Hva skjedde med de små?

Når alt kommer til alt så har jeg sikkert ett problem med det å alltid spise sunt, og det kanskje mer i at jeg ikke alltid får det til slik som alle andre som i alle fall utad virker mer perfekt enn det jeg ser meg selv som.

En titt i kjøleskapet for tiden ville nok presentert meg som en godteriavhengig med store problemer, men vil nok si at så lenge som at alt inntas i små mengder så skal det være lov å unne seg litt - den oppsamlede mengden i kjøleskapet for tiden har mer bakgrunn i at handelsstanden hele tiden pusher på oss produkter i stadig større poser, og er man da en som vil ha forskjellige ting fra gang til gang så blir det en del liggende for man kaster da ikke fult spiselig sjokolade.

En ting som jeg gjerne lurer på fra tid til annen er den gode gamle Riegel-sjokoladen som i alle fall da jeg var liten var av perfekt størrelse (bildet hentet fra annen blogg om minner fra 80- og 90-tallet på fineminner.blogspot.no), er vi blitt så orientert rundt kilosprisen på alt at disse ikke lenger var økonomisk overlevelsesdyktige? Sistgang jeg var innom Narvesen på K1 Storhandel her i Tromsø hadde de ikke lenger de små 60 eller 100 grams platene med melkesjokolade, men de hadde selvsagt den på 200 - nesten like mye kalorier som det ett voksent menneske trenger i løpet av ett døgn, og alt i form av fett og karbohydrater. Freia Riegel, du er savnet, men glem det dersom du kun skulle komme tilbake i store størrelser fordi det trenger vi ikke flere av.

Alene i mørket

Hva gjør man på en fredag når skittentøys-kurven er full, alle tallerkener er skitne og stua ser fullstendig bombet ut? I og med at jeg plutselig mot min vilje er tvunget ut i livet som ungkar igjen så er svaret absolutt ingenting, og så utsettes det problemet til i morgen - har uansett ingen planer om å mase spesielt mye på meg selv over dette så da er det ikke noe å klage på. Valget faller da på å finne nærmeste fjelltopp for å sitte der og fundere over vendingene livet tok, men for ikke å virke som en ensom person sittende alene i mørket tok jeg med meg stjernekikkerten.

Kvelden er forholdsvis stjerneklar og med litt rask gange når jeg toppen av Varden, og der satt jeg og kontemplert meningen med universet, livet og det hele. Under den mørke stjernehimmelen er man uansett liten og da virker samtidig problemene enda mindre, og takket være at jeg kledde meg godt og tok med meg min håndholdte stjernekikkert fikk man et forholdsvist tydelig syn av Orion-tåken før noen litt mer jordnære skyer satt en stopper for moroa. Bildet til høyre er selvsagt skamløst stjålet fra Wikipedia da kameraet på mobilen er omtrent 100-ganger for lite lyssensitiv til å i det hele tatt plukke opp en eneste stjerne, men for interesserte er selve tåken den runde ballen nedenfor de tre stjerne i beltet av stjernebildet Orion.

Til tross for at ruten er ofte benyttet blant trimmere var det sent på kvelden og temperaturen var noe lav, til Tromsø å være i det minste, og jeg var alende på toppen - noe som forsåvidt kan være greit da ikke alle er like god til å håndtere sjokket over å plutselig snuble over en person liggende i snøen. Uansett en fin tur og så fikk man kombinert to fritidsaktiviteter på en gang.

På tide å komme i gang

Nå er februar kommet og du er enda ikke kommet i gang med nyttårsforsettene dine, eller venter du fortsatt på det passende tidspunktet en gang i fremtiden der du antar at du skal ha mer energi og innsatsvilje enn det du har hatt så langt i det nye året?

Skriv ned hvilke endringer i livet ditt du ønsker å få gjennomført gjennom året og heng arket på kjøleskapet, publiser det på nett og fortell vennene dine - det hele føles mer forpliktende når alle vet om dem, og du kan se dine egne løfter til deg selv på jevnlig basis. Jeg skrev ned mine planer for året i  nyttårsposten min, og da er da kanskje på tide at jeg også kommer i gang med noe.

La det bli liv!

Våren nærmer for mitt forhåpentligvis kommende Bonsai-tre, og definisjonsmessig betyr det da at vinteren da er over for de små frøene jeg hadde tilgjengelig - spesielt i og med at vinteren for frøenes del bestod i at jeg hadde stappet dem inn i kjøleskapet i omtrent to uker (skulle egentlig kun være en uke, men er ekspert når det kommer til å utsette ting så da ble det to). Neste steg bestod i å varme opp en medfølgende blokk med komprimert jord ved å tilsette varmt vann og så vente til at denne hadde vokst til omtrent det firedobbelte (opprinnelig størrelse var tilsvarende til en stabel på tre femkroninger).

