Mental seier er 99% av veien

I'm a coward too, av repent-harlequin

En soldat har blitt sagt å kun dø en eneste gang i kamp, mens noen uten motet til å utsette seg for kuleregnet er dømt til å dø tusen ganger. Ikke fordi dette er måten vi som et samfunn velger å håndtere de som knekker under presset, men heller den følelsen man sitter igjen med etter å ha tapt sin egen interne kamp for å gjøre det vi selv opplever som det man var ment å gjøre i utgangspunktet - vi er dømt til å konfrontere vår egen brist gang etter gang, og for hver gang kommer vi ut av det i en redusert form. Likevel så er man fortsatt i live, Shakespeare derimot slipper heldigvis sjokket av måten jeg nettopp oversatte og bastardiserte livsverket hans, og heldigvis for oss så kan vi prise oss lykkelig over at våre daglige kamper sjeldent inkluderer døden som ett naturlig utfall av å gjøre jobben vår, men den mentale slitasjen kan like fullt ende opp med å være tilstrekkelig høy nok til at det utgjør et problem for oss i lengden.

Hvordan dette påvirker oss i praksis varierer fra individ til individ, men dersom effekten av å tape disse interne kampene er at vi ikke oppnår de tingene vi inderlig ønsker for oss selv så kan dette være nærmest traumatiserende i lengden. Løsningen finnes tilgjengelig for oss gjennom vår egen overlegne kraft til å faktisk tilegne oss nye egenskaper, kunnskaper og tilpasse oss til ny virkeligheter så lenge vi finner den motivasjonen vi trenger til å utfordre oss selv bare en enkelt gang til. Diktet Tao is Tao skrevet av Jos Slobbert har et interessant vers som lyder som følger:

The ignorant are trapped
by their thinking.
The realization of this
is the key
to enlightenment.

Meningen med verset er sikkert åpent for diskusjon og det er sikkert noen som vil føle at jeg vrir betydningen for å illustrere mitt eget mål med innlegget, og det er rett og slett den at vi som mennesker gjerne nærmest er fastlåst som følge av vår egen tankegang og først når vi innser dette kan vi lete etter løsningen til vårt underliggende problem.

Den interne kampen har mye større påvirkningskraft på de resultatene våre enn vi faktisk innser, og jeg vil si at det å vinne denne kampen er 99% av slaget - den resterende prosenten er de fysiske utfordringene ved det hele, men uansett om utfordringen er vektnedgang, slutte å røyke eller noe annet man sliter med så er det likevel marginalt dersom den mest signifikante delen av kampen er tapt før man i det hele tatt starter med den siste prosenten. I innlegget Hva jeg har lært om slanking skriver jeg litt om bruken av produkter som praktisk talt kan regnes som ett placebo, eventuelt nocebo, og hva er grunnen til at disse fungerer så godt som de gjør, om ikke av ren mental kraft?

En tanke jeg tidligere har vært innom gjennom innlegget Mobbing, folkets nye favorittaktivitet er den enkle sannheten om at en overvektig person aldri befant seg i en situasjon der man skulle tenke over hvordan man ønsket at deres fremtidige liv skulle se ut, og så krysset av i boksen merket overvektig kontra tynn. Røykere derimot, og spesielt de som startet med dette de siste 30 årene har nok rotet dere inn i denne problemstillingen på egen hånd, men den gode nyheten er likevel at løsningen har en relevans uansett. Løsningen er innsikt.

Compass, av WaitingForTheWorms

Hva hjelper innsikt når man knapt henger fast i livet grunnet en dyp ulykkelig natur, og den er noe innebærer innsikten i at selv hos den mest fortvilte overvektige tenåringen som enda ikke har truffet veggen så har vi likevel en indre kraft som prøver å motvirke forandring. Ofte så blir den referert til som djevelen på skulderen, og andre ganger igjen som vår egen samvittighet - den kan nærmest regnes som et emosjonelt kompass, og har som hensikt å sørge for at vi holder en stø kurs gjennom den kaotiske opplevelsen vi kaller et liv. Det den forteller oss har vi alle hørt tidligere, og konsentrerer vi oss klarer vi å lytte til budskapet som formidles til oss hele tiden uavhengig om det kun er underbevisstheten vår som hører etter.

Argumentasjonen er enkel og starter som regel med den om at så lenge man ikke starter på noe, og i alle fall ikke forteller noen om det så slipper vi å oppleve nederlaget av å feile i forsøket. Resultatet er selvsagt den at vi opplever tusenvis av nederlag i tillegg til hva enn verden forøvrig måtte føle for dirigere i vår retning, uavhengig av om det måtte vær i form av diskriminering, latterliggjøring eller rett og slett det med å kun være egnet som en venn, og ikke en egnet romantisk kontakt. Bestemmer vi oss for at vi ikke lenger aksepterer dette som begrensende faktor hvisker stemmen videre om at det er bedre å hoppe over å prøve fordi da har man alltid det som et håp ved å heller prøve en gang i fremtiden fremfor det å potensielt nå målet bare for å oppdage at man fortsatt ikke ble lykkelig, men bare har sluppet opp for ting man klarer å endre på.

