbeid foran oss nå, jeg og ensomheten min. Det går greit, den er uansett min beste venn. Den er en del av hvem jeg er. Vi trenger hverandre vi to.
Fortiden er historie, fremtiden er borte for alltid, og livet er det du lever nå!
Konsentrer deg om en enkelt dag av gangen, og se deg ikke tilbake for vi har alle en historie som fint kan legges igjen der man fant den. Lev for idag, arbeid med den man er og la fremtiden komme når den selv er klar for det. Inntil da lever jeg mitt liv på mine egne premisser, og hullet i livet mitt fylles gradvis med nye gleder, fascinasjoner og opplevelser.
En dag smilte jeg igjen til verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar