WTF?

Kilde Wikipedia

Innlegget i går, Noen kunst i det å møte kvinner?, indikerte noe så enkelt som en samtale jeg var marginalt involvert i en stund tilbake, men til tross for at utfallet ikke var av det mest motiverende så må man kanskje ta til seg at slike ting kan være et potensielt, eller til og med et sannsynlig utfall alt etter hvordan man ser situasjonen an.

Jeg ser ikke akkurat ut som Johnny Depp, men har da mine sterke sider i tillegg til at jeg alltid er relativt pent kledd så lenge som jeg er utenfor husets fire vegger. Med andre ord så burde i det minste den delen av diskusjonen være avgjort innenfor fornuftighetens grenser - for jenter som av en eller grunn skulle ønske seg en mann bare for å flette hverandres hår og slikt så må jeg dessverre være så ærlig som å innrømme at jeg sjeldent bruker mer enn et hår-produkt av gangen, og da har jeg strengt talt også telt med sjampo som ett av dem.

Kanskje var det da noe så enkelt som at jeg feilet totalt når det kom til bruken av kroppsspråket mens jeg fremførte det magiske ordet, det vil si "Hei" for de som ikke fikk med seg det forrige innlegget? Det er vanskelig å være helt klar over kroppsspråket sitt hele tiden da den gjennomsnittlige menneskehjernen underbevisst er i stand til å fange opp og reagere på selv de korteste signalene som gis, de korteste kalles mikro-uttrykk og dersom jeg ikke husker fullstendig feil så kan de gjerne ha en varighet rundt 1/25 sekunder. Det kjipe med disse er nok det at med mindre man er trent nok til å kunne lyve seg gjennom en løgndetektor-test så har man generelt sett liten sjanse til å komme seg unna med stort mye annet enn sannheten – nervøs urolighet.

Så hva er denne nervøse uroligheten man får når man ser på en kvinne, eller jente som flere av dem foretrekker å kalle seg inntil de bestemmer seg for at det på tide å legge fra seg de korteste skjørtene, og hvordan blir man kvitt den? Det er vanskelig å si, eller det vil si at det har i alle fall ikke jeg funnet på noen spesifikk løsning på utover litt eksperimentell utforskende kirurgi for å kutte et tilfeldig antall nervetråder inntil at man ser at det begynner å ta effekt, men så spørs det egentlig om den ikke er der av en grunn.

Mountain Retreat, av iona-s

På den ene siden, og spesielt dersom man har hatt flere negative opplevelser, så er denne nervøsiteten hjernen som forsøker å matche situasjonen opp mot tidligere situasjoner man har vært i og dermed samtidig graver opp igjen følelsene fra alle tidligere avvisninger med det formål å spare oss for flere slike opplevelser, men dersom man ender opp med å leve ut livet alene på en fjelltopp da? Dersom alternativet er å leve livet helt ut på en fjelltopp, bare sammen med en kvinne som ikke har noen annen hobby enn å gjøre livet ditt miserabelt så vet jeg ikke hvorvidt det å bare nyte stillheten og sitt eget selskap i det hele tatt kan regnes som et dårligere alternativ.

På den andre siden så kan man heller lære seg å stole på at denne følelsen også kan være kroppens måte å fortelle deg om at det er en person man har et ønske om å bli bedre kjent med, men da må man sette til side alle negative opplevelser knyttet til det å prate til kvinner man ikke allerede kjenner. Til tider vil det sikkert virke svært fristende å bo alene på en fjelltopp, men som de sosiale skapningene vi mennesker innerst inne faktisk er så kan det være greit å definere den som plan B i den marginalt større sammenhengen av ting. Uansett; den som intet våger intet vinner noe som helst, og får man kjeft så er det i det minste en kvinne man kan stryke av listen som en potensiell samtalepartner, fredagsunderholdning, venn, samlivspartner eller hva enn potensialet for møtet hadde. Likevel så har jeg følelsen av å ha glattet over det største problemet her, og det er utvilsomt hvordan i helvete man skal klare å ignorere hva enn ukvemsord og spektakulære avvisninger man enn kan ende opp med å bli utsatt for?

