Fant man kjærlighet via 1-2-3?

Finding, av Aegis Strife

De siste dagene har jeg publisert en god del innlegg om det å lete etter kjærlighet ute i den vide verden, og som den informasjons-søkende mannen jeg er så tok det ikke spesielt lang tid før man gikk til det steget å lete etter det man hadde funnet manglende på alle de gale stedene... Ikke akkurat de tingene du tenker på akkurat nå selvsagt, men heller den manglende troen på sin egen evne til å manøvrere i landskapet med basis i ens egne antakelser om det å finne noen som frivillig kan gå med på å bli utsatt for mine tanker og filosofering rundt de små og store spørsmålene her i livet.

Har du ikke allerede lest de relevante innleggene, så er det isåfall disse det er snakk om:

• Noen kunst i å møte kvinner?
• WTF?
• Hva vi er etter?
• Lær meg, Sensei!
• The Game
• Inner Game
• Refleksjoner over samspill

Konklusjonen man egentlig kunne trekke fra alt dette er nok noe så enkelt som at en bok, eller to for den saks skyld, vil mest trolig ikke gjøre stort for å gjøre deg lykkelig, men er man heldig så snubler man over en del ting som kanskje kan hjelpe til ved å oppnå lykke gjennom det å åpent akseptere seg selv og den personen man er, både styrker og svakheter. Samtidig som at jeg utvilsomt har de samme naturlige begrensninger som alle andre her i livet, men paradoksalt nok så er det kanskje mine egne sosiale styrker som har blitt best skjult for alle andre enn mine absolutt nærmeste.

Nøkkelen ofte referert gjennom Inner Game i forhold til det å finne kjærligheten starter alltid med å finne ut hvem man er, hvem man ser etter og så helt til sist å eksponere den man er for å tiltrekke den man ikke nødvendigvis trenger, men heller den som er åpen for å dele de samme opplevelsene, både sorg og glede. Har en følelse av at det vil ta en del tid før man i det hele tatt får arbeidet seg gjennom det første spørsmålet i noen form som jeg selv kan betegne som komplett, men selv om man allerede nå ser at bare det å stille spørsmålet endrer svaret så er det ikke noe som hindrer meg fra å gjøre mitt beste.

Refleksjoner over samspill

Phantom of the Opera (2004)

Enkelte ganger så kan det være morsomt å lese litteratur ting som i seg selv regnes å være av en direkte kontroversiell natur, noe som da kan si alt fra Bibelen, noe småtteri om politisk idé-historie eller noe så sjokkerende som bøker om dating. I de siste dagenes innlegg har dere fått innsikt i noen av de inntrykk jeg har høstet ved å lett gløtte innom bøker knyttet til både The Game samt det naturlige motstykket i form av Inner Game, og selv om førsteinntrykket utvilsomt er at man nærmest ikke kan unngå å føle seg hakket sleipere bare ved å ha håndtert dem så var potensialet for et underholdende prosjekt litt i overkant vanskelig å overse. Det mest relevante spørsmålet i forhold til at dette er likevel hvorvidt jeg faktisk fant noe av verdi mellom de ulike bøkenes introduksjon og oppsummering?

Av de gjennomgående trekkene man finner i begge disse to kildene til en veldig forskjellig forståelse av det mykere kjønnet så vil man finne enkle hjelpsomme triks som at kvinnfolk sjeldent på egen hånd banker på ytterdøren for å spørre om man vil være med ut for å leke i snøen, og da enda sjeldnere etter å ha fullført barneskolen. Mer sentralt er tanken om at dersom man enda ikke oppnår det man måtte ønske seg her i livet så er det trolig noe man gjør feil, men de lærde strides mellom seg i forhold til detaljene om hva man skal gjøre annerledes utover det å paradoksalt vise at man egentlig ikke har bruk for en kvinne for å leve livet på egne premisser!

Der The Game lærer deg opp til å til enhver tid late som om man er en helt annen person enn den man egentlig er, og som en følge skjule alt det som ikke passer inn i den karakteren du tror kvinnen egentlig ønsker å se. Det underliggende menneskesynet i forhold til å bedra den andre personen for å oppnå det man selv ønsker føles utvilsomt noe sleipt og utnyttende, men på en personlig basis så skjønner jeg kanskje en del mer av den iskalde kynismen man har blitt møtt av som en uvitende mann, og nå ser man mer av hvorfor den oppstår. De fleste antar kort og godt at vi menn kun har en enkelt underliggende årsak til å i det hele tatt ta seg tid til å prate med en kvinne, og inntil en viss grad har de nok rett – forskjellen ligger vanligvis i forhold til tidsperspektivet, og dermed hvorvidt vi har et ønske om å tilbringe en enkelt natt eller resten av livet sammen med dem?

Svaret varierer nok sterkt alt etter hvem det er snakk om, og selv om det for min egen del vil si å slippe noen såpass langt innpå min egen intim-sone at det er noe jeg vanskelig kan vurdere uten i det minste et håp om noe mer signifikant. Likevel så forstår man gjennom materialet at den opplevde kynismen tilsynelatende er den del av et full-automatisert forsvarsverk for å unngå uønskede forespørsler av denne typen, og personlig så kan det nærmest virke som at i alle fall jeg har en tendens til å svare feil på disse, men kanskje litt for ofte av mine egne grunnene.

Skal man tro materialet så vil en kvinne påpeke at hun har en kjæreste for å unngå samtaler med menn som er ute etter lavt-hengende frukt, men selv om generelt sjeldent er tilbøyelig til å de helt store sammenfallende trekkene med denne gruppen slår jeg vanligvis følge – ikke fordi jeg manglet interesse, men mer fordi utroskap som potensiell egenskap i seg selv gjerne vil havne inn under kategorien frastøtende. Jeg er vanligvis for snill ved å legge til rette for at folk kan gjøre de tingene de selv ønsker, men der dette sikkert har en tendens til å missforstås som et sykelig ønske om å alltid være medgjørlig så ligger sannheten nærmere opp mot det at jeg inntil visse grenser har lyst til å prøve det meste, og så lenge jeg lærer noe nytt så kan jeg trives med det meste. Der andre unngår å tilbringe tid sammen med mennesker de ikke i utgangspunktet forstår, så har jeg kanskje en tendens til å angripe det hele som en sosial-antropologisk studie med potensiale for å lære noe nytt.

Jeg har ingen tilbøyning i forhold til å endre på meg selv for å hverken skjule deler av meg selv eller å tilbringe tid på å late som jeg er noen som helst andre enn den jeg faktisk er. Endring for noe annet formål eller hensikt annen enn et genuint ønske om å forbedre seg selv er faktisk fullstendig uaktuelt, og selv om forslaget skulle komme fra noen jeg stoler på og er glad i så vil det like fullt kun være ett innspill åpent for vurdering. Viser alternativet likevel å være det å leve ut livet alene så må det tross alt være bedre enn å uheldigvis lykkes for så å tilbringe sine siste år ved å leve på andres premisser. The Game snakker om å internalisere kunnskap og den antatte identiteten som sin egen, men lener heller mot betegnelsen schizofren-personlighetsforstyrrelse.

Finding Peace in Solitude, av Si2

Inner Game kommer opp som motstykket til hele manipulasjonspillet, og fokuserer på å fullt og holdent være den man egentlig er – fungerer ikke det så prater man enten med feil jente, eller så var det noe ved samtalen som ikke føltes helt rett. Ligger feilen hos deg selv så er dette et punkt som man må arbeide med for å enten finne ut en måte man kan arbeide seg enten gjennom eller rundt problemet. Den slående distinksjonen er at istedet for å late som om man er bedre enn den man tror at man er, så er hensikten heller den å være den å bli den beste versjonen av seg.

En ting jeg likte veldig godt med denne metoden, selv om man sikkert heller kan kalle det et rammeverk for åpenhet og tilstrekkelighet ærlighet, er at alle de spesielle interessene og hobbyene man måtte holde på med i livet ikke nødvendigvis er noe skal skjules. Alt man er entusiastisk over og liker å holde på med er uansett noe som er viktig for deg, og selv om disse tingene ikke nødvendigvis passer inn i gjennomsnittets gråtone-orienterte virkelighetsoppfatning så er det strengt tatt irrelevant. Jeg kan hente inspirasjon fra en entusiastisk og hjertefølt fortelling fra en bok som til og med kunne være fra Twilight-serien, men så lenge jeg slipper å hverken lese boken eller se filmen så kan jeg uansett sette pris på at du at du likte den.

