Hvem er jeg?

Who am I, av nocturnal-schism

Den siste tidens innlegg i forhold til blant annet Inner Game og litteraturens lærdommer i forhold til det å finne kjærlighet, noe som jeg gjorde et forsøk på å oppsummere i innlegget Fant man kjærligheten via 1-2-3?, leder raskt til konklusjonen at for å finne noen som passer for meg, så må man først definere hvem man selv egentlig er!

Som ett av de første store eksistensielle spørsmålene man møter på gjennom livet vårt, så er det definitivt også et av de viktigste å forsøke seg på å besvare da svaret kan ende opp med å styre livene våre i helt forskjellige retninger.

De av oss med en fascinasjon for Science Fiction, fysikk eller en over middels forbruk av fritid på TV-kanaler slik som eksempelvis Discovery Channel har sikkert kommet over noe referert til som The Observer Effect. Den korte forklaringen er simpelt forklart at dette er en litt fancy vitenskapelig måte å si at bare ved å se på noe så vil man samtidig forårsake en endring i det man ser på. Relevansen i forhold til tittelen.er rett og slett den at bare å stille seg selv spørsmålet og så fundere rundt ulike svar, så er man allerede blitt en litt annen person enn den man var før spørsmålet ble stilt.

Så i forhold til hvem jeg er, så er kanskje en del av svaret avhengig hvem det er i forhold til ettersom at man innehar forskjellige roller alt etter hvor man er og hva man gjør. Likevel så er det en del initielle svar som man nesten må se på videre, og kanskje vil man til og med finne flere svar underveis i forsøket på å utdype noen av dem:

• Jeg er hva jeg gjør
• Jeg er hva jeg eier
• Jeg er hva jeg ønsker
• Jeg er hvordan jeg kler meg
• Jeg er den jeg er som person
• Jeg er hva jeg interesserer meg for

Forfatterutvikling: Karamell

Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på, og gjennom teksten så er det en iboende øvelse i det å beskrive handling tilknyttet et spesielt lokale.

Karamell

Det var tirsdag, og ett møte i byen gjorde nødvendig å tilbringe noen timer innenfor den gamle bygrensen av det som i dag er kjent som Tromsø sentrum. Solen står høyt på himmelen for årstiden, og med sine fire effektive varmegrader har vinteren såvidt begynt å slippe taket på byen. Som en av byens mange tilflyttere, og egentlig så er vi generelt sett alle det alt etter hvordan man vrir på definisjonen, har jeg som så veldig mange andre fått smaken på de bedre tingene som sentrum har å by på - ett av disse er det gamle vertshuset Aunegården.

Den ytre delen av den doble entreen står åpen, noe som i seg selv antakeligvis til det gamle stedets inviterende og utvilsomt litt spesielle natur. Man burde sikkert føle seg litt mer urolig av å føle seg litt rund inne på det som i over hundre år har tjent som slaktebutikk, og krokene som fortsatt henger oppe langs veggene gjør lite for å tone ned denne delen av historien, men samtidig så er det en del av de delene som gjør at man får en følelse av den omfattende historien som ligger bygget som mest trolig nærmer seg to hundre år gammelt.

Interiøret er tydelig preget i en velbrukt barokk stil, store hengendelamper med messingdetaljer samt en overveldende stor mengde mørkt og eventuelt brunbeiset innredning gir plassen en varm og innbydende følelse. Et lite moderne snitt er lagt til i etterkant ved at takene har fått en avslappende hav-grønn tone mens dører og vinduer er omgitt i en kjølig blå tone. Rolig musikk selger roen, og resten av stedets gjester ser ut til å ha forsynt seg hjertelig.

De fleste som kommer inn døren etter å ha vært her tidligere vet at de beste bordene der man i ro og mak kan observere trafikken som passerer utenfor nærmest fylles opp mens man tenker tanken, men stamkunder i likhet med nye besøkende sporer fort av ett par skritt innenfor døren, en dør som forsåvidt merkelig nok åpnes ved å trekke den mot deg der du allerede står inne i den trange entreen. Kjenner at jeg sporer av mens jeg skriver dette, bare ved å ha en av de unike godbitene man finner i kakedisken stående på bordet foran meg - som en av de første tingene man ser etter å ha kommet inn døren vet man alltid hva man skal ha, og det selv om det egentlig er middagstid. Den søtlige duften av husets fiskesuppe gjør i alle fall sitt for å understreke at det egentlig er tid for mer fornuftige valg, men å alltid følge de etablerte konvensjonene er noe jeg overlater til folk uten fantasi.

Utvalget av kaker er ett samtale-emne hos alle som har vært innom, og uten at jeg er i noen posisjon til å dømme noen for dette så er vi nok alle tilbøyelig for å bare gi etter for fristelsen og legge igjen alle tanker om dietter og sunnere liv igjen på utsiden. Her får man de bedre kakene jeg har erfart i mitt liv, og tro meg når jeg sier at dette har vært en tro jeg har vist stor innsatsvilje for å utfordre så ofte som jeg bare kan, og de beste man får her er det som er kjent som trøffelkaken. Italiensk marengs på nøttebunn og adskilt av et tykt lag mørk brownies, alt dette servert ved siden av en forfriskende spiss jordbær-saus for å balansere det hele ut.

De har selvsagt en del varierende spesialiteter å velge mellom utover den nevnte bestselgeren, men tvinger man seg selv til begrensninger til et enkelt stykke av gangen så vil det kreve en god del turer innenfor dørene før man er villig til å bevege seg utenfor den så altfor kjapt etablert komfort-sonen for å prøve noe helt nytt, så da er nesten spørsmålet man må spørre seg selv hvorvidt man er villig til å risikere noe mindre enn perfeksjon?