Den korte forklaringen er rett og slett å bare ignorere alle faktorer som du rett og slett ikke hadde noen innvirkning på, og det vil si at så lenge som man var relativt greit kledd og opptrådte på en høflig måte så har man generelt sett gjort de tingene man selv er i stand til å gjøre – alt annet er faktorer som er eksternt fra deg selv, og er ikke noe man hverken skal ta seg nær av eller tolke som en refleksjon på egne mangler. Det er mange forklaringer på slik oppførsel hos en kvinne, og jeg nevner derfor i fleng:

• Det er den tiden i måneden og bare tanken på det å måtte oppføre seg på en sivilisert måte i seg selv regnes som en god nok grunn til å verbalt angripe hvem enn som måtte våge seg å komme i nærheten.
• En krangel med en kjæreste eller vennine har nå resultert i at krangelen slår ut og over på en tilfeldig person som da av en eller annen grunn, og til og med på eget initiativ, har beveget seg innenfor skudd-rekkevidde.
• Hun har spist et stykke ostekake istedenfor en fornuftig sunn lunsj, og føler seg for feit og uattraktiv til å ville ha kontakt med noen som allerede ved å snakke med henne har vist dårlig vurderingsevne. Sa ikke jeg noe tidligere om at kvinner ikke alltid følger den samme logikken som oss? Se innlegget Kvinnens logikk ... for noen ledende teorier om dette.
• Særskilt fysisk attraktive kvinner har oppdaget det at de uansett får den oppmerksomheten de ønsker  uten å nødvendigvis være i besittelse av de sosiale egenskapene som kreves for å behandle sine medmennesker med et modikum av respekt, men selv om vi menn uansett inntil en viss grad er villig til å akseptere slik oppførsel for en kortere periode så er det uansett ikke en person man til syvende og sist vil ha i nærheten når det igjen er blitt morgen. Dette fenomenet er selvsagt ikke begrenset til kun direkte fysisk attraktive kvinner, men før eller siden finner de noe kjappere ut at grunnleggende sosiale egenskaper er nødvendig dersom man trenger noen kan åpne de vanskelige syltetøy-glassene.
• Hun har allerede tilbrakt for mye tid denne kvelden på å snakke med menn som ikke hadde noen annen interesse enn å finne ut hvorvidt undertøyet hennes vil stå i stil til soverom-gulvet sitt, og du dukket uheldigvis bare opp som siste dråpe i begeret.
• Skjorten du har på deg var fjorårets modell og buksen din er påstemplet logoen McGordon fremfor Diesel, og da må jeg ærlig kunne si at dersom dette ikke plaget deg tidligere så er det virkelig ikke en person som du ville orket å ha i nærheten i noen annen funksjon enn som personlig stylist, men til tross for at yrket gjerne er assosiert med femininitet vet jeg ikke hvorvidt det faktisk er så mange kvinner der. Likevel, så for å være helt ærlig så måtte jeg egentlig være fryktelig rik før jeg i det hele tatt hadde tenkt tanken på å bruke penger på noe slikt - subtile og gradvise endringer som følge av feminin påvirkning får så være, men da skal det være en ring eller et huslån inne i bildet først!
• Du minner henne for mye på om Norsk-læreren som i videregående skole hele tiden nektet å gi henne topp-karakterer på stilene hennes, men man kan umulig benytte seg av logiske argumenter i slike sammenhenger - se innlegget Kvinnens logikk ... for mer utdypende informasjon angående dette fenomenet.