Hvordan skulle man egentlige konkludere med bakgrunn i noe slikt, og da spesielt med tanke på at de to metodene for det meste vil befinne seg på motsatte ender av den samme skalaen? Der den ene anbefaler å late som om man er den perfekte personen og fokuserer utelukkende på å midlertidig kapre de mest estetisk tiltalende kvinnene så handler den andre om å være den beste man kan være, og så filtrere ut alle som ikke i utgangspunktet er helt perfekt på alle måter. Man har lært noe i forhold til psykologien som ligger bak metodene, men vil ikke påstå at noen av disse er perfekt og bør benyttes som en mal for hvordan man skal leve livet sitt – les, prosesser og forkast alt som ikke har en relevans for deg, og da spesielt alt som skurrer i forhold til ditt eget moralske kompass.

En bekymring på tampen i forhold til slike bøker er at de alltid ser ut til å fokusere å finne den personen som for deg virker perfekt, utelukkende estetisk eller kanskje også inkludert indre egenskaper, så tror jeg man raskt vil finne ut at antallet kandidater er nærmere 0, og ikke 1. Finner man den perfekte jenten vil oppfatningen av henne som utelukkende perfekt før eller siden begynne å slå sprekker, og selv om man da sikkert ville hentet frem noen visdomsord om at dersom hun i utgangspunktet hadde vært perfekt så hadde hun sikkert også valgt noen var perfekt – det betyr ikke at det ikke finnes jenter som vil være god nok, men heller det å etterlate en margin for at hun kan være unik på sine helt egne måter.

Uke 16

The Poet av RobinHalioua

En ny uke, mange nye innlegg publisert og en hel haug med tanker som til stadighet gjør sitt for å distrahere meg bort fra hele konseptet med slanking og sånt ved å ikke lenger aktivt tenke så mye over det. Ikke nødvendigvis fordi at jeg ikke lenger har noen ekstra kilo jeg må drasse rundt på, men mer den at man gjerne kommer til ett punkt der man må lære seg til å stole på sin egen intuisjon fremfor å hele tiden støtte seg på manuelle systemer for å holde oversikten over slikt - skal man sykle må man risikere å falle, og slikt er det med så mye her i livet.

Kjøpte du den? Bra. Hadde ingenting med latskap å gjøre, lover!

Lyktes jeg i forhold til nevnte ubevisste mål som man hadde i all hemmelighet i etterkant skissert for å bortforklare manglende ført informasjon? Svaret er vel sikkert noe slikt som njaaaei. Likevel så har jeg arbeidet veldig mye med det å se noe positivt i hverdagen, og selv om dette ikke akkurat er en positiv graf så tror jeg iallefall at dagens resultat har mer med at forrige ukes status, Uke 15, var kunstig lavt i forhold til hvor man egentlig var ment å være.

Inner Game

Gjennom innlegget Lær meg, Sensei! gikk jeg helt kort inn på den tilgjengelige litteraturens deling i forhold til det å plukke opp kvinner, og der vi igår tok et blikk på The Game så er vi i dagens innlegg på det som essensielt er den rake motsetningen, Inner Game. 

Det er utvilsomt en dårlig forfatterpraksis å definere noe gjennom å formidle en definisjon av noe i form av utsagn i forhold til hva det ikke er, men ved sannheter som nærmest er innprentet i oss gjennom ett utall filmer og magasiner så er det likevel måten man må starte på, og da hovedsaklig ved å definere Inner Game som den naturlige motreaksjonen til The Game. Hovedessensen er den som jeg under introduksjonen til hovedkategoriene, Lær meg, Sensei!, definerte som en fokus på det å ikke nødvendigvis og på død og liv kapre dama, men heller det å fokusere på hvorvidt hun i det hele tatt har de egenskapene du ønsker og eventuelt kanskje til og med vil sette som krav for å kunne innlede et forhold med et modikum av respekt for en selv, og jenta for den saks skyld.

Teorien er som så at dersom du benytter all din energi til å prosessere og evaluere alt hun foretar og signaliserer med det formål å hele tiden velge ut de rette motreaksjonene, den korrekte morsomme historien samt også å eventuelt til og med sjonglere hvilken "unike" identitet som har mest sannsynlighet for å komme lengst i "konkurransen", så hører man faktisk ikke etter på hva hun egentlig sier – ved å slappe av og la automatikken i det hele ta over så vil man komme nærmere inntil den man egentlig er, og så gradvis og over tid eksponere stadig mer av sin egen personlighet.

