Refleksjoner over samspill

Phantom of the Opera (2004)

Enkelte ganger så kan det være morsomt å lese litteratur ting som i seg selv regnes å være av en direkte kontroversiell natur, noe som da kan si alt fra Bibelen, noe småtteri om politisk idé-historie eller noe så sjokkerende som bøker om dating. I de siste dagenes innlegg har dere fått innsikt i noen av de inntrykk jeg har høstet ved å lett gløtte innom bøker knyttet til både The Game samt det naturlige motstykket i form av Inner Game, og selv om førsteinntrykket utvilsomt er at man nærmest ikke kan unngå å føle seg hakket sleipere bare ved å ha håndtert dem så var potensialet for et underholdende prosjekt litt i overkant vanskelig å overse. Det mest relevante spørsmålet i forhold til at dette er likevel hvorvidt jeg faktisk fant noe av verdi mellom de ulike bøkenes introduksjon og oppsummering?

Av de gjennomgående trekkene man finner i begge disse to kildene til en veldig forskjellig forståelse av det mykere kjønnet så vil man finne enkle hjelpsomme triks som at kvinnfolk sjeldent på egen hånd banker på ytterdøren for å spørre om man vil være med ut for å leke i snøen, og da enda sjeldnere etter å ha fullført barneskolen. Mer sentralt er tanken om at dersom man enda ikke oppnår det man måtte ønske seg her i livet så er det trolig noe man gjør feil, men de lærde strides mellom seg i forhold til detaljene om hva man skal gjøre annerledes utover det å paradoksalt vise at man egentlig ikke har bruk for en kvinne for å leve livet på egne premisser!

Der The Game lærer deg opp til å til enhver tid late som om man er en helt annen person enn den man egentlig er, og som en følge skjule alt det som ikke passer inn i den karakteren du tror kvinnen egentlig ønsker å se. Det underliggende menneskesynet i forhold til å bedra den andre personen for å oppnå det man selv ønsker føles utvilsomt noe sleipt og utnyttende, men på en personlig basis så skjønner jeg kanskje en del mer av den iskalde kynismen man har blitt møtt av som en uvitende mann, og nå ser man mer av hvorfor den oppstår. De fleste antar kort og godt at vi menn kun har en enkelt underliggende årsak til å i det hele tatt ta seg tid til å prate med en kvinne, og inntil en viss grad har de nok rett – forskjellen ligger vanligvis i forhold til tidsperspektivet, og dermed hvorvidt vi har et ønske om å tilbringe en enkelt natt eller resten av livet sammen med dem?

Svaret varierer nok sterkt alt etter hvem det er snakk om, og selv om det for min egen del vil si å slippe noen såpass langt innpå min egen intim-sone at det er noe jeg vanskelig kan vurdere uten i det minste et håp om noe mer signifikant. Likevel så forstår man gjennom materialet at den opplevde kynismen tilsynelatende er den del av et full-automatisert forsvarsverk for å unngå uønskede forespørsler av denne typen, og personlig så kan det nærmest virke som at i alle fall jeg har en tendens til å svare feil på disse, men kanskje litt for ofte av mine egne grunnene.

Skal man tro materialet så vil en kvinne påpeke at hun har en kjæreste for å unngå samtaler med menn som er ute etter lavt-hengende frukt, men selv om generelt sjeldent er tilbøyelig til å de helt store sammenfallende trekkene med denne gruppen slår jeg vanligvis følge – ikke fordi jeg manglet interesse, men mer fordi utroskap som potensiell egenskap i seg selv gjerne vil havne inn under kategorien frastøtende. Jeg er vanligvis for snill ved å legge til rette for at folk kan gjøre de tingene de selv ønsker, men der dette sikkert har en tendens til å missforstås som et sykelig ønske om å alltid være medgjørlig så ligger sannheten nærmere opp mot det at jeg inntil visse grenser har lyst til å prøve det meste, og så lenge jeg lærer noe nytt så kan jeg trives med det meste. Der andre unngår å tilbringe tid sammen med mennesker de ikke i utgangspunktet forstår, så har jeg kanskje en tendens til å angripe det hele som en sosial-antropologisk studie med potensiale for å lære noe nytt.