Kompasset er ikke alltid i samsvar med de til tider overbevisende logisk argumentene vi selv helt enkelt klarer å komme frem til for å gjennomføre endringen, det peker bare ut den kursen vi er på og ikke den vi er bør være på. Vi opplever en indre konflikt mellom den logiske og den emosjonelle delen av vårt eget sinn, og kun ved å forene disse to kan vi oppnå målene våre - mange av oss havner i en indre krise som er dyp nok til å blankt avfeie kursen som åpenbart feil, men kanskje ved å lytte til argumentene som forteller oss så kan vi en etter en demontere og fullstendig senke dem gang etter gang ved å ikke bare ansette, men også til og med omfavne vår egen jurist med den dedikerte oppgaven å rett og slett forsvare innstillingen vår mot gjentatt og etter hvert fullstendig ubegrunnet drittkasting fra den lille djevelen som inntil nå har fått fortsatte uten utfordring.

Ved tro på deg selv så har du oppnådd en varig seier som vil telle 99% av den avgjørende kampen, og den resterende delen er nærmest en avrundingsfeil som vil korrigere seg selv over tid. Det er kun fysisk og repetitivt arbeid som skal til, hverken mer eller mindre. Verdivurderingen jeg la til grunn for innlegget Overvektig av natur? er fortsatt høyst relevant, men nå som du faktisk kan tro på at den fremtidige verdien er reell vil du samtidig vurdere den som langt mer verdifull.

Må ha snop, og det NÅ!

No brains today av Bisparulz

I gårsdagens innlegg, Overvektig av natur?, nevnte jeg i korte trekk hvordan man har en naturlig mental tilbøyelighet for å innta mer mat og energi enn det vi faktisk ha bruk for ved å rangere verdien av en godbit nå som mer verdifullt enn et lengre, sunnere og bedre helse i det langere løp. Det er selvsagt mange flere potensielle årsaker, noen bekreftet og andre kun på teori-stadiet, men i dagens, og for den saks skyld også gårsdagens, innlegg i tillegg så fokuserer vi på det med å kontrollere våre egne impulser.

Rådet jeg refererte var ett jeg hadde hørt som barn, og var rett og slett å vente litt for å se om man fortsatt hadde lyst på det om en liten stund. Dette burde i utgangspunktet ikke gi grunnlaget for å skrive ett ekstra innlegg om temaet, men ett poeng som gjerne bør reises i forhold til alt dette er at tid er relativt.

Mystery of Time av Kjinor

Hadde du fysikk på videregående, eller til og med har sett litt for mye på dokumentarer av en viss kvalitet på Discovery så kommer sikkert tankene dine med en gang inn på relativitetsteorien, du vet den laget av Einstein. Det er ikke denne teorien vi skal videre inn på her i og med at den for det meste lar oss tenke på virkningen av tid i nærheten av store kilder til gravitasjon, og nei - vektene på SATS teller ikke! Det dagens innlegg handler om er rett og slett hjernens oppfatning av det kunstig konstruerte konseptet vi er kjent med i form av tid, og har med det å gjøre at der klokken vår er basert på hvor fort planeten vår snurrer rundt sola og ikke noen intern klokkemekanisme som i seg selv sier tikk, tikk, tikk. Måten hjernen vår, og hukommelsen vår også for den saks skyld, fungerer på er at vi observerer tid ut fra hvor mye som skjer på et gitt tidspunkt og ikke minst hvordan vi føler oss.

Sistnevnte, den delen med følelse, gir seg mest utslag i at når vi kjeder oss ser det nesten ut til klokken går stadig saktere. Derimot, når vi gjør noe gøy ser timene ut til å bare forsvinne sporløst uten at vi i det hele tatt aktivt legger merke til dem på noen måte. Denne følelsen av tid er relatert til slanking, og nå som vi har fått med oss bakgrunnen kan vi se på måten dette påvirker oss i dag.

Din følelse av tid manipuleres konstant gjennom målrettet utforming av alt fra reklamer, plassering av hyller og ikke minst måten området rundt kasse-apparatene er lagt opp. Dersom man ser på en tilfeldig restaurant-kjede med ett navn som sikkert minner litt om et skotsk navn så har man sikkert lagt merke til at maten nesten alltid er ferdiglaget uansett hvor mye som selges og det er vanligvis langt flere kasser som er i bruk sammenlignet med andre butikker, og alt dette er rett og slett planlagt for å unngå at du skal ha for mye tid til å tenke over hvorvidt du egentlig har lyst til å spise der - bruken av skarpe farger og spenstige fonter underbygger også den samme følelsen av hastighet [og potensielt sett stress]. Ser du på din lokale butikk så blir du vanligvis stående i kø for å betale, og får straks følelsen av at køen går stadig saktere; du får god tid til å stå der, og samtidig kan du utforske det store utvalget av sjokolade tilfeldigvis plassert ved siden av deg.