Dagen har allerede blitt stemplet til være fylt opp til kanten av selvmotsigelser, jeg er trøtt og noe medtatt etter en natt uten noe stort mer enn en begrenset mengde søvn å lene meg på, men fremfor den sedvanlige kvalmen og en generell følelse av å være nedkjørt nærer jeg heller en anelse av energi og ett levende ønske om å prøve noe nytt. Det er ikke alt som fortjener å komme opp i dagens lys selv om et nærende håp utvilsomt er en dårlig ting å gå glipp av, så da bør man nesten gi etter for de positive impulsene når de dukker opp - tross alt har man alltids neste gang!.

Nøyaktig hvem "vi" i denne sammenhengen egentlig er kan knapt beskrives på annen måte enn avslappning sammen med sine egne tanker, og dette er en av de best egnede plassene man kan møtes i nærheten av byens masende hovedgate. Vi trenger hverandre, og her kan man finne ett lite intimt hjørnebord.

Det er mye å velge mellom, men der man tidligere har prøvd noen av dem så er blant annet en ostekake som på enkelt vis eliminerer seg selv fra dette viktigste av alle spørsmål, hva ønsker jeg i dag? For å være helt ærlig så vet jeg ikke hva den eksakte ordlyden hadde vært, men dette var i alle fall det den fortsatt fungerende delen av hjernen hadde oppfanget som spørsmålet fra den vakre brunetten som hadde dukket opp bakom disken, og alt jeg der og da kunne se og tenke på var den utrolige verdien av ett enkelt smil. Hun er søt og gylden. Hva jeg gjorde foran disken i utgangspunktet er blant kunnskapen man plutselig ikke lenger var i stand til å huske.

Hjernen kjemper hardt for å gjeninnføre konseptet om kontekst til problemstillingen jeg tidligere hadde oppfanget, og igjen orienterer verden seg rundt de tingene som faktisk står nedskrevet på stedets meny. Dette var en kontekst jeg kunne forstå, og selv om svaret allerede var ferdig konkludert og dobbeltsjekket for avlevering så gjensto fortsatt noen grunnleggende rusk i maskineriet i forhold til det å omdanne de visuelle inntrykkene fra kakedisken og over til noe som kunne kommuniserer.uten telepati, men som selv om hun sikkert hadde mange kvaliteter og egenskaper utenfor utseende så var neppe det noe som hadde fått plass på listen. Brøkdelen av ett sekund på overtid fikk man åpnet kjeften for å vise sin kontroll over situasjonen igjen.

En Cola, ahm, Zero samt ett stykke av den karamell-greia, var svaret jeg så halv-intelligent hadde levert fra meg. Hun har kontroll på alt som foregår bak disken, og selv om det hele foregår svært naturlig så er det en automatikk over det hele som får det hele til å utspeile seg over få sekunder. Jeg utsettes for et tredjegradsforhør der man må avlevere rapport i forhold til om kaken skal serveres sammen med jordbær- eller vanilje-saus. Den siste hadde vært anbefalingen, og jeg gir etter uten protest. Konfrontert med spørsmålet om isbiter i glasset ser jeg mitt snitt til å komme inn igjen på et punkt der man hadde kontroll, og proklamerer straks min interesse for at, ja - det var hun velkommen til å fikse for meg.

Møtet mellom oss hadde ikke vært noe hadde tatt initiativ til og til tross for at bare det å oppholde seg utendørs og samhandle med folk jeg ikke allerede kjenner fører allerede føltes ukomfortabelt nært min egen intim-sone, men det er selvsagt utelukkende mine egne begrensninger det er snakk om, og for henne er jeg bare en hvilken som helst kunde. Som så mye annet her i verden er man forventet å betale for de godene man nyte av, enten på den ene eller den andre måten - 111 kroner. Om det er av vane eller som takk for det ekstra smilet runder jeg av opp til 120. Muligens kanskje er det også tildels at den logiske delen av meg som konstant søker å finne en større orden i verden på alle måter den kan - denne gangen med å velge et litt penere og avrundet tall. Kunne kanskje beskrevet henne ved bruk av lignende ord, men det ville vært fullstendig passende - former man uansett knapt kan drømme om. Uansett og tilbake i den virkelige verden så er jeg økonomisk utfordret som boligeier, men langt fra vanskeligstilt og viser gjerne litt takknemlighet så godt som jeg kan.

Kort-terminalen fungerer selvsagt ikke som den skal, og på tredje forsøket gir hun meg et uttrykk som sier veldig mye i forhold til min kompetanse i forhold til bruk av plastikk, og få sekunder etterpå er man fratatt ordningen for vurdering hvorvidt jeg hadde stukket kortet i rett ende eller hva enn andre kombinasjoner som skulle være mulig å prestere. Enten det eller eller så er de bare vant med at de nye betalingskortene gir uvanlig store mengder problemer fra tid til annen, hadde alle mentale fasiliteter vært tilstede hadde jeg kanskje kunne sagt fra med litt større sikkerhet, men noen nord-norske gloser fra undertegnede hadde sikkert vært en god indikator på at ikke alt fungerte som forventet ved første forsøk. Om mye om og men så fullfører transaksjonen og godsakene er godkjent for utlevering, man er blitt godkjent for kake. Bestikk og tallerken er selvsagt forventet å bli etterlatt når man forlater stedet, men om to timer kunne jeg sikkert ikke engang svart på hvilken farge det var på den, så ikke noe tap der nei.

Kakefat og brus lastes opp i hendene mens man undrer seg om hvor man hadde slengt fra seg resten av tingene sine, hansker, notatbok og muligens en fedora. De vanlige tingene. Jeg er visst også et offer for mine egne over-automatiserte handlinger, men etter noen sekunder drar jeg kjensel på noen av tingene borte ved et mindre tomannsbord lenger bort -  en stille krok, og vanligvis der jeg pleier å sitte når jeg tenker tilbake til tidligere kulinariske reiser. Hun takker og gir meg et smil før jeg går i retning av bordet, bak meg hører jeg at det klirrer i tips-glasset.

Kaken bestående av browniesbunn med biter av valnøtter, karamell-mousse og det som jeg en gang hadde fanget opp på et konditori-program at visstnok skulle hete noe slikt som karamell-ganache, men for resten av oss vanlige folk i gaten så foretrekker vi bare å kalle det deilig myk karamell. Pyntet med valnøtter. Pent omkranset av vaniljesaus er det hele en fristelse for kropp og sjel, og selv om smaken sjeldent når opp til forventningene å smaker alt likevel helt fortreffelig. Altfor søtt, altfor godt og uten noen som helst sjanse for at det vil bli etterlatt en eneste smule igjen på tallerkenen. Ingenting å bortforklare.

Opplevelsene noteres flittig i notatboken, en gammel dame spør meg ut angående funksjoner på en nyere Samsung-mobil, men jeg har ikke peiling da jeg aldri har eid en slik. Foreslår å hjelpe videre, men hun merker at jeg ikke helt er tilstede. Alt er irrelevant så lenge kaken fortsatt står på bordet, og først når den er borte våkner den helsebevisste delen av meg - den informerer kun om at det tross alt er viktig å unne seg noe godt en gang i blant, og det er befriende å for en gangs skyld være enig.

Den tomme tallerkenen ryddes flittig bort, og jeg blir sittende i mine egne tanker inntil den siste resten av brusen også er borte. De tidligste middagsgjestene er for lengst begynt å ankomme stedet, og det kalde trekket fra ytterdøren trekker tankene bort fra mine egne tanker. Duften av nystekt Foccacia ligger på kanten av luktesansen, og frister med et løfte om oliven og rosmarin. Nesen er i ferd med å selge inn løfter Ergometersykkelen min hjemme vil ha problemer med å kjøpe uten bruk av avbetaling, og ser mitt snitt til å rømme åstedet før det hele går for langt.

Forfatterutvikling: Smil for helvete!

Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på, og er et av mine første forsøk på det å skape vekslende hastigheter i teksten samt forhåpentligvis vekke følelser hos leseren.

Smil for helvete!

Drowning av Pretty-Angel

Mislykket. Det var det jeg følte, helt og holdent.  Hverken sinne eller sorg, bare en mislykket mann i midten av sitt liv. Ikke fordi jeg ble forlatt av den som jeg hadde elsket, men fordi det var henne jeg var ment å tilbringe resten av livet mitt sammen med. Jeg kunne leve uten henne, det var bare å spise og sove, men hva sto igjen når jeg ikke lenger engang hadde en fremtid?

Tankene svirret gjennom hodet mitt i de påfølgende månedene, og den gamle løgnen man forteller hverandre om at ting alltid blir bedre hvis man bare gir det noe mer tid var begynt å for alvor vise sine begrensninger. Man skulle tro at hodet gikk på tomgang uten noen nye sanseinntrykk eller noen nye interesser å grave seg ned i – sannheten var heller den at det gikk stadig raskere å komme frem til at man ikke denne gangen heller kom noe nærmere noen løsning, og etter en stund sluttet jeg å i det hele tatt å ense konturene av tankenes form. Bare etterlatt til panikken. Angsten. Følelsen av å være tappet for selve viljen til å trekke pusten, og likevel være tvunget til å gjenta det hele om ikke så lenge, noen små øyeblikk av fred mellom dem.

De andre øyeblikkene sto derimot pent oppstilt, og ventet bare på sin tur. Øyeblikk av håpløshet. Trøstesløshet. Fortvilelse. Ventingen. ALT.

Til helvete med ALT!

Jeg hadde ikke gått inn i veggen som så mange ønsker å prate om. Livet hadde vært levd i en altfor høy hastighet, jeg hadde ønsket å både ha og tilby alt hun noensinne ville kunne ha ønsket seg, jeg hadde vært sterk for lenge. Ikke av tvang. Ikke av ønske. Fordi det var den jeg var, det hadde definert meg.

Hadde jeg truffet veggen ville jeg kunne tatt et skritt tilbake og sparket den ned! Hadde den vært laget av armert betong ville jeg nok sikkert knekt et eller flere bein i kroppen, men det var ikke slik det hele hadde skjedd så hvorfor spekulere i noe som kom, hendte og istedet hadde etterlatt meg sønderslått og oppskrapt på bunnen av et hull. Det hadde aldri vært noen vegg der, for hadde det vært en vegg der så hadde jeg stoppet opp, og undret meg om hva som lå skjult bakom og eventuelt muligheten for å bare gå rundt. Det som skjedde var at jeg snublet, og på veien nedover strakk jeg meg etter en hånd som ikke var der.

Det var henne jeg hadde lagt min tillit til, men det hadde ikke gått begge veier, og for alt det var verdt så innser jeg det nå. De som allerede hadde dedikert mange år av sitt liv for å ta hånd om meg, og holde meg i hånden gjennom de første stegene i mitt liv hadde vært for viktig til at jeg unødig kunne utsette dem for noe mer. Jeg så dagslys der oppe, og gjennom alt så var man bedre enn som så. Delvis fordi jeg manglet dybdesyn. Delvis fordi jeg hadde hatt tillit.

Hullet ble mitt nye hjem, og det var et fint hjem. Ly for vinden. Regnvann for å døyve tørsten. Rom for refleksjon. Vi passet godt sammen. Tårer gikk ubemerket hen i regnet. Blod forsvinner i gjørme, og få sekunder etterpå er våt gjørme uansett alt man kan se, fullt opptatt med å gradvis viske ut alle spor.

Synk ned i gjørma. Bare la den sluke deg.

Smil for helvete! Det er tross alt et fint hull – fullt og holdent ditt eget, og ikke noen andres! Smil for alle timene du brukte på å grave det, spadetak for spadetak.  Jo hardere du arbeider, jo lykkeligere vil du bli. Arbeid enda hardere så får du kanskje det du ønsker ut av livet før det er for sent. Smil for deg selv, det er tross alt ikke alle som får muligheten til å grave sin egen grav, og er man fra kysten så er det til og med noe poetisk over det å møte sin endelikt i  form av en våt grav.

Gi opp! La den innhente deg. Slapp av og la gjørmen bre seg over deg, og en gang for alle sette deg fri. Sliten nå. Lukk øynene. Bare sov.

Hullet fylles gradvis. Kjølig. Ingen lyder. Ingen smerte. Ingenting.

Våken nå. Kroppen skriker. Jeg skriker. Delvis fordi man igjen er mislykket, og delvis fordi man står ovenfor en helt ny dag. Til helvete med nye dager!

Faen. Ta. Deg!

Kom. Deg. Opp!

NÅ!

På føttene igjen. Stirr fanden i hvitøyet, og ta det neste skrittet - du kan få lov til å kaste opp etterpå, ikke før! Vi har mye arbeid foran oss nå, jeg og ensomheten min. Det går greit, den er uansett min beste venn. Den er en del av hvem jeg er. Vi trenger hverandre vi to.

Fortiden er historie, fremtiden er borte for alltid, og livet er det du lever nå!

Konsentrer deg om en enkelt dag av gangen, og se deg ikke tilbake for vi har alle en historie som fint kan legges igjen der man fant den. Lev for idag, arbeid med den man er og la fremtiden komme når den selv er klar for det. Inntil da lever jeg mitt liv på mine egne premisser, og hullet i livet mitt fylles gradvis med nye gleder, fascinasjoner og opplevelser.

En dag smilte jeg igjen til verden.

Den ikke fullt så lange reisen hjem...

Dash 8 på Leknes (Arkivbilde)

Helt plutselig og uten forvarsel tok påsken dessverre slutt også denne gangen, men i det minste kan man se tilbake på flere fine dager preget av alt fra regn, snø, storm og til og med noen fantastiske solgløtt fra tid til annen - alt hva en lys-sensitiv nerd kunne håpe på, og selv om sollyset i teorien var et velkomment syn så man i det minste sette pris på at alle andre liker det.

Det har vært noen fine dager på stedene der blant annet mine egne første skritt ble tatt, og selv om jeg ikke har noe gjenværende minne av hendelsen i seg selv så har det vært mange viktige opplevelser gjennom årene som fulgte. 

Noen av minnene inkluderer hendelser der min storebror bygde en rampe slik at man kunne hoppe langt på ski, men i og med at han var redd for eventuelle skader så var det nok en bedre idé å overtale lille-broren, også kjent som meg, til å ikke være en pyse av typen som ville nekte å hoppe først. Det var en alder da man trodde man kunne overleve alt livet måtte finne på å kaste etter deg, men må nok si at grunnet noen små feilvurderinger i vinkelen på hoppet gikk heller nesten rett opp i luften, foretok en halvveis salto og det som hendte på veien ned må nok beskrives i forhold til at luen min definitivt ikke var i nærheten av å være en egnet erstatning for airbag. Gitt en litt høyere alder så måtte vi nok ha diskutert en mulig whiplash-skade, men noen sekunders bevisstløshet i snøen ordnet sikkert det meste av hevelser inntil man våknet opp alene i skibakken. Tror storebror rett og slett hadde konstatert at jeg hadde strøket med i forsøket, og det ikke var annet å gjøre enn å sørge for at mine dårlige skiferdigheter ikke direkte påvirket ham. Litt morsomt minne idag som har med snøen å gjøre, men for referanse så, i de fleste andre sammenhenger enn denne, var broren min en som gjorde så og si alt han kunne for å beskytte meg fra hva enn som måtte prøve seg.

En stor del av barndommen min ble benyttet i fjæra ved den private camping-plassen der vi i flere år hadde camping-vogna vår stående, og det sosiale miljøet rundt plassen var svært viktig ved alle sentrale hendelser, det vil si alt fra sankthans til påske, fylt med kaffeslabberas, bingo og moro for barna. Gjennom årets besøk på samme plass har man konstatert at selv etter snart 20 år er plassen fortsatt omtrent den samme, og flere av barna som den gang var der kommer fortsatt den dag i dag - litt eldre, men gleden er den samme og nå får også deres barn denne muligheten. Utsikten er det heller ikke mulig å klage på.

Fordelen med å være singel og uten ansvar, er at man da er tilgjengelig for rekruttering til arbeidsgjengen som ble pekt ut for å få i stand påskens aktiviteter så da fikk man utført sin lille gjerning underveis også, men må si at som tidligere vaffel-misbruker så var det ikke spesielt lurt å sette meg til å steke vaflene for det ble nok litt svinn underveis. Salg av kaker, brus og årer, en type lodd med flere nummer, førte til litt svinn i lommeboken, men i alle fall årene førte nok til at man tok inn noen småting underveis. Faktisk vant man såpass mye på årene at man nesten etter hvert ikke turte signalisere at man i det hele tatt hadde vunnet igjen, men 7 premier til tross så var det ingen grunn til å mistenke at organisatoren av trekningen hadde hatt urent mel i posen underveis, for jeg vet at min mor ikke er noen som ville jukset.

Påskegodteriet overlevde nok ikke så lenge som til slutten av kvelden, men alt annet endte opp med å få et hjem som vil sette pris på dem - alt som ikke direkte har et påskemotiv kan uansett leveres inn som premier til lotteriet for høstfesten.

Har ikke akkurat undersøkt hverken værmeldingene eller sjekket partikkel-signaturen, men det er mulig at snøen som falt i fjor fortsatt var tilstede på turen hjem fra Camping-plassen, og selv om alt som falt i løpet av feriedagene nok var av mest signifikans så teller alt. Er man en erfaren (eks)bygde-mann så vet man å ta hensyn til naturen og heller vente til veiene åpner før man begir seg hjem, og litt snø var det nok å snakke om.

Heldigvis for meg, og ikke fullt så heldig for hurtigruten, så var returen tilbake til Tromsø noe rimeligere ved bruk av kjappeste fremgangsmåte, det vil si fly, istedenfor måten man opprinnelig hadde ankommet øya (se Den store båtreisen). Underveis så hadde man også muligheten til å slå av en prat med flere hyggelige damer om sine ønsker og preferanser for ens mer øyeblikkelige fremtiden, men måtte nok si fra meg et par overflødige tilbud ettersom at der og da føltes hverken kaffe eller te som et bredt nok valg.

Forfatterutvikling

Norsk forfatterutvikling.no

Har til nå arbeidet noen måneder med denne bloggen og selv om det ikke har vært den helt store tilbakemeldingen fra potensielle lesere så har vel egentlig det aldri vært et mål, heller det å dokumentere en del av de tingene man holder med på til sin egen fortjeneste. Etter hvert har det også blitt enklere å flytte begrensningene i forhold til sin egen intim-sone ved å skrive om ting man både interesserer seg for, har sterke meninger om og ikke minst redusere tendenser å sensurere seg selv med det formål å bedre passe inn i samfunnets uttalte forventinger om å finne seg selv innenfor gjennomsnittlighetens veldefinerte rammer.

Jeg vet ikke om det å skrive mer omfattende tekster er veien der jeg til syvende og sist kommer til å ende opp med å utfolde mine mer kreative tilbøyeligheter, men inntil videre og så lenge som man har noe interessant å formidle så er det en vei som jeg føler kan være verdt å utforske videre. Utvikling av selve det skrivetekniske er vanskelig å forbedre uten faglige tilbakemeldinger eller vurdering så jeg har brukt noe tid på å utforske den heller smale tilgjengeligheten av nettbaserte kurs, men kom over en kampanje der Norsk forfatterutvikling.no tilbyr kursmateriale og veiledning myntet på forfatterutvikling så da har man i det minste satt listen langt over min egen hodehøyde.

I disse dager kom også selvangivelsen med den glade beskjeden om at man fikk noen få kroner igjen, og som singel så er jeg nærmest forpliktet til å investere disse tilbake i meg selv så da har jeg meldt meg på i håp om at det på sikt skal lede til en ny og bedre skrivestil. Hvem vet hvor dette i så fall vil lede? Kanskje blir mine fremtidige tanker formidlet ved bruk av et mer lettfattelig valg av setningsoppbygning, eller noe så ekstremt som at en av de kommende testene av en eller annen måltiderstatning blir skrevet i form av neste års påskekrim... Skremmende tanker, men den som følger nøye med vil kanskje ende opp med å få se.

Teknisk feil

Bloggen min har dessverre opplevd en tekniske feil som i sin enkle og forholdsvis ærlige natur har ført til at lørdagens innlegg har falt ut, men for de av dere som kom håpefullt innom på leting etter dagens kverulering, humorifisering eller rett frem filosofering rundt hva enn som for øyeblikket måtte finne på å skygge for mer produktiv hjerne-aktivitet hos forfatteren så er dessverre dette alt dere fikk i dag.

Den tekniske feilen som oppsto var som følge av en kombinasjon selvpåført jet-lag etter den heidundrende hastigheten man føyk oppover den nordnorske kysten i retning av min marginalt sørligere plasserte hjembygd samt det at påkjenningen fra altfor god tilgang til påskegodteri førte til at forfatteren isteden for å skrive dagens innlegg heller rett og slett sovnet av. Dersom det gjør saken litt bedre så ble man både omtåket og lettere skremt av å se gule påskekyllinger overalt, men nervene roet seg betraktelig ned etter å ha innsett at det ikke var hodet som fortsatt var delvis i drømmeriket - det hele var rett og slett det at man var hjemme, og som tradisjonen etter hvert har blitt blant oss nordmenn så hadde de gule påskekyllingene en helt normal forklaring fremfor midlertidig mental forstyrrelse.

Likevel så er det nok på tide å komme seg i seng slik at jeg, meg selv og hvilke enn andre stemmer som måtte dukke opp for formålet får både tid og ro til å gjøre seg opp en mening i forhold til hva slags unnskyldning man skulle fabrikkere for å forklare fraværet av morgendagens innlegg.

En ny dag begynner ...

... og jeg er fortsatt innesperret på hurtigruta med omtrent 12 timer reise gjenstående. Hvorfor de samtidig har bestemt seg for å gjøre det vanskeligere for oss å bestille distanse-reiser uten inkluderte måltider er en ting, men det å tvinge på meg en inkludert frokost man trenger vekkerklokke for å få med seg - på feriens første dag til og med!

Selve det å sove ombord på en båt kan nok være en utfordring i seg selv, og det til tross for at man allerede har skrytt av å komme fra en garvet båt-familie... Likevel, og det til tross for at ens egen erfaring ikke strekker seg stort lenger enn det å ha reist opptil flere ganger med hurtigruten mellom Tromsø og Stamsund så plukker man opp flere smarte overlevelses-tips underveis. Eksempelvis så er det nå vanlig å få utlevert en oversikt over hvordan man finner nødutgangene på skipet med utgangspunkt i den etasjen man har lugar, ikke helt sikker dette stemmer i og med at jeg faktisk ikke leste det som sto på den, og til tross for at den nok ikke ble brukt til det tiltenkte formålet så fikk jeg bruk for den underveis i løpet av natten, men da hovedsaklig for å hindre skapdørene fra å vibrere.

For de av dere som har foretatt slike reiser før så vet dere sikkert at for å overleve slike turer så er det bare en ting som fungerer, det er en positiv innstilling, brus, matpakke, godteri og masse lesestoff. Teknisk sett så er vel det egentlig fem ting, men jeg er praktisk anrettet og relativt fornuftig person med tilstrekkelig kapasitet til å reflektere rundt sine egne begrensninger, og har dermed klassifisert de fire sistnevnte tingene om en forutsetning for den første. Burde vel klare å holde meg gående de neste 3-4 timene, men så er nok slaget tapt med mindre man finner på noe annet morsomt å finne på. Kunne kanskje prøve å gjenskape den berømte scenen fra filmen Titanic, men selv om man mot formodning fant noen som ville ha meg på grunn av min slunkne lommebok, uten at DiCaprio-utseendet er et krav, så gjenstår  fortsatt spørsmålet om å finne noen som kan ta et bilde fra den samme vinkel uten å falle i havet.

Kanskje dårlig stil å i det hele tatt bekymre seg om det, men med antallet uhell som hurtigruten har vært involvert i de siste årene så er jeg litt usikker på om man i det hele tatt bør utfordre skjebnen ved å tenke på hurtigruten og Titanic innenfor den samme tankerekken - spesielt siden det er under en måned siden forrige gang et hurtigruteskip hadde et ørlite uhell (noe om en grunnstøting). Kanskje prøve å tenke litt på været i stedet...

Den store båtreisen

Det nærmer seg påske og for de av oss som har vært heldig nok til å allerede nå kunne ta ferie så skjer det ting. I skrivende øyeblikk er man ombord i hurtigruteskipet M/S Midnatsol, og for de av dere som er kjent med rutetidene for båtene så vet dere allerede også at dette skipet på dette øyeblikket er på tur sørover.

Man skulle riktignok tro at trangen til å reise sørover var genetisk gitt den migreringen som foregår for tiden, men man trenger heldigvis ikke reise langt for å nyte godt av litt bedre vær uten å nødvendigvis reise så langt at svart belte i kø-kjøring blir et kriterium for å overlevelse.

Uansett skal man riktignok ikke klage fullt så mye over standarden til det som visstnok både blir solgt og spesifisert som en uspesifisert indre lugar, men klok av opplevelsene fra det å bo i kollektiv samt frittstående hybel så skal man ikke klage så lenge som at man får satt fra seg kofferten uten å nødvendigvis snuble over den hver gang man måtte føle for å peke skotuppene i en annen retning.

Derimot er det å oppholde seg 19 timer på en lugar etter å ha konstatert fraværet av en flatskjerm med tilhørende utvalg av tv-kanaler noe som kanskje ville blitt regnet som både en uvanlig og ondskapsfull straff for de fleste medlemmer av generasjon Y, men jeg er heldigvis avvent slike ting for lenge siden - betraktelig verre er nok det sammenfallende fraværet av en funksjonibel og ikke minst stabil nettverkstilkobling. Likevel så kommer jeg fra en familie av vante sjøfolk, og selv om det i mitt tilfelle begrenser seg til å ha tatt hurtigruten opptil flere ganger tidligere så kommer man forberedt til den kommende tålmodighetsprøven; Narvesen-posen som ligger på skrivepulten inkluderer et tidsskrift fylt med interessante artikler, alt er uansett interessant etter du har stirret i veggen noen timer, samt til og med en film dersom nøden etter noe mer action-fylt eventuelt skulle melde seg noen timer inn i reisen.

Neste kapittel

Skilt fra blondebirdie.com

Naturen er vidunderlig på alle sine måter, og den mest fascinerende tingene av alle må utvilsomt være den morbide logikken i at en løvetann alltid ser ut til å overleve til tross for selv de giftigste angrep vitenskapen er i stand til å produsere, men en plante omgitt av alt det jeg har omtanke likevel dør. Deler av livet mitt burde kanskje lært meg en ting eller to om definisjonen av naturlig utvelgelse, men  i krig og kjærlighet så kan man i det minste håpe å overleve dem begge i ren trass.

Smerte er en del av livet, men internalisert smerte blir en del av deg helt frem til den dagen demningen begynner å slå sprekker. Den siste tiden har jeg skrevet mye om smerte, og selv om en del av den sikkert aldri helt vil forsvinne så er det i det minste en oppmuntrende tanke å ha plassert dem en plass der de i etterkant enkelt kan slettes - uansett så er det tanker som nå er satt inn i et betraktelig mer konsist og oversiktlig system enn tidligere.

Gjennom de ulike innleggene jeg har lagt inn i bloggen så er det mange ganger der jeg rett og slett har vært nødt til å låne ordene fra folk som er langt mer kompetent enn meg selv, men for at ingen noensinne skal kunne påstå at jeg ikke har prøvd så har jeg i det minste denne gangen prøvd meg på å skrive samtlige på egen hånd.

Just deal with it...

