Etter sorgen kommer det noe så grusomt som en helt vanlig dag, og det er da man man se seg rundt og tenke hvorvidt det hele var den mest fantastiske drøm der man lærte at livet var bedre med noen å dele det med og så kom slutten der det hele utviklet seg til marerittet over å plutselig måtte gå videre alene.
Det ble noen små turer denne uken og selv om det ikke på langt nær kunne regnes som ett signifikant steg i retningen av noe som kan kalles et aktivt liv, men med et brukket hjerte som handikap hjelper det likevel å komme ut i frostrøyken og kjøle ned en overaktiv hjerne med fokus på litt for mange problemer uten løsning. Grafen viser at det hele var på langt nær tilstrekkelig for å sørge for noen nedgang, men uten noen signifikant oppgang fra forrige oppdatering så er det kanskje på sin plass å trøste seg med at overgangen tilbake det til å spise mat på daglig basis ikke førte til noen enorme tilbakeskritt. Kanskje i neste uke går det enda litt bedre?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar