The Game

Boken The Game (Amazon)

Gjennom innlegget Lær meg, Sensei! gikk jeg helt kort inn på den tilgjengelige litteraturens deling i forhold til det å plukke opp kvinner på byen, supermarkedet eller hvor enn de måtte oppholde seg, og gjennom dette innlegget ser vi litt nærmere på The Game.

Den første metoden, eller kanskje er det mer korrekt å terminologien angrepsmetode i denne sammenhengen, tar utgangspunktet i det rene statistiske grunnlaget ved at man før eller siden i løpet av kvelden vil komme over en eller flere kvinner som er tilbøyelige for å falle for en eller flere innlærte rutiner – fungerer ikke metoden går man videre, og etterhvert som man blir bedre vil man enklere kunne tilpasse settene i forhold til hva man anser vil fungere best i den gitte situasjonen.

Mye av dette vil kanskje høres rett frem manipulerende, men det er kanskje derfor de fleste forfatterne av slike bøker allerede i introduksjonen skynder seg til å omdefinere det hele ved å isteden kalle det hele en måte å influere kvinnene til å oppføre seg i henhold til hvordan vi ønsker – høres overhodet ikke ut som manipulasjon når man skriver det på denne måten, eller hva?

Noe helt urelatert (Amazon)

Måten man da videre skal manipulere, unnskyld – mente selvsagt influere, kvinnene for å oppnå det vi ønsker å få dem til å gjøre er ved å slutte å se på dem som mennesker, men heller som enklere biologiske datamaskiner som opererer i henhold til svært simplifiserte mønstre med det mål å formere seg med de mennene som hele tiden er antatt å gi hennes barn de beste oppvekstmulighetene, det vil si som oftest si den av oss som til ethvert tidspunkt er ansett å ha den høyeste oppnåelige sosiale verdien. De fleste av oss har generelt sett vært borti definisjonen om at en kvinne vanligvis benytter tre sekunder for å avgjøre hvorvidt en mann er verdt å bruke tid på, og for de av oss med en fokus på det å være hyggelig samt uheldigvis har en tendens til å være enten snill eller respektfull så er dette en realitet som er definitivt er uhyggelig ettersom disse egenskapene da går ut av vinduet i forhold til det å være et pluss – mange vil aldri revurdere den utdelte verdien med mindre man generelt sett gjør noe grensesprengende ved å gjøre noe som generelt sett går tilstrekkelig på tvers av stereotypen de har plassert deg i. Så hva er da metodikkens løsning dersom man stiller med et slikt handikapp?

Løsningene som presenteres baserer seg på å arbeide seg rundt denne regelen ved å enten presentere en annen fiktiv personlighet som går gjennom filteret i de fleste sammenhenger, eller det å med vilje bryte regelen ved bruk av en av en spesifikk personlighet for så å bryte mønstret du så langt har etablert ved så å deretter følge opp brytningen ved å presentere et helt annet sett med mønstre. I praksis så orienterer det hele seg rundt en eller annen variant av det å tildele alle en verdi, som oftest i form av et tall, og så deretter velge seg ut en eller flere innlærte metoder for å tilstrekkelig modifisere denne differansen inntil man selv blir stående med den høyeste verdien.

Metodene som benyttes går ut på alt fra å fremstå som den viktigste i rommet til det å isteden redusere hennes egen tiltro til sin egen sosiale verdi. Av de mer fantasifulle "knepene" så kan man nevne det å gå opp til den peneste kvinnen i rommet og så spørre henne ut om venninnen hennes, inkludere svakt nedsettende kommentarer underveis i samtalene med henne og kommer man så langt som å sette av en date så skal visstnok det å enten ikke møte opp eller avlyse det hele en time før man skal møtes en god måte å garantere at man får det man ønsker ved neste møte.

Hva skal man da egentlig da gjøre hvis man er snill og omtenksom da? Den tilbakevendende løsningen på dette er da å gjøre hva enn som skal til for å legge fra seg denne uvanen, og så heller investere store mengder tid på det å tilstrekkelig leve inn i den personligheten man har designet for seg selv – de første hundre ganger vil det virke som en løgn, men etter en stund skal det hele visstnok være tilstrekkelig internalisert til å genuint fremstå som denne designede personen. Spesielle interesser og hater ubehagelige designerklær? Ikke nå lenger, og isåfall aldri i det offentlige rom så lenge man er involvert i det store spillet.

Fra det mannlige perspektivet så høres det utvilsomt til tider morsomt ut, og så lenge som man kun er ute etter en 9-er eller en 10-er så er budskapet uansett fokusert rundt det å håndtere dem som lite gjenbrukbare forbruksvarer der hver av dem isolert sett anses for å være ofre av sin egen enklere natur. Likevel så bør man sikkert legge merke til at forsidene av disse bøkene som oftest antyder at det ultimate målet er å få en 10-er til sengs, og da med den iboende begrensningen om at man ikke er ment å beholde dem lenger enn maksimalt noen få dager inntil det er på tide å bytte dem ut igjen til fordel for den neste utfordringen. Utfordringene ligger i det at man hele tiden må tilbake til tegnebrettet for å internalisere nye svar hver gang man treffer på noen som ikke passer inn i de allerede innlærte rutinene, og på denne måten igjen søke å ytterligere forbedre statistikkene.

Skjuler du den du er? (DC Wikia)

Mitt eget inntrykk av det hele er nok at til tross for at denne ser ut til å underbygge inntrykket i forhold til at du ikke kan møte mennesker som er drevet på basis følelsesmessige impulser med logiske salgsargumenter ved å fremstå som hverken snill eller omtenksom, så virker det hele kaldt og manipulerende i den grad at det hele impliserer et menneskesyn som jeg rett og slett ikke kan stå inne for. Uansett hvordan man vender og vrir på det så kan man ikke bygge et verdifullt forhold med basis i en fiktiv identitet, og uten superkrefter er livet uansett for kort til å forbruke det på å behandle den du egentlig er som om det skulle din hemmelige identitet – har også alt det jeg noensinne kunne trenge av pyntegjenstander, og uten en personlighet så forsvinner samtidig mye av grunnlaget for attraksjonen.