I grunn så er jeg en akademiker som generelt sett ser på alt som ikke fungerer, analyserer hvorfor og så kommer opp med løsninger for å utbedre problemet – alt har vanligvis en logisk løsning, men som jeg var tidligere innom i forhold til kvinnens logikk så er sjeldent følelser og logikk sammenfallende i hverken tid eller rom. Måten jeg tenker over verdens finurligheter at dersom dette ikke gjøres aktivt ved å rasjonelt tenke over hvordan man oppfører seg, så har man effektivt sett overlatt livet til autopiloten og dens iboende tendens til å grave seg et fint lite hull. Før eller siden våkner opp med den distinkte følelsen av at omgivelsene merkelig nok vil minne om et hull i bakken, og da er logikkens naturlige bruksområde svært begrenset utover de mest sentrale valgene, som for det meste vil begrense seg til å enten forklare hvorfor det egentlig er ganske trivelig nede i hullet eller noe så blatant enkelt som å peke ut nødutgangene (den vanligste er utvilsomt det å reise seg opp, og så ta minst ett skritt i vilkårlig retning). Hva jeg skulle frem til med alt dette var rett og slett å påpeke at dette går på tvers av hele min egen ryggmargrefleks til det å håndtere livet, men så er det nå en gang sånn at det ikke handler om å sammenligne karakterbøker – for å la noen bli kjent med den jeg faktisk er så må man nesten tillate seg å eksponere essensen av den man er, og ikke det som muligens kan omtales som sitt offentlige jeg.

knowyourmeme.com

Hva gjør man dersom man i utgangspunktet er en akademiker med fascinasjon for litt større filosofiske spørsmål, astronomi eller, grøss og gru, amerikanske tegneserier? Absolutt ingenting. Det er ingenting galt med det å være i stand til å sette pris på aktiviteter og ting som havner utenfor gjennomsnittets til tider tyranniske overformynderi – så lenge aktiviteten hverken er til skade for deg selv eller andre så ethvert individ verdt din tid sette pris på at du er deg selv og faktisk har en genuin interesse for noe, og teller det i noen som helst annen retning enn opp så er det deres og ikke ditt problem. Er det likevel sånn at du liker å se på voksne menn som bruker 90 minutter på å løpe etter en ball, så vil jeg uansett sette pris på at du har noe du er entusiastisk over selv om de relaterte historiene neppe kommer til å være underholdende i seg selv.

Blir du avvist fordi du veier 5 kilo for mye, og kanskje til og med får et inntrykk av at du er en person ikke helt har sett poenget med å handle på de rette butikkene? Den analytiske delen av meg tilsier at dette betyr at du må bruke litt mer tid på trening samt utvide antallet butikker du er villig til å tilbringe tid på, men i og med at innlegget for det meste har tatt vendingen om å være direkte i forhold til hvem man er, mitt svar i henhold til det relevante kildematerialet er å istedet finne ut hvorvidt en gullgraver virkelig være verdt investeringen?

Det å vise hvem du er tillater deg til å spille med åpne kort for å la henne se hvorvidt hun kan tenke seg å tilbringe noe tid sammen med deg, men det er ikke en faktor som er verdt å tenke spesielt mye over ettersom det å ikke passe inn i hennes virkelighetsoppfatning sjeldent vil være en refleksjon på deg selv. Din eneste oppgave, eller taktikk om det egentlig i det hele tatt er et tilstrekkelig beskrivende ord, er hovedsaklig det å benytte tiden til å vurdere hvorvidt hun faktisk har de egenskapene du krever for å tillate henne å inneha en plass i livet ditt. En tyggegummi-blondine kan kanskje være underholdende på kort sikt, men krever man et snev av intellektuell stimulans så kan det kanskje være nødvendig å aktivt se etter en eller flere egenskaper som ikke nødvendigvis blir å falme i løpet av de neste 2-3 årene - hun har garantert andre egenskaper, men spørsmålet er da om ikke hun hadde vært bedre tjent med noen som istedet så dem i utgangspunktet.

whatismotivation.org

Inner Game satt på spissen er ikke å late som du er noe annet enn deg selv, men heller det å finne den beste versjonen av deg selv, og så la andre se og bli kjent ved denne siden av deg selv. Mye av materialet handler om å finne ut hvem man er, identifisere de problemene man sliter med og så arbeide seg gjennom eller rundt dem - forbedring for sin egen skyld, og ikke noen som helst annen grunn. Eller som min far alltid har sagt; vær deg selv!

