Uke 13

Det begynner å ane meg et tilbakevendende tema i forhold til disse status-oppdateringene at jeg ikke har hatt helt noen signifikant fokus på det å oppnå målene mine, men det får være et problem som får vente til etter påskeferie.

Uken startet så bra med gode intensjoner, men når det kom til det med å handle inn sunne måltider så tenkte man mens man kjørte forbi den lokale ICA-butikken at jeg generelt sett holdt på å dø av sult, og plutselig oppdaget jeg det 12 kvadrat store reklameskiltet de hadde satt opp om at man fikk en stor pizza for 99 kroner. Jeg burde sikkert allerede da vært klar over at slaget var tapt, men halvveis ute i den tanken duppet man mentalt av for så å våkne i sofaen hjemme en knapp time senere. Sporene på kjøkkenet gjorde det lett å dedusere det at omtrent en halv pizza allerede var forsvunnet sporløst, men selv ikke det å gjemme resten i fryseren kunne gi meg den tilgivelsen jeg sårt tenkte. Likevel så var det bare å innse at med den sentrale rollen jeg spiller i mitt eget liv for tiden så var The Silent Treatment (TM) litt for vanskelig i praksis da samtalene i utgangspunktet endte opp i spesielt signifikante nyheter jeg ikke allerede visste om.

Fordi jeg ikke har kapasitet til å gå rundt og huske insignifikante detaljer slik som hva man til enhver tid hadde spist til middagen, så oppdaget man på torsdag at ICA-butikken var begynt å selge pizza for 99 kroner. Det var flaks tenkte jeg fordi det betyr lite oppvask når man skal reise hjem på påskeferie og så kan man hive resten i en boks slik at man også kan spise pizza til middag også dagen etter, dagen som uansett skulle tilbringes ombord på hurtigruten (se En ny dag begynner... for en skildring av livet mitt ombord). Det var lurt tenkte jeg og humret over å ha spart de pengene, og etter å ved tidligere anledninger ha sett hvordan de til tider tilbereder en generisk hamburger ombord så kjenner jeg meg godt nok til at jeg sikkert hadde bestilt en pizza ombord, men de hadde sikkert kommet til å frityrstekt den også så da var kanskje ikke kalt pizza så ille like vel.

Rundt halvveis ute i reisen ble jeg så kvalm og vurderte å ringe hjem til foreldrene for å klage min arme nød, men som de garvede sjøfolkene de er, begge både arbeidet etterhvert møttes ombord på hurtigruten, så visste jeg at det ikke var mye sympati å høste der. Spesielt når kvalmen var selvforskyldt etter man hadde observert påskekampanjen på smågodt hos Rema 1000, og jeg vet ikke hvorvidt det kan regnes som et faretruende trekk i forhold til det å rive opp posen med tennene for å raskere komme til godsakene, men er i det minste et godt stykke forbi det som kan kalles en sunn besettelse.

Vel hjemme er man blitt foret opp på hjemmelaget mat samt litt ekstra smågodt fra Rema 1000 siden det tross alt var lørdag, men man begrenset seg heldigvis litt mer denne gangen - skålen er fortsatt i en bit. Min egen digitale vekt ligger igjen hjemme så når det kommer til statusen for uken så var ikke forventningene store, og som man nå enn oppdager med disse gammeldagse analoge vektene så er det ikke enkelt å plukke ut noen desimaler her heller så vi satser på at vi ender opp på omtrent samme plass. Prøvde å trekke inn magen og hoppe litt bare for å se vekten vise noe lavere, men alt som går opp må likevel komme ned så det hverken snakker vi om eller gjør igjen.