I was the little boy that the world broke
I never felt worthy of love, and for that reason had no hope
I was the man you had taught, that life was about more than having to cope

You left me, and this time it was my soul that broke

You were everything I loved, but atleast I was left with hope

You taught me that love has an end, and forevermore I will just have to cope

The world told me to just deal with it, but maybe that's why I'm a misanthrope

Livet går uansett videre. Uavhengig av alt som måtte ha foregått og tingene jeg den siste tiden har valgt å skrive om så er det vanskelig å konkludere med at smerte, og arrene som etterlates, er en del av livet, men fremfor å la oss selv bli definert av at noe utenfor vår kontroll skjedde så la oss oss heller bære med oss den vissheten om at også dette var noe vi overlevde. Med disse avsluttende ordene ferdig formulert så er det på tide å bla over til neste side i min hemmelige offentlige dagbok, og så starte på et helt nytt kapittel.

Dette innlegget avslutter en lengre serie innlegg orientert rundt temaet mobbing, og hadde sin oppstart med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.  

To skjeve murstein i en mur

For noen dager siden skrev jeg et innlegg navngitt Den kalkulerte verdien av ett menneske med det formålet å belyse hvor fort vi såkalte moderne mennesker avfeier hverandre basert på helt overfladiske, og kanskje fikk det en eller to av mine lesere til å tenke over hvordan man håndterer et møte med en ny og inntil nå ukjent person. Jeg plasserte meg ikke over gjennomsnittet i det å ikke bedømme personer ut fra overfladiske førsteinntrykk, men fokuserte heller på å lære meg selv opp til å gi vedkommende en sjanse til å vise meg andre sider ved seg selv før jeg så tar en avgjørelse hvorvidt det er noen med potensiale for en plass i livet mitt. I innlegget valgte jeg intensjonelt å snu på problemstillingen på en sånn måte at de som i utgangspunktet ville gitt en person et mer positivt førsteinntrykk, så vurderte jeg det heller som som et negativt tegn i forhold til hvorvidt personen innehadde positive egenskaper utover det helt overfladiske, men selv om jeg benyttet det som et virkemiddel blir det likevel feil, om enn en litt mindre tradisjonell vurdering kontra den mer vanlige forskjellsbehandlingen - når du peker på noen, så peker vanligvis tre av dine egne fingre tilbake på deg selv!

Tegnene til svake rynker rundt øynene vil kanskje antyde at jeg har hatt sjansen til å personlig utvikling gjennom de årene man så langt har hatt til rådighet, men om de fysiske tegnene er der som et resultat av tidens tann eller kun som en refleksjon av det livet man har levd så er det uansett vanskelig å peke ut effekten av hver av dem isolert sett. Uansett hvordan man velger å se på det så representerer vi på en måte våre samlede minner, både de gode tidene så vel som de tidene da man tvilte på hensikten med det hele. Jeg er uansett hvordan man vender og vrir på det en forholdsvis passivt kristen mann, men har likevel en interesse og forhåpentligvis toleranse for religioner utover min egen. Når man ser på "alternativene"  fra et mer intellektuelt standpunkt så ser man etter hvert at etter å ha strippet vekk politikk, maktmisbruk og rett frem forvridning av de opprinnelige ordenes intensjon så dukker det opp en positiv kjerne i de fleste av dem. Kanskje vil noen påpeke at holdningen min til dette rett og slett er en forvirret tilnærming til New Age, men uavhengig av hvorvidt man knytter seg opp til de negative assosiasjonene dette gir til kjøpesenter-konstruerte livsfilosofier så er ikke religiøs konvertering ett iboende krav i forhold til det å lære noe underveis.

En av de religionene jeg som oftest kommer tilbake til er Buddhisme og til tross for at denne religionens tilsvarende passivt praktiserende medlemmer neppe følger det underliggende budskapet i stort større utstrekning enn hva vi selv gjør i forhold til vår egen, så tror jeg at religionens tilnærming i forhold til det å leve balanserte liv er noe jeg som vestlig ser på som en lærdom vi kunne ha godt av å plukke opp. Ender jeg opp med å tilfeldigvis finne den perfekte balansen så skal jeg selvsagt sørge for å dele den med dere, men inntil videre får jeg nøye meg med å komme meg tilbake på temaet jeg startet med, og da mer spesifikt i forhold til den ferdigheten vi alle har til å øyeblikkelig se og fokusere på manglene vi ser hos hverandre.

Den Buddhistiske munken Ajahn Brahm har en fin fortelling i forhold som han forteller selv omtrent ti minutter inn i videoen satt inn nedenfor, men er videoen litt lang for lang så er historien som så at han som "fersk i faget" ble satt til å bygge en mur, noe en tidligere karriere som akademiker heller ikke hadde forberedt ham på. Perfeksjonistisk som han var ble hver stein nøye plassert og tilpasset for å oppnå et så godt, men først etter å ha fullført og tatt et skritt tilbake for å betrakte den komplette muren så ble det åpenbart at to av mursteinene hadde forskjøvet seg og ødela med et følelsen av å ha overvunnet utfordringen. De hadde ikke penger til å bygge en helt ny mur, og i tiden som fulgte var de to mursteinene en konstant og tilsynelatende permanent irritasjon. Dette fortsatte inntil noen komplementert den fine muren han hadde bygget, men vel vitende at disse to mursteinene stå så feil som de gjorde så måtte de da være i stand til å se at muren hadde sine åpenbare mangler. Svaret han da fikk tilbake, var da hvorvidt han i det hele tatt så de 998 mursteinene som sto helt perfekt slik de skulle?

