Min første idrettsskade

Vel, da kan jeg, stolt som jeg er, skryte på meg min første reelle idrettsskade... den første jeg kan huske her og nå i det minste - var sikkert en og annen vond tå underveis som jeg sikkert ikke husker på.

Selvsagt var det jo også den gangen man la på litt for mye i benkpress, løftet med alt man maktet for så å i mangelen av å finne en måte å få den opp igjen samtidig konstatere at man plutselig var den siste igjen i treningslokalet. Ble et interessant merke på brystkassen av den opplevelsen, men nå skal man selvsagt ikke snakke høyt om slike erfaringer så da hopper vi selvsagt over å nevne slikt.

Var vel også en hendelse der man bristet et av beina i foten etter å ha hoppet ned fra et tak og landet litt forkjært, men kan vel sikkert ikke regnes som et spektakulært høydehopp-uhell når man ikke hoppet opp dit i utgangspunktet. Å bare utsette seg selv for fritt fall er vel egentlig ikke en idrett på egen hånd - på den andre siden så var det jo vinter, og bob-slede er vel knapt noen få graders forskjell + en kjelke.

Over til skaden det gjaldt, og som bildet marginalt viser så var den langt fra stor - det mentale sjokket sikkert langt mer virkningsfullt enn et lettere rødt merke på halsen. Var i det minste en så mannlig skade som man bare kan klare å utsette seg for, det vil si kruttslam og oppvarmet kobber i en salig blanding... forøvrig også kjent som; gjett hvem som presterte å klare kunststykket med å få en pistolhylse til å sprette av sideveggen for så å ende opp på innsiden av jakkekragen?

.22LR pistolhylse, omtrent et halvt sekund etter skivebom

For å kunngjøre det hele på egen hånd; en skikkelig idrettsskadde for ekte Menn! Det å sprette til med en lyd som ikke tåler offentlig beskrivelse, fikle i full fart for å få hylsen fjernet og så blogge om hele den lille røde og totalt usignifikante røde flekken i etterkant betyr at jeg like gjerne bør gå tilbake til å bare beskrive meg som mann igjen!

The Lord giveth and the Lord taketh away