Frøene ble deretter forsiktig stappet ned i jorden så da var det bare å vente og se hvorvidt noe spirer, en prosess som kan ta alt fra noen uker og inntil ett kvart år. Gitt at jeg ikke så langt ikke har drept planten, noe som i så fall må være noen av de yngste stueplantene jeg har drept som følge av manglende grønne fingre, og ting spirer så er det omtrent 30 år til treet er fullt voksent så her er det bare å smøre seg med tålmodighet samt en gang i blant å huske på å sjekke hvorvidt jorden er tilstrekkelig fuktig.

Mørketidstur

I går kveld var jeg med på det den lokale velferdsforeningen hadde kalt en rolig mørketidstur, og må si at turen hadde et helt annet tempo enn det først hadde fryktet. Mine opprinnelige bekymringer for at turen skulle bli preget av det å unngå at de gamle damene sklidde på isen viste seg å være langt fra korrekt, og selv om jeg nok var den eneste mannen tilstede samt at jeg ikke hadde så veldig mye tips og erfaringer rundt det å være pensjonert, eller på vei til å bli det, så var det en hyggelig tur.

Angående hastighet på disse damene så var den absolutt noe som kan omtales som helt ekstrem og selv om jeg har gått veldig mye det siste og nå går raskere enn gjennomsnittet på min egen alder så hadde jeg problemer med å holde følge med dem. Halvveis uti turen stoppet dem opp og ventet på gruppen med oss litt yngre, under 60, slik at man fikk igjen pusten tilstrekkelig for å prøve seg på enkle samtaler før tempoet tok seg opp igjen.

Test av "Allévo Blueberry"

Har tidligere testet en annen måltidserstatning fra produsenten Allévo, se Test av "Allévo Milk Chocolate", med forholdsvis gode resultater - smakte ikke helt som melkesjokolade og alt i alt virket den lett kvalmende, men den tålte uansett sammenligningen i forhold til dens produktgruppe i og med at det finnes utrolig mange alternativer med langt verre smaksprofiler. Med ett innhold på kun 200 kcal per pakning er den også marginalt lettere enn de fleste alternativene. Prisen ser ut til å ligge på mellom 20 og 25 kroner alt etter hvor man handler så for ett komplett måltid er ikke dette så fryktelig avskrekkende, men er likevel ett signifikant innhogg i lommeboken sammenlignet med shakes selv om prisen er omtrent det samme for andre produkter av samme type.

Lukter lett fruktig, og ser ut til å være dekket i en yoghurt-basert masse som gjør sitt for å dekke over ett hint mandelessens som også ser ut til å ha havnet i denne blandingen. Smaker ikke spesielt mye av blåbær, men sammenlignet med eksempelvis kjeks der det reklameres med ekte bær så er mengden uansett sammenlignbar. En lett ettersmak av havre og mandler som ikke blir for dominerende, men vil si at jevnt over utgjør denne en fin avveksling fra de sjokolade-baserte smakene som de fleste produsentene tilbyr.

Konklusjonen var rimelig greit å komme frem til, og så lenge som prisen er overkommelig for deg så kan denne anbefales som en enkel måltiderstatning - smaker bedre enn de fleste konkurrerende produktene i butikkhyllen og i lengden noe mindre kvalmende.

Vurdering:

9/10

Uke 5

Denne uken startet godt med den offisielle soldagen her i Troms, og selv om det da betyr usunne solboller (egentlig kalt berlinerboller i resten av landet) på en ukedag så må det likevel være lov en gang i blant. Det som videre skjedde var at jeg da mistet omtrent de 65 beste kiloene i livet mitt da min samboer og forlovede gjennom 10 år ikke lenger var en del av livet mitt, men før noen sender blomster så bør jeg sikkert presisere at hun ikke er død eller noe slikt - langt i fra. Hun er derimot i sitt livs beste fysiske form, hun har bare besluttet å søke lykken gjennom ett liv der det ikke lenger er plass for meg så da kan jeg ikke gjøre annet enn håpe på at hun ikke tok med seg de beste egenskapene jeg hadde i meg. Hvis hun leser dette så ønsker jeg bare at hun fortsatt vet at jeg elsker henne og håper at hun finner den lykken hun søker fordi at innerst inne så er hun en person som virkelig fortjener det, jeg er bare lei meg for at jeg ikke strakk til.

Bildet er hentet fra bloggposten When Sorrow Comes, og jeg anbefaler også å ta en titt på innholdet da diktet assosiert ved det er veldig fint og handler om det å håndtere sorg og da til og med ett åpent hjerte.