Hadde dette vært ett innlegg skrevet på engelsk så hadde jeg sikkert avfeid eventuelle kommentarer på at jeg beviselig ikke akkurat er den beste til å unngå disse virkemidlene selv ved å si noe slikt som See the Matrix, beat the Matrix! Personlig hater jeg følelsen av å bli utsatt for målrettede forsøk på manipulasjon, men første steget for å unngå den nærmest ubevisste effekten av en samling enkle virkemidler er å rett og slett lære seg å se mønstret i utgangspunktet. Hvordan alt dette relaterer til tittelen har for det meste med den enkle kunnskapen om at sjokolade lagt igjen i butikken neppe vil ha noen påvirkning på din egen vekt eller helse.

Forfatterutvikling: Karamell

Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på, og gjennom teksten så er det en iboende øvelse i det å beskrive handling tilknyttet et spesielt lokale.

Karamell

Det var tirsdag, og ett møte i byen gjorde nødvendig å tilbringe noen timer innenfor den gamle bygrensen av det som i dag er kjent som Tromsø sentrum. Solen står høyt på himmelen for årstiden, og med sine fire effektive varmegrader har vinteren såvidt begynt å slippe taket på byen. Som en av byens mange tilflyttere, og egentlig så er vi generelt sett alle det alt etter hvordan man vrir på definisjonen, har jeg som så veldig mange andre fått smaken på de bedre tingene som sentrum har å by på - ett av disse er det gamle vertshuset Aunegården.

Den ytre delen av den doble entreen står åpen, noe som i seg selv antakeligvis til det gamle stedets inviterende og utvilsomt litt spesielle natur. Man burde sikkert føle seg litt mer urolig av å føle seg litt rund inne på det som i over hundre år har tjent som slaktebutikk, og krokene som fortsatt henger oppe langs veggene gjør lite for å tone ned denne delen av historien, men samtidig så er det en del av de delene som gjør at man får en følelse av den omfattende historien som ligger bygget som mest trolig nærmer seg to hundre år gammelt.

Interiøret er tydelig preget i en velbrukt barokk stil, store hengendelamper med messingdetaljer samt en overveldende stor mengde mørkt og eventuelt brunbeiset innredning gir plassen en varm og innbydende følelse. Et lite moderne snitt er lagt til i etterkant ved at takene har fått en avslappende hav-grønn tone mens dører og vinduer er omgitt i en kjølig blå tone. Rolig musikk selger roen, og resten av stedets gjester ser ut til å ha forsynt seg hjertelig.

De fleste som kommer inn døren etter å ha vært her tidligere vet at de beste bordene der man i ro og mak kan observere trafikken som passerer utenfor nærmest fylles opp mens man tenker tanken, men stamkunder i likhet med nye besøkende sporer fort av ett par skritt innenfor døren, en dør som forsåvidt merkelig nok åpnes ved å trekke den mot deg der du allerede står inne i den trange entreen. Kjenner at jeg sporer av mens jeg skriver dette, bare ved å ha en av de unike godbitene man finner i kakedisken stående på bordet foran meg - som en av de første tingene man ser etter å ha kommet inn døren vet man alltid hva man skal ha, og det selv om det egentlig er middagstid. Den søtlige duften av husets fiskesuppe gjør i alle fall sitt for å understreke at det egentlig er tid for mer fornuftige valg, men å alltid følge de etablerte konvensjonene er noe jeg overlater til folk uten fantasi.

Utvalget av kaker er ett samtale-emne hos alle som har vært innom, og uten at jeg er i noen posisjon til å dømme noen for dette så er vi nok alle tilbøyelig for å bare gi etter for fristelsen og legge igjen alle tanker om dietter og sunnere liv igjen på utsiden. Her får man de bedre kakene jeg har erfart i mitt liv, og tro meg når jeg sier at dette har vært en tro jeg har vist stor innsatsvilje for å utfordre så ofte som jeg bare kan, og de beste man får her er det som er kjent som trøffelkaken. Italiensk marengs på nøttebunn og adskilt av et tykt lag mørk brownies, alt dette servert ved siden av en forfriskende spiss jordbær-saus for å balansere det hele ut.

De har selvsagt en del varierende spesialiteter å velge mellom utover den nevnte bestselgeren, men tvinger man seg selv til begrensninger til et enkelt stykke av gangen så vil det kreve en god del turer innenfor dørene før man er villig til å bevege seg utenfor den så altfor kjapt etablert komfort-sonen for å prøve noe helt nytt, så da er nesten spørsmålet man må spørre seg selv hvorvidt man er villig til å risikere noe mindre enn perfeksjon?

Dagen har allerede blitt stemplet til være fylt opp til kanten av selvmotsigelser, jeg er trøtt og noe medtatt etter en natt uten noe stort mer enn en begrenset mengde søvn å lene meg på, men fremfor den sedvanlige kvalmen og en generell følelse av å være nedkjørt nærer jeg heller en anelse av energi og ett levende ønske om å prøve noe nytt. Det er ikke alt som fortjener å komme opp i dagens lys selv om et nærende håp utvilsomt er en dårlig ting å gå glipp av, så da bør man nesten gi etter for de positive impulsene når de dukker opp - tross alt har man alltids neste gang!.

Nøyaktig hvem "vi" i denne sammenhengen egentlig er kan knapt beskrives på annen måte enn avslappning sammen med sine egne tanker, og dette er en av de best egnede plassene man kan møtes i nærheten av byens masende hovedgate. Vi trenger hverandre, og her kan man finne ett lite intimt hjørnebord.