Alt i alt ligger utfordringen i det å tillate seg å være seg selv, og kanskje til og med relatere til andre mennesker ved bruk av den følelsen og det inntrykket man får av dem uten at det hele er et spill med både vinnere og tapere, men heller den å finne noen man kan se for seg en fremtid sammen med – passer man ikke sammen så er det bedre å bruke tiden på å lete etter noen som faktisk passer, og i mellomtiden så kan det være like greit å nyte livet uten de ekstra komplikasjonene.

Forfatterutvikling: Smil for helvete!

Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på, og er et av mine første forsøk på det å skape vekslende hastigheter i teksten samt forhåpentligvis vekke følelser hos leseren.

Smil for helvete!

Drowning av Pretty-Angel

Mislykket. Det var det jeg følte, helt og holdent.  Hverken sinne eller sorg, bare en mislykket mann i midten av sitt liv. Ikke fordi jeg ble forlatt av den som jeg hadde elsket, men fordi det var henne jeg var ment å tilbringe resten av livet mitt sammen med. Jeg kunne leve uten henne, det var bare å spise og sove, men hva sto igjen når jeg ikke lenger engang hadde en fremtid?

Tankene svirret gjennom hodet mitt i de påfølgende månedene, og den gamle løgnen man forteller hverandre om at ting alltid blir bedre hvis man bare gir det noe mer tid var begynt å for alvor vise sine begrensninger. Man skulle tro at hodet gikk på tomgang uten noen nye sanseinntrykk eller noen nye interesser å grave seg ned i – sannheten var heller den at det gikk stadig raskere å komme frem til at man ikke denne gangen heller kom noe nærmere noen løsning, og etter en stund sluttet jeg å i det hele tatt å ense konturene av tankenes form. Bare etterlatt til panikken. Angsten. Følelsen av å være tappet for selve viljen til å trekke pusten, og likevel være tvunget til å gjenta det hele om ikke så lenge, noen små øyeblikk av fred mellom dem.

De andre øyeblikkene sto derimot pent oppstilt, og ventet bare på sin tur. Øyeblikk av håpløshet. Trøstesløshet. Fortvilelse. Ventingen. ALT.

Til helvete med ALT!

Jeg hadde ikke gått inn i veggen som så mange ønsker å prate om. Livet hadde vært levd i en altfor høy hastighet, jeg hadde ønsket å både ha og tilby alt hun noensinne ville kunne ha ønsket seg, jeg hadde vært sterk for lenge. Ikke av tvang. Ikke av ønske. Fordi det var den jeg var, det hadde definert meg.

Hadde jeg truffet veggen ville jeg kunne tatt et skritt tilbake og sparket den ned! Hadde den vært laget av armert betong ville jeg nok sikkert knekt et eller flere bein i kroppen, men det var ikke slik det hele hadde skjedd så hvorfor spekulere i noe som kom, hendte og istedet hadde etterlatt meg sønderslått og oppskrapt på bunnen av et hull. Det hadde aldri vært noen vegg der, for hadde det vært en vegg der så hadde jeg stoppet opp, og undret meg om hva som lå skjult bakom og eventuelt muligheten for å bare gå rundt. Det som skjedde var at jeg snublet, og på veien nedover strakk jeg meg etter en hånd som ikke var der.

Det var henne jeg hadde lagt min tillit til, men det hadde ikke gått begge veier, og for alt det var verdt så innser jeg det nå. De som allerede hadde dedikert mange år av sitt liv for å ta hånd om meg, og holde meg i hånden gjennom de første stegene i mitt liv hadde vært for viktig til at jeg unødig kunne utsette dem for noe mer. Jeg så dagslys der oppe, og gjennom alt så var man bedre enn som så. Delvis fordi jeg manglet dybdesyn. Delvis fordi jeg hadde hatt tillit.