Jeg har ingen tilbøyning i forhold til å endre på meg selv for å hverken skjule deler av meg selv eller å tilbringe tid på å late som jeg er noen som helst andre enn den jeg faktisk er. Endring for noe annet formål eller hensikt annen enn et genuint ønske om å forbedre seg selv er faktisk fullstendig uaktuelt, og selv om forslaget skulle komme fra noen jeg stoler på og er glad i så vil det like fullt kun være ett innspill åpent for vurdering. Viser alternativet likevel å være det å leve ut livet alene så må det tross alt være bedre enn å uheldigvis lykkes for så å tilbringe sine siste år ved å leve på andres premisser. The Game snakker om å internalisere kunnskap og den antatte identiteten som sin egen, men lener heller mot betegnelsen schizofren-personlighetsforstyrrelse.

Finding Peace in Solitude, av Si2

Inner Game kommer opp som motstykket til hele manipulasjonspillet, og fokuserer på å fullt og holdent være den man egentlig er – fungerer ikke det så prater man enten med feil jente, eller så var det noe ved samtalen som ikke føltes helt rett. Ligger feilen hos deg selv så er dette et punkt som man må arbeide med for å enten finne ut en måte man kan arbeide seg enten gjennom eller rundt problemet. Den slående distinksjonen er at istedet for å late som om man er bedre enn den man tror at man er, så er hensikten heller den å være den å bli den beste versjonen av seg.

En ting jeg likte veldig godt med denne metoden, selv om man sikkert heller kan kalle det et rammeverk for åpenhet og tilstrekkelighet ærlighet, er at alle de spesielle interessene og hobbyene man måtte holde på med i livet ikke nødvendigvis er noe skal skjules. Alt man er entusiastisk over og liker å holde på med er uansett noe som er viktig for deg, og selv om disse tingene ikke nødvendigvis passer inn i gjennomsnittets gråtone-orienterte virkelighetsoppfatning så er det strengt tatt irrelevant. Jeg kan hente inspirasjon fra en entusiastisk og hjertefølt fortelling fra en bok som til og med kunne være fra Twilight-serien, men så lenge jeg slipper å hverken lese boken eller se filmen så kan jeg uansett sette pris på at du at du likte den.

Hvordan skulle man egentlige konkludere med bakgrunn i noe slikt, og da spesielt med tanke på at de to metodene for det meste vil befinne seg på motsatte ender av den samme skalaen? Der den ene anbefaler å late som om man er den perfekte personen og fokuserer utelukkende på å midlertidig kapre de mest estetisk tiltalende kvinnene så handler den andre om å være den beste man kan være, og så filtrere ut alle som ikke i utgangspunktet er helt perfekt på alle måter. Man har lært noe i forhold til psykologien som ligger bak metodene, men vil ikke påstå at noen av disse er perfekt og bør benyttes som en mal for hvordan man skal leve livet sitt – les, prosesser og forkast alt som ikke har en relevans for deg, og da spesielt alt som skurrer i forhold til ditt eget moralske kompass.

En bekymring på tampen i forhold til slike bøker er at de alltid ser ut til å fokusere å finne den personen som for deg virker perfekt, utelukkende estetisk eller kanskje også inkludert indre egenskaper, så tror jeg man raskt vil finne ut at antallet kandidater er nærmere 0, og ikke 1. Finner man den perfekte jenten vil oppfatningen av henne som utelukkende perfekt før eller siden begynne å slå sprekker, og selv om man da sikkert ville hentet frem noen visdomsord om at dersom hun i utgangspunktet hadde vært perfekt så hadde hun sikkert også valgt noen var perfekt – det betyr ikke at det ikke finnes jenter som vil være god nok, men heller det å etterlate en margin for at hun kan være unik på sine helt egne måter.