Det er mye å velge mellom, men der man tidligere har prøvd noen av dem så er blant annet en ostekake som på enkelt vis eliminerer seg selv fra dette viktigste av alle spørsmål, hva ønsker jeg i dag? For å være helt ærlig så vet jeg ikke hva den eksakte ordlyden hadde vært, men dette var i alle fall det den fortsatt fungerende delen av hjernen hadde oppfanget som spørsmålet fra den vakre brunetten som hadde dukket opp bakom disken, og alt jeg der og da kunne se og tenke på var den utrolige verdien av ett enkelt smil. Hun er søt og gylden. Hva jeg gjorde foran disken i utgangspunktet er blant kunnskapen man plutselig ikke lenger var i stand til å huske.

Hjernen kjemper hardt for å gjeninnføre konseptet om kontekst til problemstillingen jeg tidligere hadde oppfanget, og igjen orienterer verden seg rundt de tingene som faktisk står nedskrevet på stedets meny. Dette var en kontekst jeg kunne forstå, og selv om svaret allerede var ferdig konkludert og dobbeltsjekket for avlevering så gjensto fortsatt noen grunnleggende rusk i maskineriet i forhold til det å omdanne de visuelle inntrykkene fra kakedisken og over til noe som kunne kommuniserer.uten telepati, men som selv om hun sikkert hadde mange kvaliteter og egenskaper utenfor utseende så var neppe det noe som hadde fått plass på listen. Brøkdelen av ett sekund på overtid fikk man åpnet kjeften for å vise sin kontroll over situasjonen igjen.

En Cola, ahm, Zero samt ett stykke av den karamell-greia, var svaret jeg så halv-intelligent hadde levert fra meg. Hun har kontroll på alt som foregår bak disken, og selv om det hele foregår svært naturlig så er det en automatikk over det hele som får det hele til å utspeile seg over få sekunder. Jeg utsettes for et tredjegradsforhør der man må avlevere rapport i forhold til om kaken skal serveres sammen med jordbær- eller vanilje-saus. Den siste hadde vært anbefalingen, og jeg gir etter uten protest. Konfrontert med spørsmålet om isbiter i glasset ser jeg mitt snitt til å komme inn igjen på et punkt der man hadde kontroll, og proklamerer straks min interesse for at, ja - det var hun velkommen til å fikse for meg.

Møtet mellom oss hadde ikke vært noe hadde tatt initiativ til og til tross for at bare det å oppholde seg utendørs og samhandle med folk jeg ikke allerede kjenner fører allerede føltes ukomfortabelt nært min egen intim-sone, men det er selvsagt utelukkende mine egne begrensninger det er snakk om, og for henne er jeg bare en hvilken som helst kunde. Som så mye annet her i verden er man forventet å betale for de godene man nyte av, enten på den ene eller den andre måten - 111 kroner. Om det er av vane eller som takk for det ekstra smilet runder jeg av opp til 120. Muligens kanskje er det også tildels at den logiske delen av meg som konstant søker å finne en større orden i verden på alle måter den kan - denne gangen med å velge et litt penere og avrundet tall. Kunne kanskje beskrevet henne ved bruk av lignende ord, men det ville vært fullstendig passende - former man uansett knapt kan drømme om. Uansett og tilbake i den virkelige verden så er jeg økonomisk utfordret som boligeier, men langt fra vanskeligstilt og viser gjerne litt takknemlighet så godt som jeg kan.

Kort-terminalen fungerer selvsagt ikke som den skal, og på tredje forsøket gir hun meg et uttrykk som sier veldig mye i forhold til min kompetanse i forhold til bruk av plastikk, og få sekunder etterpå er man fratatt ordningen for vurdering hvorvidt jeg hadde stukket kortet i rett ende eller hva enn andre kombinasjoner som skulle være mulig å prestere. Enten det eller eller så er de bare vant med at de nye betalingskortene gir uvanlig store mengder problemer fra tid til annen, hadde alle mentale fasiliteter vært tilstede hadde jeg kanskje kunne sagt fra med litt større sikkerhet, men noen nord-norske gloser fra undertegnede hadde sikkert vært en god indikator på at ikke alt fungerte som forventet ved første forsøk. Om mye om og men så fullfører transaksjonen og godsakene er godkjent for utlevering, man er blitt godkjent for kake. Bestikk og tallerken er selvsagt forventet å bli etterlatt når man forlater stedet, men om to timer kunne jeg sikkert ikke engang svart på hvilken farge det var på den, så ikke noe tap der nei.

Kakefat og brus lastes opp i hendene mens man undrer seg om hvor man hadde slengt fra seg resten av tingene sine, hansker, notatbok og muligens en fedora. De vanlige tingene. Jeg er visst også et offer for mine egne over-automatiserte handlinger, men etter noen sekunder drar jeg kjensel på noen av tingene borte ved et mindre tomannsbord lenger bort -  en stille krok, og vanligvis der jeg pleier å sitte når jeg tenker tilbake til tidligere kulinariske reiser. Hun takker og gir meg et smil før jeg går i retning av bordet, bak meg hører jeg at det klirrer i tips-glasset.