Det eneste vi kan gjøre er å faktisk gjøre det beste vi kan med det vi har til rådighet, men som du kan se av denne langt fra derifra komplette listen så er det veldig mye mellom himmel og jord som kan påvirke utfallet av det å bare si "Hei!" til en kvinne uten at det nødvendigvis har noe som helst med oss selv å gjøre – faktorene er eksterne og utenfor din kontroll. Ikke lytt til magefølelsen når den forteller deg hvor vondt det gjorde forrige gang du ble skutt ned i forsøket, men gjør det likevel og forhåpentligvis etter hvert vil heller kriblingen være en indikator på at man underbevisst har identifisert personen som noen man kan ha potensialet til å like, og ender man likevel eventuelt opp med å bli skutt ned igjen så bare snakk om et ekstra navn som kan strykes fra listen.

Så er jeg spesielt god når det kommer til å praktisere disse tingene selv da? Ikke i det hele tatt, men all logisk sans tilsier at man uansett ikke reelt sett kommer til å oppleve en total avvisning før man eventuelt har prøvd å få stotret ut et ørlite og knapt hørbart "Hei!". Inntil dette punktet så har man faktisk enda ikke tatt initiativet til noe så enkelt som en samtale, og enda så mye som magefølelsen måtte klage så har hun faktisk ikke gjort noe som helst for å skape noe ubehag for deg – ville jo vært noe synd å ha tapt sin egen interne maktkamp før hun har i det minste har fått muligheten til å komme med noe originalt - plan B vil jo uansett alltid være der.

Noen kunst i det å møte kvinner?

Ha! I wish...

Dette var generelt sett et spørsmål som jeg ikke hadde benyttet så mye tid, eller noe i det hele tatt når jeg egentlig tenker tilbake til tiden innenfor mitt forrige forhold. Jeg setter pris på stillhet samt rom for å bare sette pris på sitt eget selskap, og når man da kunne kombinere det med samvær innenfor disse rammene så var det vanskelig å være annet enn fornøyd. En konsekvens av det hele er vel da at man nå er nødt til å kartlegge eventuelle endringer som måtte ha skjedd siden sist i forhold til både å møte samt kanskje til og med slå av en prat med kvinner.

Heldigvis for meg ser kvinner ut til å være overalt ettersom at jeg tross alt bor i en universitetsby, og noen fordeler må man da vel kunne trekke ut av det at gutter på generell basis ser ut til å gjøre det stadig dårligere i alt av akademisk rettede fag. Omsatt til den situasjonen jeg er i nå, det vil si singel, så burde det da være gode muligheter å møte noen med lignende interesser, eller i det minste en kvinne som inkluderer et snev av toleranse for at jeg har et knippe sære hobbyer som jeg liker å bruke tid på, deriblant denne lille bloggen. Bakdelen med å sette pris på andre egenskaper enn selve innpakningspapiret, så og si, er at da må man selvfølgelig prate med dem først for å se hvorvidt man kan finne en grobunn for noe av konsekvens.

Standard prosedyre i og med at de ikke akkurat tar initiativet til det selv er å se hvorvidt man kan se noen som kunne være hyggelig å slå av en prat med, og er det ikke noen i nærheten som kan foreta selve introduksjonen for meg så da må man nesten gjøre også dette selv. Mitt første forsøk for å se hvorvidt litt sjarm og et varmt smil kan kompensere for det som naturlig nok inkluderer ett kraftig steg utenfor min normale komfortsone:

Hei! 

Hei døh! Hva faen ga deg det inntrykket at du bare kan prate til meg sånn helt uten videre? 

Erm...

Kunne ønske jeg kunne på at denne samtalen var fullstendig oppspinn, men det er faktisk en sann og ikke minst opplevd historie – de som kjenner meg kan sikkert også undertegne på at hadde opprinnelig kommet ordene kommet fra meg så ville i det minste språket vært en smule penere, for ikke å nevne et lite hint mer respektfullt. Likevel så er dette generelt sett en del av sjarmen med det å bo i Nord-Norge, men i alle fall i dette tilfellet må jeg nok sikkert gå så langt som å rett og slett bare anta at alle tolkningsmuligheter for kjærlighet ved første blikk i alle fall gikk rett ut av vinduet.

