Overvektig av natur?

Brains av dickie0

Av tittelen så forventer du sikkert ett innlegg dedikert til den genetiske arveligheten i forhold til det å være overvektig, men da må jeg dessverre skuffe deg. Temaet jeg faktisk hadde gjort noen tanker rundt er ikke knyttet til hverken genetikk eller dårlige vaner, som forsåvidt også er en veldig arvelig sak, men heller basere meg ut i fra måten hjernen ser ut til å være koblet i forhold til det å motstå fristelser... eller mer rettere sagt, vanligvis ikke er i stand til å motstå fristelser, og da spesielt hos meg den siste tiden!

Skulle sikkert startet med å forklare den vitenskapelige fremgangsmåten for hvordan jeg gikk frem for å finne de kommende gullkornene, men uten relevant utdanning, et laboratorium og et kostyme passende for en gal vitenskapsmann av en viss størrelse så må jeg heller lene meg på informasjon jeg stjal fra månedens utgave av Scientific American MIND. Vil dere ha informasjonen i en mer direkte form så har dere to valg; gi meg de ressursene jeg trenger inkludert kostymet, eller kjøp månedens utgave av bladet.

Videre til den interessante biten og det er at forskning har vist at trangen til å spise mat og godteri selv om vi ikke er sulten er plassert innenfor den delen av hjernen som kontrollerer impulser, og er koblet på en slik måte for å sørge for at kroppen har ekstra ressurser å ta av når man opplever dårlige tider - noe som forsåvidt var en positiv ting i tiden da vi generelt sett vandret rundt i landskapet på måfå i letingen etter bær og frukt, eller da mest trolig sultet ihjel i den delen av verden jeg bor (overlever ikke lenge på bar og mose). Dette er grunnen til at potetgull-posen min tømmes uten å ha hatt noen erindring av å ha spist stort annet enn de første flakene - resultatet derimot dukker nok opp før man vet ordet av det; smuler på gulvet, fettete fingre og vektoppgang for å nevne noen av de mest kritiske av dem, og da har jeg ikke en gang nevnt kreftfaren alle ser ut til å prate om for tiden.

Faktisk så er det kun når vi stopper opp og bestemmer oss for å aktivt tenke over handlingene våre at vi tar tilbake kontrollen over disse handlingene, og med frykt for å tirre på meg noen som faktisk vet de tingene jeg later som jeg kan akkurat nå så kan man nesten sammenligne det med måten man kontrollerer pustingen på; du kan aktivt gå inn og kontrollere det å puste inn eller ut, men glemmer du det av så er det noe annet som gjør det for deg. Uansett så må man passe seg for å utvikle den hel-automatiserte potetgull-hånden som så veldig mange av oss sliter med, og selv om det ikke akkurat er det mest hjelpsomme så er en av de enkleste måtene å kontrollere det på er å alltid benytte små skåler, ikke kjøpe slikt i utgangspunktet eller bare sørge for å flytte den utenfor rekkevidde hver gang man forsyner seg med en håndfull.

Justice av AramShadow

En uheldig og definitivt kompliserende faktor oppi alt dette er måten hjernen vanligvis vurderer verdien av en enkelt fugl i hånden kontra fem på taket, og selv om dette åpenbart ikke så langt skulle se ut til å ha noe med slanking å gjøre så illustrerer den ganske godt måten vi vurderer verdien av noe man har nå kontra det femdobbelte av den samme gode tingen (gitt at vi hadde en stige, likte stekte fugler og at de ikke fløy sin vei da). Skulle man komme seg inn på sporet igjen ved å nevne noe som faktisk gir mening i forhold til innleggets tema så er det den at hjernen er koblet på en slik måte at vi tildeler en høyere verdi i forhold til en deilig Melkesjokolade i hånden kontra en sunnere, sprekere og langt mindre skvulpende kropp en gang i fremtiden.

Hva i svarte skal man i så fall gjøre for å bli bedre på impulskontroll da, jeg er en del av den vestlige kulturen og det å ignorere noen som helst av mine impulser går jo mot alt jeg står for? Vel... slutt med det!

OK da. Skal være snill og hjelpe litt med svaret så du skal slippe å smuglese så veldig mye svaret inne på Narvesen-kiosken, og da samtidig redusere risikoen for kjøp av en liten Melkesjokolade når man da samtidig skulle kjøpe noe uansett. Det anbefalte svaret er det samme som vi alle sikkert fikk høre når vi var barn, men antakeligvis aldri var i nærheten av å akseptere som ett logisk svar:

Dersom du har lyst på noe, vent i fem minutter og så vurder på nytt igjen hvorvidt det er noe du har fortsatt har lyst på. På denne måten kan du finne ut, og etterhvert lære deg forskjellen på en enkel impuls og de tingene du faktisk har lyst på eller har behov for.