Kaken bestående av browniesbunn med biter av valnøtter, karamell-mousse og det som jeg en gang hadde fanget opp på et konditori-program at visstnok skulle hete noe slikt som karamell-ganache, men for resten av oss vanlige folk i gaten så foretrekker vi bare å kalle det deilig myk karamell. Pyntet med valnøtter. Pent omkranset av vaniljesaus er det hele en fristelse for kropp og sjel, og selv om smaken sjeldent når opp til forventningene å smaker alt likevel helt fortreffelig. Altfor søtt, altfor godt og uten noen som helst sjanse for at det vil bli etterlatt en eneste smule igjen på tallerkenen. Ingenting å bortforklare.

Opplevelsene noteres flittig i notatboken, en gammel dame spør meg ut angående funksjoner på en nyere Samsung-mobil, men jeg har ikke peiling da jeg aldri har eid en slik. Foreslår å hjelpe videre, men hun merker at jeg ikke helt er tilstede. Alt er irrelevant så lenge kaken fortsatt står på bordet, og først når den er borte våkner den helsebevisste delen av meg - den informerer kun om at det tross alt er viktig å unne seg noe godt en gang i blant, og det er befriende å for en gangs skyld være enig.

Den tomme tallerkenen ryddes flittig bort, og jeg blir sittende i mine egne tanker inntil den siste resten av brusen også er borte. De tidligste middagsgjestene er for lengst begynt å ankomme stedet, og det kalde trekket fra ytterdøren trekker tankene bort fra mine egne tanker. Duften av nystekt Foccacia ligger på kanten av luktesansen, og frister med et løfte om oliven og rosmarin. Nesen er i ferd med å selge inn løfter Ergometersykkelen min hjemme vil ha problemer med å kjøpe uten bruk av avbetaling, og ser mitt snitt til å rømme åstedet før det hele går for langt.

Overvektig av natur?

Brains av dickie0

Av tittelen så forventer du sikkert ett innlegg dedikert til den genetiske arveligheten i forhold til det å være overvektig, men da må jeg dessverre skuffe deg. Temaet jeg faktisk hadde gjort noen tanker rundt er ikke knyttet til hverken genetikk eller dårlige vaner, som forsåvidt også er en veldig arvelig sak, men heller basere meg ut i fra måten hjernen ser ut til å være koblet i forhold til det å motstå fristelser... eller mer rettere sagt, vanligvis ikke er i stand til å motstå fristelser, og da spesielt hos meg den siste tiden!

Skulle sikkert startet med å forklare den vitenskapelige fremgangsmåten for hvordan jeg gikk frem for å finne de kommende gullkornene, men uten relevant utdanning, et laboratorium og et kostyme passende for en gal vitenskapsmann av en viss størrelse så må jeg heller lene meg på informasjon jeg stjal fra månedens utgave av Scientific American MIND. Vil dere ha informasjonen i en mer direkte form så har dere to valg; gi meg de ressursene jeg trenger inkludert kostymet, eller kjøp månedens utgave av bladet.

Videre til den interessante biten og det er at forskning har vist at trangen til å spise mat og godteri selv om vi ikke er sulten er plassert innenfor den delen av hjernen som kontrollerer impulser, og er koblet på en slik måte for å sørge for at kroppen har ekstra ressurser å ta av når man opplever dårlige tider - noe som forsåvidt var en positiv ting i tiden da vi generelt sett vandret rundt i landskapet på måfå i letingen etter bær og frukt, eller da mest trolig sultet ihjel i den delen av verden jeg bor (overlever ikke lenge på bar og mose). Dette er grunnen til at potetgull-posen min tømmes uten å ha hatt noen erindring av å ha spist stort annet enn de første flakene - resultatet derimot dukker nok opp før man vet ordet av det; smuler på gulvet, fettete fingre og vektoppgang for å nevne noen av de mest kritiske av dem, og da har jeg ikke en gang nevnt kreftfaren alle ser ut til å prate om for tiden.

Faktisk så er det kun når vi stopper opp og bestemmer oss for å aktivt tenke over handlingene våre at vi tar tilbake kontrollen over disse handlingene, og med frykt for å tirre på meg noen som faktisk vet de tingene jeg later som jeg kan akkurat nå så kan man nesten sammenligne det med måten man kontrollerer pustingen på; du kan aktivt gå inn og kontrollere det å puste inn eller ut, men glemmer du det av så er det noe annet som gjør det for deg. Uansett så må man passe seg for å utvikle den hel-automatiserte potetgull-hånden som så veldig mange av oss sliter med, og selv om det ikke akkurat er det mest hjelpsomme så er en av de enkleste måtene å kontrollere det på er å alltid benytte små skåler, ikke kjøpe slikt i utgangspunktet eller bare sørge for å flytte den utenfor rekkevidde hver gang man forsyner seg med en håndfull.