Kan vel ikke gjøre noe annet enn å konkludere med at man muligens har gått glipp av noen ørsmå detaljer underveis, og må sikkert gjøre noe mer research på området før jeg kan få avfeid alle mulige feil i forhold til hvorvidt jeg hadde formulert meg på en upassende måte, men på den andre siden så er det ikke mange gale måter å si det enkle ordet hei på - kanskje neste gang burde man prøve seg på ett hei, eller hei eller på sikt noe så fjernt som heheeey! Med litt vilje så overlever man det meste, men man må i det minste se lyst på det hele i forhold til at det å faktisk bli truffet av en reell buss sikkert også ville medført noen fysiske arr i tillegg, så det kan i det minste sies å være noe...

Sinne!

Anger av Chelseam2

Markeringen av den mer moderne påsken var over for litt over en uke siden, og gjennom noen av innleggene knyttet til de spesifikke dagenes betydning har man samtidig hatt tid til å reflektere rundt hva påsken egentlig betyr for oss. Med oss menes da alle kristne uavhengig om graden av dedikasjon kan best beskrives som passivt troende eller man om så måtte være på fornavns-basis med prestens kone så representerer tiden utvilsomt et velkomment pust i bakken og et befriende avbrekk fra hverdagen.

Hva innleggets tittel i det hele tatt skulle ha med påskens tema kan vel nærmest regnes som et poeng i seg selv da markeringens kjerne som kjent starter med en essens av alvorlighet, bot og faste og går så over i en ren oppløftende stemning i forhold til at det på en måte likevel gikk bra til slutt - vi fikk en oppstandelse, og til forskjell fra de reaksjonene som man forventet ut fra det gamle testamentet i form av lyn, brann og gresshopper (?) så fikk man i stedet en essens preget av nestekjærlighet. Ikke det at religionens opprinnelse utbredelse til våre egne kystlinjer var preget av så forferdelig mye nestekjærlighet - det å skrike "konverter eller dø" til sine egne landsmenn for så å slakte ned alle som stilte var vel kanskje ikke det mest overbevisende eksemplet på denne kapasiteten. Kanskje enkelte ganger er det ufiltrerte budskapet bedre enn når man samtidig får med forvridningene signert de som eventuelt måtte føle for å håndtere det som et lett anvendelig og tilgjengelig våpen.

Har brukt noe tid på det å reflektere over det å føle sinne, og selv om jeg som regel sier at jeg ikke har noen kapasitet til sinne så er det med all sannsynlighet en sannhet med modifikasjoner. Kanskje mangler bare et sunt utløp for dette sinnet, og fremfor å bare knuse en del av inventaret og så være ferdig med hele greia slår det bare heller innover som en stille brumlende forakt for alt som måtte finne på å stå i veien, men som for alle med en viss mengde selvinnsikt så slipper omverdenen altfor lett unna ved at de fleste konsekvensene ser ut til å lede tilbake på seg selv i en eller annen sammenheng - til og med når den logiske konklusjonen er at det hele var en vurderingsfeil der tillit ble gitt noen som ikke kunne møte forventningene, men det å være glad i noen er utvilsomt det samme som å åpne seg opp for smerte, og dermed må man risikere den ene for å kunne motta den andre.

Jeg har hatt grunner til å være sint. Mobbing la et fryktelig unødvendig preg på en barndom som ellers ikke ville vært mulig å beskrive uten bruk av ordet "perfekt". Senere i livet var man til og med forlovet med ønsker og drømmer knyttet hus, hund og barn, men livet har sin egen kapasitet til å introdusere overraskende elementer ved å generelt sett forløpe uavhengig av våre beste ønsker, og i en periode der man trengte noen å støtte ble jeg heller ble etterlatt i ruinene. Den første hendelsen kunne kanskje vært behørig løst med litt målrettet anvendelse av noe tyngre, eksempelvis en slegge. Den ofte foreslåtte responsen for den andre involverte å drasse alt som ikke direkte tilhørte meg selv ut på gårdsplassen, og så kombinere det hele med bensin og fyrstikker om så bare for å få gleden av å se hele greia gå til himmels i det flammehavet man selv følte man sto oppi. Realiteten er uansett hvordan man vender og vrir på det at jeg helt ærlig talt ikke har evnen i meg til å gjøre noe slikt, i alle fall ikke uten å miste den delen som gjør at jeg faktisk er meg selv. Ville kanskje vært sunnere i noen sammenhenger, men det å gå mot alt man vanligvis står for fristet ikke helt - heller ikke den implisitte invitasjonen til onkel Politi om å komme innom gården for en en hyggelig samtale, og selv om den påfølgende ferien man senere ville mottatt så ville det sikkert ikke vært verdt det i lengden.

Sinne som følelse ligger svært dypt i den måten vi fungerer på, og for alle de som har opplevd et snev av ukontrollert sinne, uavhengig om det måtte begrense seg til et verbalt utbrudd eller en knust skapdør, så ligger den faktisk såpass dypt at den blokkerer ut tilgang på mentalt høyereliggende funksjoner slik som eksempelvis rasjonell tankegang. Det å gi slippe kontrollen og gi etter for sinne er en ren forsvars-funksjon som i dagens moderne samfunnet for det meste kun har potensiale for å grave seg selv et stadig dypere hull - med mindre man da ikke tar et skritt tilbake, venter til impulsene avtar og først da konfronterer situasjonen etter å ha tenkt over alternativene tilgjengelig for deg. Internaliseres sinnet ender man som regel opp med å reflekterer mer over de handlingene man har utført, konsekvenser og erfaringer, men har selvsagt den uheldige tendensen for at alt lagres opp inntil den sakte spiser deg opp fra innsiden og ut.

På tross av alt så kan faktisk sinne også være en god ting, i alle fall dersom man benytter den til noe mer velegnet slik som eksempelvis energi til forandring, men som med alt annet er det vel noe med balanse her. Kanskje er det å tillate seg å ha følelser det samme som å åpne seg opp for de negative konsekvensene ved å agere direkte ut fra dem uten å ta seg tid til å rasjonelt tenke over dem, men tommelfinger-regelen blir vel utvilsomt noe slikt som å ta ett skritt tilbake før man i det hele tatt vurderer å storme fremover inn i mørket.

Sinne assosieres sjeldent med noe positivt, og selv om potensialet for også det er tilstede så er det sjeldent resultatet i de fleste situasjoner.  Slår sinne utover og får deg til å skade noen andre så trenger man utvilsomt hjelp, men hva skjer når den man går til angrep på er deg selv?

Hva oppnår man gjennom å bære på en følelse som kun vil ha en negativ påvirkning på seg selv? Helt enkelt fordi den kan isolere oss fra smerte vi ikke enda er i stand til å prosessere på noen fornuftig måte, men før eller siden vil den bare være i veien for å håndtere det som nå er skjøvet inn i bagasjehyllen. Gi slipp på å la sinne være noe du bærer med deg ved å bare akseptere verden som den naturlig kilden til både smerte og glede, men sett pris på det du har uten å la tidligere smerte forringe den gleden du fortsatt har potensiale til å oppleve. La sinne og smerte være noe som ligger igjen i den historien de tilhører, og gå videre med blanke ark.

Uke 15

Det er ingenting som en uke der første halvdel "forsvinner" på grunn av en ferie som tok slutt altfor tidlig, og så plutselig finne ut at man er fullt involvert i det å bare nyte helgen før man vet egentlig var forberedt på det - starten av en uke, og midten for den saks skyld, kan være fullstendig akseptabel og til tider også fylt med gode hendelser, men det noe spesielt med det å følge opp den halvveis utslitte følelsen av en onsdag med det å bare ta helg!