Hullet ble mitt nye hjem, og det var et fint hjem. Ly for vinden. Regnvann for å døyve tørsten. Rom for refleksjon. Vi passet godt sammen. Tårer gikk ubemerket hen i regnet. Blod forsvinner i gjørme, og få sekunder etterpå er våt gjørme uansett alt man kan se, fullt opptatt med å gradvis viske ut alle spor.

Synk ned i gjørma. Bare la den sluke deg.

Smil for helvete! Det er tross alt et fint hull – fullt og holdent ditt eget, og ikke noen andres! Smil for alle timene du brukte på å grave det, spadetak for spadetak.  Jo hardere du arbeider, jo lykkeligere vil du bli. Arbeid enda hardere så får du kanskje det du ønsker ut av livet før det er for sent. Smil for deg selv, det er tross alt ikke alle som får muligheten til å grave sin egen grav, og er man fra kysten så er det til og med noe poetisk over det å møte sin endelikt i  form av en våt grav.

Gi opp! La den innhente deg. Slapp av og la gjørmen bre seg over deg, og en gang for alle sette deg fri. Sliten nå. Lukk øynene. Bare sov.

Hullet fylles gradvis. Kjølig. Ingen lyder. Ingen smerte. Ingenting.

Våken nå. Kroppen skriker. Jeg skriker. Delvis fordi man igjen er mislykket, og delvis fordi man står ovenfor en helt ny dag. Til helvete med nye dager!

Faen. Ta. Deg!

Kom. Deg. Opp!

NÅ!

På føttene igjen. Stirr fanden i hvitøyet, og ta det neste skrittet - du kan få lov til å kaste opp etterpå, ikke før! Vi har mye arbeid foran oss nå, jeg og ensomheten min. Det går greit, den er uansett min beste venn. Den er en del av hvem jeg er. Vi trenger hverandre vi to.

Fortiden er historie, fremtiden er borte for alltid, og livet er det du lever nå!

Konsentrer deg om en enkelt dag av gangen, og se deg ikke tilbake for vi har alle en historie som fint kan legges igjen der man fant den. Lev for idag, arbeid med den man er og la fremtiden komme når den selv er klar for det. Inntil da lever jeg mitt liv på mine egne premisser, og hullet i livet mitt fylles gradvis med nye gleder, fascinasjoner og opplevelser.

En dag smilte jeg igjen til verden.

The Game

Boken The Game (Amazon)

Gjennom innlegget Lær meg, Sensei! gikk jeg helt kort inn på den tilgjengelige litteraturens deling i forhold til det å plukke opp kvinner på byen, supermarkedet eller hvor enn de måtte oppholde seg, og gjennom dette innlegget ser vi litt nærmere på The Game.

Den første metoden, eller kanskje er det mer korrekt å terminologien angrepsmetode i denne sammenhengen, tar utgangspunktet i det rene statistiske grunnlaget ved at man før eller siden i løpet av kvelden vil komme over en eller flere kvinner som er tilbøyelige for å falle for en eller flere innlærte rutiner – fungerer ikke metoden går man videre, og etterhvert som man blir bedre vil man enklere kunne tilpasse settene i forhold til hva man anser vil fungere best i den gitte situasjonen.

Mye av dette vil kanskje høres rett frem manipulerende, men det er kanskje derfor de fleste forfatterne av slike bøker allerede i introduksjonen skynder seg til å omdefinere det hele ved å isteden kalle det hele en måte å influere kvinnene til å oppføre seg i henhold til hvordan vi ønsker – høres overhodet ikke ut som manipulasjon når man skriver det på denne måten, eller hva?

Noe helt urelatert (Amazon)

Måten man da videre skal manipulere, unnskyld – mente selvsagt influere, kvinnene for å oppnå det vi ønsker å få dem til å gjøre er ved å slutte å se på dem som mennesker, men heller som enklere biologiske datamaskiner som opererer i henhold til svært simplifiserte mønstre med det mål å formere seg med de mennene som hele tiden er antatt å gi hennes barn de beste oppvekstmulighetene, det vil si som oftest si den av oss som til ethvert tidspunkt er ansett å ha den høyeste oppnåelige sosiale verdien. De fleste av oss har generelt sett vært borti definisjonen om at en kvinne vanligvis benytter tre sekunder for å avgjøre hvorvidt en mann er verdt å bruke tid på, og for de av oss med en fokus på det å være hyggelig samt uheldigvis har en tendens til å være enten snill eller respektfull så er dette en realitet som er definitivt er uhyggelig ettersom disse egenskapene da går ut av vinduet i forhold til det å være et pluss – mange vil aldri revurdere den utdelte verdien med mindre man generelt sett gjør noe grensesprengende ved å gjøre noe som generelt sett går tilstrekkelig på tvers av stereotypen de har plassert deg i. Så hva er da metodikkens løsning dersom man stiller med et slikt handikapp?