Justice av AramShadow

En uheldig og definitivt kompliserende faktor oppi alt dette er måten hjernen vanligvis vurderer verdien av en enkelt fugl i hånden kontra fem på taket, og selv om dette åpenbart ikke så langt skulle se ut til å ha noe med slanking å gjøre så illustrerer den ganske godt måten vi vurderer verdien av noe man har nå kontra det femdobbelte av den samme gode tingen (gitt at vi hadde en stige, likte stekte fugler og at de ikke fløy sin vei da). Skulle man komme seg inn på sporet igjen ved å nevne noe som faktisk gir mening i forhold til innleggets tema så er det den at hjernen er koblet på en slik måte at vi tildeler en høyere verdi i forhold til en deilig Melkesjokolade i hånden kontra en sunnere, sprekere og langt mindre skvulpende kropp en gang i fremtiden.

Hva i svarte skal man i så fall gjøre for å bli bedre på impulskontroll da, jeg er en del av den vestlige kulturen og det å ignorere noen som helst av mine impulser går jo mot alt jeg står for? Vel... slutt med det!

OK da. Skal være snill og hjelpe litt med svaret så du skal slippe å smuglese så veldig mye svaret inne på Narvesen-kiosken, og da samtidig redusere risikoen for kjøp av en liten Melkesjokolade når man da samtidig skulle kjøpe noe uansett. Det anbefalte svaret er det samme som vi alle sikkert fikk høre når vi var barn, men antakeligvis aldri var i nærheten av å akseptere som ett logisk svar:

Dersom du har lyst på noe, vent i fem minutter og så vurder på nytt igjen hvorvidt det er noe du har fortsatt har lyst på. På denne måten kan du finne ut, og etterhvert lære deg forskjellen på en enkel impuls og de tingene du faktisk har lyst på eller har behov for.

Eksploderende trykk-kokere

Foto: Photo.sight Fredslilje

Holder meg som regel langt utenfor kategorien Aktuelt da det for ofte sjeldent utenom tragedier, og da er det ikke mye å si utover at man er lei seg over verden er slik den er, men i forhold til Boston-bombingen så føler jeg at jeg nesten må si noen ord om det som har foregått de siste dagene. Det er høyst mulig at jeg er over middels opptatt av verdens tilstand ved å i det minste prøve å få med meg nyhetene en gang om dagen, men jeg kan umulig være den eneste som reagerer på at selv i lys av en slik tragedie så er dekningen av de siste dagenes hendelser hovedsaklig orientert rundt Justin Bieber, danserne hans og en hel haug småjenter som tilsynelatende konkurrerer om hvem som kan gråte mest foran kameraet?

Det er ikke det at jeg mener vi alltid bør utelukkende fokusere tragedier og dermed unngå alt annet som foregår rundt i vår stadig mindre verden, men det er heller den at vi som samfunn ser ut til å gradvis isolere oss fra å tenke over de tragiske hendelsene som foregår rundt oss, og heller går for å grave oss ned i artikler om Justin Biebers hotell-rom, den korrekte måten å åpne en banan på (!) samt ett utall blogger der jenter ned i 12-årsalderen konkurrerer om hvem som har klart å bruke mest penger på klær og annet dill-dall. Avisene har for lengst innsett at det er langt billigere å bare republisere Twitter-strømmer enn å utføre gravende journalistikk på egen hånd, og når det da plutselig står noe annet på forsiden så er det det vanlige oppgulpet av skremmende helse-fakta for å få oss til å kjøpe dem i utgangspunktet. Jeg er kanskje altfor kravstor, men skulle ikke media generelt sett holde seg selv til en høyere standard enn som så?

Har fullstendig forståelse at at samfunnet slik det er idag kun selger aviser ved å enten skremme oss ved bruk av helse-informasjon eller lokke oss til dem ved å hinte til at de vet hva Biebern spiste til lunsj, men blir det sånn at alt av en reell informasjonsverdi blir skviset ut så kan man ikke akkurat forvente å skape flere konsumenter av denne typen informasjon.

Da bomben eksploderte i Oslo en tid tilbake så var selvsagt min første tanke hvorvidt en av mine var blitt berørt av dette, og når alle var bekreftet uskadd så gikk tankene til en heller mørk plass i forhold til mine egne landsmenn. Tanken jeg hadde var rett og slett et håp, om man enn skal kunne kalle det noe slikt, om at hvem enn som skulle ha stått bak så ville det være best for Norge dersom det viste seg å være en hvit Nordmann. Tanken er spesielt grusom i etterkant nå som vi vet hva som faktisk foregikk i tiden etter eksplosjonen, men bakgrunnen for den var rett og slett den at til tross for alle ord vi liker å fortelle hverandre om hvor lite fremmed-frykt vi bærer på så tror jeg at denne tynne fasaden raskt hadde forsvunnet dersom gjerningsmannen ikke hadde hatt norske besteforeldre. Hadde gjerningsmannen vært av Pakistansk opprinnelse hadde vi hatt politi-sperrer rundt enkelte deler av Oslo, og ikke rose-tog.

Boston opplevde for noen dager tilbake en ny terror-handling av den svært så feige varianten, men for alt det er verdt så kan man ikke kjempe mot terrorisme på deres egne utvalgte fronter - man vinner kampen mot terrorisme ved spredning av informasjon, ikke klasebomber. Ord for dagen:

The weak seek revenge.