Denne uken har jeg generelt sett tilbrakt innendørs, enten hjemme, på pub eller kino og generelt gjort alt som ikke involverte å stå ute og fryse i det snødekte som for tiden for det meste dekker så og si det meste av Nordens Paris, i alle fall en meter i dybde eller noe slikt. Mulig det kan ha noe med det å gå ned i vekt å gjøre, men jeg vet i alle fall at jeg har gått fra noen som tidligere sov uten dyne med soveromsvinduet åpent og nå, mens jeg skriver dette så sitter jeg med føttene inntil en varmeovn bare for å ikke fryse.

Det har ikke blitt mange innlegg på bloggen den siste uken, men så er det rett og slett bare så og så mange timer i løpet av dagen; alt etter hvordan man avrunder ting, så teknisk sett 23 timer og noe småtteri som vi ikke har tid til å legge merke til uansett. Det er ikke alle tanker som egner seg for distribusjon, og inntil jeg finner ut hvordan man kombinerer en ergometersykkel med det å skrive i noen annen form enn fullstendig ulesbart på papir så må dere altså ta til takke med de tankene jeg tar meg tid til å frivillig dele. Opptak av interessante foredrag og undervisningsopplegg fungerer fint å ha på skjermen under lengre økter på sykkelen da man også kan holde hodet bedre aktivisert mens man holder på, men de skriftlige øvingsoppgavene og eventuelle skisser ser forøvrig helt for jævlige ut - tiden brukt vises derimot godt på vekten, og har man lært noe underveis så ender man opp med forbedret fysikk og kanskje også noe positivt på innsiden også.

Mellommåltid?

Bilde fra WikiMedia

Har tenkt litt over det med kategorien av produkter dedikert til mellommåltider, og da mer i forhold til om det i det hele tatt er noe vi i det hele tatt bør bry oss med?

Den første tanken man kommer innom er det allerede etablerte mantraet om å spise flere mindre i løpet av dagen fremfor noen få større og da må man nesten finne ut hva man kan spise utenfor hovedmåltidene, for hensikten er å holde forbrenningen gående stabilt gjennom hele den våkne delen av døgnet og det å sulte seg selv kommer man ikke så veldig langt med før alt som effektivt sett forsvinner er muskelmasse. Så svaret på det første spørsmålet er utvilsomt det at, ja - du må spise flere små måltider fordelt utover dagen.

Så hva kan jeg da spise som ikke ødelegger dietten min da? Er du på en diett så må du slutte med det fordi det eneste du gjør er å bygge ned din egen fysikk gjennom å gå gjennom sykluser der du effektivt veksler mellom sult og overspising, og heller gå for noe man kan leve med på sikt - de vil si en permanent endret livsstil.

En av de vanligste søkene som involverer treff på denne bloggen er folk som lurer på om de kommer til å nærmest spontan-antenne og forgå i et flammehav uten like dersom de skulle finne på å spise en enkelt Kvikk Lunsj. Spiser du konsistent kun lav-karbo eller såkalte ketogeniske retter så er du effektivt sett nærmest allergisk mot alt som inneholder karbohydrater så da er det selvsagt å bare glemme den som et gyldig mellommåltid, ikke det at en sjokolade er det beste valget uansett. Hva du kan spise avhenger av hvem du er og hvorfor du ser på denne artikkelen i utgangspunktet.

Hvem er du med andre ord? Ingenting dypt filosofisk i dette innlegget, heldigvis for deg vil jeg tro, så her er det rett og slett å avgjøre hvorvidt du er en av de som aldri har opplevd å finne et plagg som ikke være mulig å få stor nok til å passe deg, eller om du tilhører de andre nitti prosentene av oss Nordmenn - det vil si vi som hovedsaklig ser på trening som et nødvendig onde for å få en litt bedre helse, og strekker vi det langt nok kan vi faktisk sette pris på det å trene sammen eller det å få litt frisk luft. Har du noensinne bekymret deg for at det er for mange kalorier i den lille dråpen lime som er tilsatt i Grønn Farris så har du havnet på FEIL blogg.