Løsningene som presenteres baserer seg på å arbeide seg rundt denne regelen ved å enten presentere en annen fiktiv personlighet som går gjennom filteret i de fleste sammenhenger, eller det å med vilje bryte regelen ved bruk av en av en spesifikk personlighet for så å bryte mønstret du så langt har etablert ved så å deretter følge opp brytningen ved å presentere et helt annet sett med mønstre. I praksis så orienterer det hele seg rundt en eller annen variant av det å tildele alle en verdi, som oftest i form av et tall, og så deretter velge seg ut en eller flere innlærte metoder for å tilstrekkelig modifisere denne differansen inntil man selv blir stående med den høyeste verdien.

Metodene som benyttes går ut på alt fra å fremstå som den viktigste i rommet til det å isteden redusere hennes egen tiltro til sin egen sosiale verdi. Av de mer fantasifulle "knepene" så kan man nevne det å gå opp til den peneste kvinnen i rommet og så spørre henne ut om venninnen hennes, inkludere svakt nedsettende kommentarer underveis i samtalene med henne og kommer man så langt som å sette av en date så skal visstnok det å enten ikke møte opp eller avlyse det hele en time før man skal møtes en god måte å garantere at man får det man ønsker ved neste møte.

Hva skal man da egentlig da gjøre hvis man er snill og omtenksom da? Den tilbakevendende løsningen på dette er da å gjøre hva enn som skal til for å legge fra seg denne uvanen, og så heller investere store mengder tid på det å tilstrekkelig leve inn i den personligheten man har designet for seg selv – de første hundre ganger vil det virke som en løgn, men etter en stund skal det hele visstnok være tilstrekkelig internalisert til å genuint fremstå som denne designede personen. Spesielle interesser og hater ubehagelige designerklær? Ikke nå lenger, og isåfall aldri i det offentlige rom så lenge man er involvert i det store spillet.

Fra det mannlige perspektivet så høres det utvilsomt til tider morsomt ut, og så lenge som man kun er ute etter en 9-er eller en 10-er så er budskapet uansett fokusert rundt det å håndtere dem som lite gjenbrukbare forbruksvarer der hver av dem isolert sett anses for å være ofre av sin egen enklere natur. Likevel så bør man sikkert legge merke til at forsidene av disse bøkene som oftest antyder at det ultimate målet er å få en 10-er til sengs, og da med den iboende begrensningen om at man ikke er ment å beholde dem lenger enn maksimalt noen få dager inntil det er på tide å bytte dem ut igjen til fordel for den neste utfordringen. Utfordringene ligger i det at man hele tiden må tilbake til tegnebrettet for å internalisere nye svar hver gang man treffer på noen som ikke passer inn i de allerede innlærte rutinene, og på denne måten igjen søke å ytterligere forbedre statistikkene.

Skjuler du den du er? (DC Wikia)

Mitt eget inntrykk av det hele er nok at til tross for at denne ser ut til å underbygge inntrykket i forhold til at du ikke kan møte mennesker som er drevet på basis følelsesmessige impulser med logiske salgsargumenter ved å fremstå som hverken snill eller omtenksom, så virker det hele kaldt og manipulerende i den grad at det hele impliserer et menneskesyn som jeg rett og slett ikke kan stå inne for. Uansett hvordan man vender og vrir på det så kan man ikke bygge et verdifullt forhold med basis i en fiktiv identitet, og uten superkrefter er livet uansett for kort til å forbruke det på å behandle den du egentlig er som om det skulle din hemmelige identitet – har også alt det jeg noensinne kunne trenge av pyntegjenstander, og uten en personlighet så forsvinner samtidig mye av grunnlaget for attraksjonen.

Lær meg, Sensei!

Kvinner er for det meste overalt der det finnes folk, og er man til og med tøff nok til å bare slå av en prat med en av dem kan man til og med ende opp med å havne i noe så skremmende som en samtale, eller muligens pepperspray dersom åpninglinjen i tillegg endte opp med å være tilstrekkelig upassende. Finner man noen som faktisk er åpen nok til å utveksle en setning eller to med seg, vel da må man nesten vite hvordan man skal gå frem for å ikke skremme henne vekk igjen.

Den generelle litteraturen, for ikke å nevne alt det man kan finne av ressurser på Internett er sjeldent spesielt måteholden i forhold til sine egne lovnader om hvor gode de er som et utgangspunkt for å få kvinnene til å bare falle inn i armene mine, og gjør de ikke det så har man bare rett og slett ikke trent nok. Fremgangsmåtene som beskrives ser hovedsaklig ut til å dele seg inn i to ulike leire, der hver av disse har sine egne definerte metoder og teknikker for hvordan man skal få det man ønsker seg ut av en helt enkel samtale.

Den mest eldste og mest velkjente metoden går hovedsaklig ut på å manipulere kvinner til å gi oss det vi måtte ønske av dem. Dette er metoden som tilsynelatende vil virke som den mest statistisk suksessfulle metoden ved å raskt eliminere et stort antall kandidater inntil man treffer på en tilstrekkelig estetisk tiltalende kvinne som samtidig vil vise seg å være mottakelig for de innlærte rutinene. Ved å essensielt fjerne seg fra den enkelte kvinnes indre kvaliteter, og heller tenke på henne som tyggeleken i enden av sin egen interne konkurranse å komme stadig lengre i samtalen ved å spille ut de korrekte kortene og vendingene så har denne fremgangsmåten fått navnet The Game for å speile for å speile spillverdenens egenskaper der det å feile egentlig ikke er noe annet enn tap av noen minutter av sin tid. Enhver havarert samtale er kun inspirasjon til videre bearbeidelse av materialet, og så konstruere nye motsvar og teknikker som kan testes ut neste gang for å løse det identifiserte problemet. Ett annet navn ofte benyttet med relasjon til dette er The Seduction Community.

Det mindre kjente motstykket til The Game har mer eller mindre oppstått som en motreaksjon til det iboende og strengt tatt nedlatende kvinnesynet som metoden ofte understøtter, og denne andre fremgangsmåten blir dermed som oftest referert til som Inner Game. Essensen her er å lære seg til å kommunisere med på en slik måte at man oppnår å sortere dem ut i forhold til de kvalitetene man ønsker seg, og så forkaste de som ikke kvalifiserer eller rett og slett ikke er i stand til å tilby det man ønsker ut av et potensielt forhold med dem, og da mener jeg ikke seksuelle tjenester selv om det til tider ser ut til å være den eneste tanken vi krediteres med. I praksis så si vil dette si at dersom man krever at en potensiell partner er i stand til å være omtenksom og samtidig i stand til å føre en intelligent samtale, så er det opp til deg å finne ut om hun besitter disse egenskapene og det gjør man sjeldent ved å stirre måpende på baken hennes. Poenget er ikke å vinne dama, men heller det å sortere ut hvorvidt hun har de kvalitetene som skal til for å kunne ha et dypere forhold. Fokuserer veldig mye på etablering av selvtillit og reflektering rundt hvem man er og hva man ønsker fra livet.

Dark Secret (kilde)

Personlig så må jeg si at den ene metodens lovnader om uttelling på kort sikt ved bruk av ting slik som pick-up lines og veldefinerte rutiner definitivt har sin øyeblikkelige sjarm da det hele tilsynelatende kan virke litt for simpelt til å fungere i praksis, men alt av etikk og moral man enn måtte være i besittelse av strider nok mot det å nærmest nedgradere en persons verdi til det å bli en ren forbruksvare. Jeg er forholdsvis ærlig i forhold til hvem jeg er, og selv om man ikke i utgangspunktet utbroderer alle sine mørkeste hemmeligheter til alle og enhver man møter, så vil jeg nok utvilsomt lene mer mot den alternative metodens fokus på å se etter potensialet for et mer meningsfylt forhold.

Uansett utgangspunkt og tilbøyelighet til å la moral og etikk spille inn i måten man forholder seg til andre mennesker, så kan det fra et rent akademisk perspektiv være underholdende å se litt nærmere på fremgangsmåtene, om enn bare for å få ett innblikk i de underliggende psykologiske prosessene som legges til grunn for dem.