The strong offer forgiveness.

The intelligent refuse to escalate.

Rant over.

Fant man kjærlighet via 1-2-3?

Finding, av Aegis Strife

De siste dagene har jeg publisert en god del innlegg om det å lete etter kjærlighet ute i den vide verden, og som den informasjons-søkende mannen jeg er så tok det ikke spesielt lang tid før man gikk til det steget å lete etter det man hadde funnet manglende på alle de gale stedene... Ikke akkurat de tingene du tenker på akkurat nå selvsagt, men heller den manglende troen på sin egen evne til å manøvrere i landskapet med basis i ens egne antakelser om det å finne noen som frivillig kan gå med på å bli utsatt for mine tanker og filosofering rundt de små og store spørsmålene her i livet.

Har du ikke allerede lest de relevante innleggene, så er det isåfall disse det er snakk om:

• Noen kunst i å møte kvinner?
• WTF?
• Hva vi er etter?
• Lær meg, Sensei!
• The Game
• Inner Game
• Refleksjoner over samspill

Konklusjonen man egentlig kunne trekke fra alt dette er nok noe så enkelt som at en bok, eller to for den saks skyld, vil mest trolig ikke gjøre stort for å gjøre deg lykkelig, men er man heldig så snubler man over en del ting som kanskje kan hjelpe til ved å oppnå lykke gjennom det å åpent akseptere seg selv og den personen man er, både styrker og svakheter. Samtidig som at jeg utvilsomt har de samme naturlige begrensninger som alle andre her i livet, men paradoksalt nok så er det kanskje mine egne sosiale styrker som har blitt best skjult for alle andre enn mine absolutt nærmeste.

Nøkkelen ofte referert gjennom Inner Game i forhold til det å finne kjærligheten starter alltid med å finne ut hvem man er, hvem man ser etter og så helt til sist å eksponere den man er for å tiltrekke den man ikke nødvendigvis trenger, men heller den som er åpen for å dele de samme opplevelsene, både sorg og glede. Har en følelse av at det vil ta en del tid før man i det hele tatt får arbeidet seg gjennom det første spørsmålet i noen form som jeg selv kan betegne som komplett, men selv om man allerede nå ser at bare det å stille spørsmålet endrer svaret så er det ikke noe som hindrer meg fra å gjøre mitt beste.

Refleksjoner over samspill

Phantom of the Opera (2004)

Enkelte ganger så kan det være morsomt å lese litteratur ting som i seg selv regnes å være av en direkte kontroversiell natur, noe som da kan si alt fra Bibelen, noe småtteri om politisk idé-historie eller noe så sjokkerende som bøker om dating. I de siste dagenes innlegg har dere fått innsikt i noen av de inntrykk jeg har høstet ved å lett gløtte innom bøker knyttet til både The Game samt det naturlige motstykket i form av Inner Game, og selv om førsteinntrykket utvilsomt er at man nærmest ikke kan unngå å føle seg hakket sleipere bare ved å ha håndtert dem så var potensialet for et underholdende prosjekt litt i overkant vanskelig å overse. Det mest relevante spørsmålet i forhold til at dette er likevel hvorvidt jeg faktisk fant noe av verdi mellom de ulike bøkenes introduksjon og oppsummering?

Av de gjennomgående trekkene man finner i begge disse to kildene til en veldig forskjellig forståelse av det mykere kjønnet så vil man finne enkle hjelpsomme triks som at kvinnfolk sjeldent på egen hånd banker på ytterdøren for å spørre om man vil være med ut for å leke i snøen, og da enda sjeldnere etter å ha fullført barneskolen. Mer sentralt er tanken om at dersom man enda ikke oppnår det man måtte ønske seg her i livet så er det trolig noe man gjør feil, men de lærde strides mellom seg i forhold til detaljene om hva man skal gjøre annerledes utover det å paradoksalt vise at man egentlig ikke har bruk for en kvinne for å leve livet på egne premisser!

Der The Game lærer deg opp til å til enhver tid late som om man er en helt annen person enn den man egentlig er, og som en følge skjule alt det som ikke passer inn i den karakteren du tror kvinnen egentlig ønsker å se. Det underliggende menneskesynet i forhold til å bedra den andre personen for å oppnå det man selv ønsker føles utvilsomt noe sleipt og utnyttende, men på en personlig basis så skjønner jeg kanskje en del mer av den iskalde kynismen man har blitt møtt av som en uvitende mann, og nå ser man mer av hvorfor den oppstår. De fleste antar kort og godt at vi menn kun har en enkelt underliggende årsak til å i det hele tatt ta seg tid til å prate med en kvinne, og inntil en viss grad har de nok rett – forskjellen ligger vanligvis i forhold til tidsperspektivet, og dermed hvorvidt vi har et ønske om å tilbringe en enkelt natt eller resten av livet sammen med dem?