Det historien så mesterlig forsøker på å illustrere er utvilsomt det at så lenge som at vi hele tiden kun ser etter feilene hos hverandre, så går vi samtidig glipp av det som faktisk gjør oss til det vi er og det vi velger å stå for. Er du så heldig som å ha noen å dele livet ditt med så må du huske at når glansbildet begynner å slå sprekker så er det viktig å huske på at hadde han eller hun likevel vært så perfekt som du trodde de var, så hadde de i utgangspunktet vært sammen med noen som selv var perfekt.

Neste innlegg om dette temaet er Skyld uten å ha vært skyldig og handler om det å slutte med å lete etter en feil hos oss selv og styrke utenfra når det motsatte er betraktelig mer sunt for oss. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet. 

Ikke alle sår vises på utsiden

Tears of sadness

Jeg har aldri vært flink når det kommer til å formulere meg, hverken muntlig eller i skriftlig form. De fleste tenker ikke på meg som en emosjonell eller i det hele tatt som følelsesmessig åpen person, men innerst inne så er jeg det - livserfaringen har bare gang etter gang vist meg at det hos det motsatte kjønn er dette en uattraktiv egenskap, og hos mine likemenn så er det en svakhet som skal slås ned på. Vi er alle ett resultat av det livet vi har levd samt en mengde genetikk, men hvorav den siste er vanskelig for oss selv å påvirke så er den første på godt og vondt noe vi er blitt utsatt for. Den naturlige konklusjonen ble dermed at alle følelser skaper problemer i en eller annen grad, og for en periode i det minste så har kroppen innebygde forsvarsverk som sørger for at man fortsetter uten å ha dem.

Min familie ga til meg nesten alle de positive egenskapene jeg eier, mens andre igjen ønsker jeg selv å ta æren for helt på egen hånd selv om grensene for alltid vil være noe uklare. Problemer med hvordan jeg ser ut, tvil om mine egne evner og menneskelige verdi var noe jeg fikk utdelt gjennom mange produktive år innenfor i det norske skolevesenet, og selv om det aldri var en fullstendig mangel av folk med gode intensjoner som var villig til å gjøre ett forsøk på å hjelpe meg underveis så lærte jeg at man rett og slett var ment å stå alene mot mange - alt annet var noe man fikk kraftig svi for i lengden. Jeg hadde mange navn underveis, og til tross for at de fleste sårene riktignok forsvant etter litt tid så tror jeg ikke en gang de som sto på den andre siden i skolegården i det hele tatt husker meg. De tenker nok tilbake til tiden som morsomme dager i skolegården og har neppe noen anger for noe som for dem var en lek, men er likevel som så at følelser er noe man har - de trenger verken en allment akseptert grunn, at de som forårsaket dem husker det den i dag eller at noen i det hele tatt aksepterer at de er tilstede.

Noen former for smerte i denne verden går aldri helt over, og noen ganger virker det til og med  som at den bare tiltar inntil den endelig avtar tilbake til ett håndterbart nivå, men selv om ikke alle arrene vises på utsiden så er de like fullt tilstede inntil de igjen kan få sjansen til å slå ut i form av blødende sår. I den store sammenhengen var jeg aldri utsatt for de verste tingene jeg har hørt om, men det var nok til at jeg i dag sikkert er en helt annen person enn det jeg hadde potensialet for å være. Sårene er ikke hvem vi er, men de påvirker like fullt hvordan vi forholder oss til verden.

Jeg var en lubben gutt som ble til en overvektig mann fordi jeg hadde lært at jeg uansett ikke hadde noen verdi hos folk flest, så hvorfor bry seg.

Jeg var en intelligent gutt, og ettersom det også var en ting som gjorde meg annerledes så jeg lærte å ikke dele av de tingene som jeg fant en interesserte for.

Jeg verken stoler på eller har noe spesielt til over for folk flest inntil de har vist for meg at de er bedre enn de som lærte meg å ikke dele av seg selv.

Jeg blir ikke sint - jeg har kun en ulmende følelse i magen som aldri ser ut til å forsvinne, men noen ganger i kontakt med mennesker som jeg bryr meg om så forsvinner den for en periode i bakgrunnsstøyen.

Jeg er omtenksom og ønsker alltid å sørge for at alle rundt meg har det bra, og selv om dette er en svakhet i dagens samfunn så er dette noe jeg er. Uansett hvor omtenksom jeg så er mot alle jeg møter, så vet jeg at dersom jeg hadde møtt en av mine overgripere på en mørk landevei uten vitner så hadde jeg sikkert brukt noen sekunder for lenge til å tenke over hvorvidt jeg har utstyr og kunnskapen jeg trenger til å rette ut et bulkete panser, men så lenge ikke noen utfordrer meg på dette så kan jeg fortsette i troen på at dette ikke er noe jeg er i stand til i praksis. Noen ganger tenker jeg at verden disse personene skapte er den verden barna deres nå må vokse opp, men det hjelper ikke meg samt at dårlige holdninger sjeldent forbedres nevneverdig gjennom arv.

Uansett hvilke sår jeg fortsatt må slite med og måten dette påvirket meg så knekte de meg ikke, og jeg er meg selv til tross for dem. Kanskje en gang vil noen lese dette og enten tenke bedre om sin egen skjebne, eller til og med kanskje tenke over ting to ganger før de plager noen andre. Dersom dette ikke gir mening for deg så vil kanskje denne fantastiske videoen med Shane Koyczan være mer forståelig for deg, men hva enn grunn til at du leser innlegget mitt eller om du forsto budskapet så anbefaler jeg likevel at alle ser den.

Neste innlegg om dette temaet er Den kalkulerte verdien av ett menneske og stiller spørsmål ved måten vi forholder oss til hverandre på basis av utseende til tross for at vi til stadighet bedyrer det motsatte. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.