WTF?

Kilde Wikipedia

Innlegget i går, Noen kunst i det å møte kvinner?, indikerte noe så enkelt som en samtale jeg var marginalt involvert i en stund tilbake, men til tross for at utfallet ikke var av det mest motiverende så må man kanskje ta til seg at slike ting kan være et potensielt, eller til og med et sannsynlig utfall alt etter hvordan man ser situasjonen an.

Jeg ser ikke akkurat ut som Johnny Depp, men har da mine sterke sider i tillegg til at jeg alltid er relativt pent kledd så lenge som jeg er utenfor husets fire vegger. Med andre ord så burde i det minste den delen av diskusjonen være avgjort innenfor fornuftighetens grenser - for jenter som av en eller grunn skulle ønske seg en mann bare for å flette hverandres hår og slikt så må jeg dessverre være så ærlig som å innrømme at jeg sjeldent bruker mer enn et hår-produkt av gangen, og da har jeg strengt talt også telt med sjampo som ett av dem.

Kanskje var det da noe så enkelt som at jeg feilet totalt når det kom til bruken av kroppsspråket mens jeg fremførte det magiske ordet, det vil si "Hei" for de som ikke fikk med seg det forrige innlegget? Det er vanskelig å være helt klar over kroppsspråket sitt hele tiden da den gjennomsnittlige menneskehjernen underbevisst er i stand til å fange opp og reagere på selv de korteste signalene som gis, de korteste kalles mikro-uttrykk og dersom jeg ikke husker fullstendig feil så kan de gjerne ha en varighet rundt 1/25 sekunder. Det kjipe med disse er nok det at med mindre man er trent nok til å kunne lyve seg gjennom en løgndetektor-test så har man generelt sett liten sjanse til å komme seg unna med stort mye annet enn sannheten – nervøs urolighet.

Så hva er denne nervøse uroligheten man får når man ser på en kvinne, eller jente som flere av dem foretrekker å kalle seg inntil de bestemmer seg for at det på tide å legge fra seg de korteste skjørtene, og hvordan blir man kvitt den? Det er vanskelig å si, eller det vil si at det har i alle fall ikke jeg funnet på noen spesifikk løsning på utover litt eksperimentell utforskende kirurgi for å kutte et tilfeldig antall nervetråder inntil at man ser at det begynner å ta effekt, men så spørs det egentlig om den ikke er der av en grunn.

Mountain Retreat, av iona-s

På den ene siden, og spesielt dersom man har hatt flere negative opplevelser, så er denne nervøsiteten hjernen som forsøker å matche situasjonen opp mot tidligere situasjoner man har vært i og dermed samtidig graver opp igjen følelsene fra alle tidligere avvisninger med det formål å spare oss for flere slike opplevelser, men dersom man ender opp med å leve ut livet alene på en fjelltopp da? Dersom alternativet er å leve livet helt ut på en fjelltopp, bare sammen med en kvinne som ikke har noen annen hobby enn å gjøre livet ditt miserabelt så vet jeg ikke hvorvidt det å bare nyte stillheten og sitt eget selskap i det hele tatt kan regnes som et dårligere alternativ.

På den andre siden så kan man heller lære seg å stole på at denne følelsen også kan være kroppens måte å fortelle deg om at det er en person man har et ønske om å bli bedre kjent med, men da må man sette til side alle negative opplevelser knyttet til det å prate til kvinner man ikke allerede kjenner. Til tider vil det sikkert virke svært fristende å bo alene på en fjelltopp, men som de sosiale skapningene vi mennesker innerst inne faktisk er så kan det være greit å definere den som plan B i den marginalt større sammenhengen av ting. Uansett; den som intet våger intet vinner noe som helst, og får man kjeft så er det i det minste en kvinne man kan stryke av listen som en potensiell samtalepartner, fredagsunderholdning, venn, samlivspartner eller hva enn potensialet for møtet hadde. Likevel så har jeg følelsen av å ha glattet over det største problemet her, og det er utvilsomt hvordan i helvete man skal klare å ignorere hva enn ukvemsord og spektakulære avvisninger man enn kan ende opp med å bli utsatt for?