Svaret varierer nok sterkt alt etter hvem det er snakk om, og selv om det for min egen del vil si å slippe noen såpass langt innpå min egen intim-sone at det er noe jeg vanskelig kan vurdere uten i det minste et håp om noe mer signifikant. Likevel så forstår man gjennom materialet at den opplevde kynismen tilsynelatende er den del av et full-automatisert forsvarsverk for å unngå uønskede forespørsler av denne typen, og personlig så kan det nærmest virke som at i alle fall jeg har en tendens til å svare feil på disse, men kanskje litt for ofte av mine egne grunnene.

Skal man tro materialet så vil en kvinne påpeke at hun har en kjæreste for å unngå samtaler med menn som er ute etter lavt-hengende frukt, men selv om generelt sjeldent er tilbøyelig til å de helt store sammenfallende trekkene med denne gruppen slår jeg vanligvis følge – ikke fordi jeg manglet interesse, men mer fordi utroskap som potensiell egenskap i seg selv gjerne vil havne inn under kategorien frastøtende. Jeg er vanligvis for snill ved å legge til rette for at folk kan gjøre de tingene de selv ønsker, men der dette sikkert har en tendens til å missforstås som et sykelig ønske om å alltid være medgjørlig så ligger sannheten nærmere opp mot det at jeg inntil visse grenser har lyst til å prøve det meste, og så lenge jeg lærer noe nytt så kan jeg trives med det meste. Der andre unngår å tilbringe tid sammen med mennesker de ikke i utgangspunktet forstår, så har jeg kanskje en tendens til å angripe det hele som en sosial-antropologisk studie med potensiale for å lære noe nytt.

Jeg har ingen tilbøyning i forhold til å endre på meg selv for å hverken skjule deler av meg selv eller å tilbringe tid på å late som jeg er noen som helst andre enn den jeg faktisk er. Endring for noe annet formål eller hensikt annen enn et genuint ønske om å forbedre seg selv er faktisk fullstendig uaktuelt, og selv om forslaget skulle komme fra noen jeg stoler på og er glad i så vil det like fullt kun være ett innspill åpent for vurdering. Viser alternativet likevel å være det å leve ut livet alene så må det tross alt være bedre enn å uheldigvis lykkes for så å tilbringe sine siste år ved å leve på andres premisser. The Game snakker om å internalisere kunnskap og den antatte identiteten som sin egen, men lener heller mot betegnelsen schizofren-personlighetsforstyrrelse.

Finding Peace in Solitude, av Si2

Inner Game kommer opp som motstykket til hele manipulasjonspillet, og fokuserer på å fullt og holdent være den man egentlig er – fungerer ikke det så prater man enten med feil jente, eller så var det noe ved samtalen som ikke føltes helt rett. Ligger feilen hos deg selv så er dette et punkt som man må arbeide med for å enten finne ut en måte man kan arbeide seg enten gjennom eller rundt problemet. Den slående distinksjonen er at istedet for å late som om man er bedre enn den man tror at man er, så er hensikten heller den å være den å bli den beste versjonen av seg.

En ting jeg likte veldig godt med denne metoden, selv om man sikkert heller kan kalle det et rammeverk for åpenhet og tilstrekkelighet ærlighet, er at alle de spesielle interessene og hobbyene man måtte holde på med i livet ikke nødvendigvis er noe skal skjules. Alt man er entusiastisk over og liker å holde på med er uansett noe som er viktig for deg, og selv om disse tingene ikke nødvendigvis passer inn i gjennomsnittets gråtone-orienterte virkelighetsoppfatning så er det strengt tatt irrelevant. Jeg kan hente inspirasjon fra en entusiastisk og hjertefølt fortelling fra en bok som til og med kunne være fra Twilight-serien, men så lenge jeg slipper å hverken lese boken eller se filmen så kan jeg uansett sette pris på at du at du likte den.

Hvordan skulle man egentlige konkludere med bakgrunn i noe slikt, og da spesielt med tanke på at de to metodene for det meste vil befinne seg på motsatte ender av den samme skalaen? Der den ene anbefaler å late som om man er den perfekte personen og fokuserer utelukkende på å midlertidig kapre de mest estetisk tiltalende kvinnene så handler den andre om å være den beste man kan være, og så filtrere ut alle som ikke i utgangspunktet er helt perfekt på alle måter. Man har lært noe i forhold til psykologien som ligger bak metodene, men vil ikke påstå at noen av disse er perfekt og bør benyttes som en mal for hvordan man skal leve livet sitt – les, prosesser og forkast alt som ikke har en relevans for deg, og da spesielt alt som skurrer i forhold til ditt eget moralske kompass.

En bekymring på tampen i forhold til slike bøker er at de alltid ser ut til å fokusere å finne den personen som for deg virker perfekt, utelukkende estetisk eller kanskje også inkludert indre egenskaper, så tror jeg man raskt vil finne ut at antallet kandidater er nærmere 0, og ikke 1. Finner man den perfekte jenten vil oppfatningen av henne som utelukkende perfekt før eller siden begynne å slå sprekker, og selv om man da sikkert ville hentet frem noen visdomsord om at dersom hun i utgangspunktet hadde vært perfekt så hadde hun sikkert også valgt noen var perfekt – det betyr ikke at det ikke finnes jenter som vil være god nok, men heller det å etterlate en margin for at hun kan være unik på sine helt egne måter.