Dole Tropical Fruits

Du har sikkert sett artikler om å holde seg unna alt av frukt og brødskiver, men er du mer enn et par kilo over idealvekten så skal du bare spise det du vil innenfor disse med et visst måtehold - spis fornuftig normale mat, og klarer du det så varier ved å spise rå grønnsaker og frukt. Jeg anbefaler porsjons-boksene med frukt ettersom de alltid kan være tilgjengelig og vil være et bedre alternativ enn å spise mer direkte usunne ting slik som sjokolade.

Er du en sær trenings-fanatiker, spiser spesifikke dietter så gå for all for de spesielle sære produktene som man finner innenfor kategorien mellommåltider, men som en som har smakt på en del av dem så må jeg si at en stor del av dem kun egner seg som et nød-alternativ for når man ikke får tid til å lage noe bedre.

Den ikke fullt så lange reisen hjem...

Dash 8 på Leknes (Arkivbilde)

Helt plutselig og uten forvarsel tok påsken dessverre slutt også denne gangen, men i det minste kan man se tilbake på flere fine dager preget av alt fra regn, snø, storm og til og med noen fantastiske solgløtt fra tid til annen - alt hva en lys-sensitiv nerd kunne håpe på, og selv om sollyset i teorien var et velkomment syn så man i det minste sette pris på at alle andre liker det.

Det har vært noen fine dager på stedene der blant annet mine egne første skritt ble tatt, og selv om jeg ikke har noe gjenværende minne av hendelsen i seg selv så har det vært mange viktige opplevelser gjennom årene som fulgte. 

Noen av minnene inkluderer hendelser der min storebror bygde en rampe slik at man kunne hoppe langt på ski, men i og med at han var redd for eventuelle skader så var det nok en bedre idé å overtale lille-broren, også kjent som meg, til å ikke være en pyse av typen som ville nekte å hoppe først. Det var en alder da man trodde man kunne overleve alt livet måtte finne på å kaste etter deg, men må nok si at grunnet noen små feilvurderinger i vinkelen på hoppet gikk heller nesten rett opp i luften, foretok en halvveis salto og det som hendte på veien ned må nok beskrives i forhold til at luen min definitivt ikke var i nærheten av å være en egnet erstatning for airbag. Gitt en litt høyere alder så måtte vi nok ha diskutert en mulig whiplash-skade, men noen sekunders bevisstløshet i snøen ordnet sikkert det meste av hevelser inntil man våknet opp alene i skibakken. Tror storebror rett og slett hadde konstatert at jeg hadde strøket med i forsøket, og det ikke var annet å gjøre enn å sørge for at mine dårlige skiferdigheter ikke direkte påvirket ham. Litt morsomt minne idag som har med snøen å gjøre, men for referanse så, i de fleste andre sammenhenger enn denne, var broren min en som gjorde så og si alt han kunne for å beskytte meg fra hva enn som måtte prøve seg.

En stor del av barndommen min ble benyttet i fjæra ved den private camping-plassen der vi i flere år hadde camping-vogna vår stående, og det sosiale miljøet rundt plassen var svært viktig ved alle sentrale hendelser, det vil si alt fra sankthans til påske, fylt med kaffeslabberas, bingo og moro for barna. Gjennom årets besøk på samme plass har man konstatert at selv etter snart 20 år er plassen fortsatt omtrent den samme, og flere av barna som den gang var der kommer fortsatt den dag i dag - litt eldre, men gleden er den samme og nå får også deres barn denne muligheten. Utsikten er det heller ikke mulig å klage på.

Fordelen med å være singel og uten ansvar, er at man da er tilgjengelig for rekruttering til arbeidsgjengen som ble pekt ut for å få i stand påskens aktiviteter så da fikk man utført sin lille gjerning underveis også, men må si at som tidligere vaffel-misbruker så var det ikke spesielt lurt å sette meg til å steke vaflene for det ble nok litt svinn underveis. Salg av kaker, brus og årer, en type lodd med flere nummer, førte til litt svinn i lommeboken, men i alle fall årene førte nok til at man tok inn noen småting underveis. Faktisk vant man såpass mye på årene at man nesten etter hvert ikke turte signalisere at man i det hele tatt hadde vunnet igjen, men 7 premier til tross så var det ingen grunn til å mistenke at organisatoren av trekningen hadde hatt urent mel i posen underveis, for jeg vet at min mor ikke er noen som ville jukset.

Påskegodteriet overlevde nok ikke så lenge som til slutten av kvelden, men alt annet endte opp med å få et hjem som vil sette pris på dem - alt som ikke direkte har et påskemotiv kan uansett leveres inn som premier til lotteriet for høstfesten.

Har ikke akkurat undersøkt hverken værmeldingene eller sjekket partikkel-signaturen, men det er mulig at snøen som falt i fjor fortsatt var tilstede på turen hjem fra Camping-plassen, og selv om alt som falt i løpet av feriedagene nok var av mest signifikans så teller alt. Er man en erfaren (eks)bygde-mann så vet man å ta hensyn til naturen og heller vente til veiene åpner før man begir seg hjem, og litt snø var det nok å snakke om.

Heldigvis for meg, og ikke fullt så heldig for hurtigruten, så var returen tilbake til Tromsø noe rimeligere ved bruk av kjappeste fremgangsmåte, det vil si fly, istedenfor måten man opprinnelig hadde ankommet øya (se Den store båtreisen). Underveis så hadde man også muligheten til å slå av en prat med flere hyggelige damer om sine ønsker og preferanser for ens mer øyeblikkelige fremtiden, men måtte nok si fra meg et par overflødige tilbud ettersom at der og da føltes hverken kaffe eller te som et bredt nok valg.

Uke 14

Fat Bunny av blazi76

Påskeferien går mot slutten, og i og med at det i dag faktisk er andre påskedag så er faktisk ferien over for denne gangen - på tide å renske ut skapene og gå tilbake til sitt marginalt sunnere liv enn hva man har opprettholdt de siste ukene. Ut med påskegodteri og brus midt i uken, og på tide å plukke opp den harde linjen med tørt brød og vann - på flinke dager kan brødskiven derimot få lov til å lukte på lett-syltetøyet.

Skal man si noe om den siste uken må man egentlig fint kunne påstå at min mor har forledet meg inn i fristelse ved å sette skåler fylt med sjokolade på bordet mens min far har hintet til om det ikke var på tide å åpne posen med potetgull... og så var det middagene som dukket opp innimellom da, og her har man fått alt man kunne ønske seg av godsaker. Hodet har vært godt plassert i research-modus underveis for å pønske ut hva som er hemmeligheten bak det å gjøre seg ytterligere og grenseløst uimotståelig blant det motsatte kjønn, men forenklede forskningsresultater peker nok så langt på at hemmeligheten sjokkerende nok ikke kommer til å åpenbare seg på bunnen av en pose med potetgull.

Likevel så skal man ta ansvar for sine egne handlinger, og her er det ingen vei utenom vonde knær, såre sittemuskler og streng faste... Var det ikke meningen at vi skulle gjøre det før påskeaften da, eller det vil i det minste si i forkant av den påfølgende festen? Får i det minste håpe på at min egen oppstandelse fra sofaen ikke får fullt så varige konsekvenser som de romerne utløste over sitt eget rike, men i og med at leiligheten forsåvidt kan regnes som mitt rike så får jeg kaste noen Kvikk Lunsj ut av vinduet og håpe at det har en avskrekkende effekt på hva annet av Freia-sjokolader som måtte prøve å snike seg inn over grensene.