Den korte forklaringen er rett og slett å bare ignorere alle faktorer som du rett og slett ikke hadde noen innvirkning på, og det vil si at så lenge som man var relativt greit kledd og opptrådte på en høflig måte så har man generelt sett gjort de tingene man selv er i stand til å gjøre – alt annet er faktorer som er eksternt fra deg selv, og er ikke noe man hverken skal ta seg nær av eller tolke som en refleksjon på egne mangler. Det er mange forklaringer på slik oppførsel hos en kvinne, og jeg nevner derfor i fleng:

• Det er den tiden i måneden og bare tanken på det å måtte oppføre seg på en sivilisert måte i seg selv regnes som en god nok grunn til å verbalt angripe hvem enn som måtte våge seg å komme i nærheten.
• En krangel med en kjæreste eller vennine har nå resultert i at krangelen slår ut og over på en tilfeldig person som da av en eller annen grunn, og til og med på eget initiativ, har beveget seg innenfor skudd-rekkevidde.
• Hun har spist et stykke ostekake istedenfor en fornuftig sunn lunsj, og føler seg for feit og uattraktiv til å ville ha kontakt med noen som allerede ved å snakke med henne har vist dårlig vurderingsevne. Sa ikke jeg noe tidligere om at kvinner ikke alltid følger den samme logikken som oss? Se innlegget Kvinnens logikk ... for noen ledende teorier om dette.
• Særskilt fysisk attraktive kvinner har oppdaget det at de uansett får den oppmerksomheten de ønsker  uten å nødvendigvis være i besittelse av de sosiale egenskapene som kreves for å behandle sine medmennesker med et modikum av respekt, men selv om vi menn uansett inntil en viss grad er villig til å akseptere slik oppførsel for en kortere periode så er det uansett ikke en person man til syvende og sist vil ha i nærheten når det igjen er blitt morgen. Dette fenomenet er selvsagt ikke begrenset til kun direkte fysisk attraktive kvinner, men før eller siden finner de noe kjappere ut at grunnleggende sosiale egenskaper er nødvendig dersom man trenger noen kan åpne de vanskelige syltetøy-glassene.
• Hun har allerede tilbrakt for mye tid denne kvelden på å snakke med menn som ikke hadde noen annen interesse enn å finne ut hvorvidt undertøyet hennes vil stå i stil til soverom-gulvet sitt, og du dukket uheldigvis bare opp som siste dråpe i begeret.
• Skjorten du har på deg var fjorårets modell og buksen din er påstemplet logoen McGordon fremfor Diesel, og da må jeg ærlig kunne si at dersom dette ikke plaget deg tidligere så er det virkelig ikke en person som du ville orket å ha i nærheten i noen annen funksjon enn som personlig stylist, men til tross for at yrket gjerne er assosiert med femininitet vet jeg ikke hvorvidt det faktisk er så mange kvinner der. Likevel, så for å være helt ærlig så måtte jeg egentlig være fryktelig rik før jeg i det hele tatt hadde tenkt tanken på å bruke penger på noe slikt - subtile og gradvise endringer som følge av feminin påvirkning får så være, men da skal det være en ring eller et huslån inne i bildet først!
• Du minner henne for mye på om Norsk-læreren som i videregående skole hele tiden nektet å gi henne topp-karakterer på stilene hennes, men man kan umulig benytte seg av logiske argumenter i slike sammenhenger - se innlegget Kvinnens logikk ... for mer utdypende informasjon angående dette fenomenet.

Det eneste vi kan gjøre er å faktisk gjøre det beste vi kan med det vi har til rådighet, men som du kan se av denne langt fra derifra komplette listen så er det veldig mye mellom himmel og jord som kan påvirke utfallet av det å bare si "Hei!" til en kvinne uten at det nødvendigvis har noe som helst med oss selv å gjøre – faktorene er eksterne og utenfor din kontroll. Ikke lytt til magefølelsen når den forteller deg hvor vondt det gjorde forrige gang du ble skutt ned i forsøket, men gjør det likevel og forhåpentligvis etter hvert vil heller kriblingen være en indikator på at man underbevisst har identifisert personen som noen man kan ha potensialet til å like, og ender man likevel eventuelt opp med å bli skutt ned igjen så bare snakk om et ekstra navn som kan strykes fra listen.

Så er jeg spesielt god når det kommer til å praktisere disse tingene selv da? Ikke i det hele tatt, men all logisk sans tilsier at man uansett ikke reelt sett kommer til å oppleve en total avvisning før man eventuelt har prøvd å få stotret ut et ørlite og knapt hørbart "Hei!". Inntil dette punktet så har man faktisk enda ikke tatt initiativet til noe så enkelt som en samtale, og enda så mye som magefølelsen måtte klage så har hun faktisk ikke gjort noe som helst for å skape noe ubehag for deg – ville jo vært noe synd å ha tapt sin egen interne maktkamp før hun har i det minste har fått muligheten til å komme med noe originalt - plan B vil jo uansett alltid være der.