En dag på platekompaniet

Her om dagen var jeg innom platekompaniet, sjappa der dem har det meste av spill til PC og konsoll samt det man måtte ønske seg av musikk og film, for å se om det var noe nytt og fristende i hyllene der. Blant hyllene la jeg merke til en gutt, muligens rundt 10 eller 12 år gammel, og synet gjorde meg rett og slett trist.

Grunnen til at det gjorde meg trist var rett og slett det at han minnet meg på om hvordan livet mitt var på den alderen, og da mer spesifikt hvordan miljøet rundt, iallefall der jeg vokste opp på den tiden, behandler overvektige barn som også, da med utgangpunkt i artiklene han så på, i tillegg sikkert kan regnes som over middels intelligent. Det er en alder der man egentlig ikke har funnet ut hvem man egentlig har lyst til å være, og det eneste man har er de interressene man har klart å funnet frem til i løpet av de få årene man så langt har fått, men mer enn alt annet ville man bare passe inn. Dessverre så er det nok slik at begge de to nevnte trekkene er nærmest en garanti for at man holdes utenfor i mange sammenhenger.

I forhold til intelligens er dette nærmest noe som løser seg selv da en raskt lærer seg å late som at man er gjennomsnittlig, eller i det minste sørge for å unngå å bli lagt merke til av fremtidens sosialklienter, kriminelle eller rett og slett bare NAV-utplasserte telefonselgere. Det er synd at det skal være sånn, men velger å tro at dette rett og slett er ett resultat av skolevesenets tolkning av alle-skal-med til å bety at man kun skal bruke alle ressurser på de minst motiverte og så håpe på at de andre klarer seg selv. Hmm... hørtes nesten politisk ut det der, men som det første resultatet av reform 94' vil jeg heller kun kalle det en personlig observasjon.

Det med at gutten var fryktelig rund i denne alderen er synd, men mest ut fra at dette kommer til å skape negative opplevelser som han kommer til å trekke med seg resten av livet. Jeg var selv ett forholdsvist rotund barn, men aldri så mye at det var ett åpenbart helseproblem - bare tilstrekkelig at jeg skilte meg ut. At noen i den alderen så ut til å veie mer enn det jeg gjør for øyeblikket tror jeg ikke man kan skylde på gutten, samfunnet eller skolen for å ha forårsaket - her er det ett ansvar litt nærmere hjemmet som har sklidd litt ut.

Uansett en litt trist sak, og jeg håper det går bra med han etter hvert som årene går og ikke nødvendigvis opplever å bli singlet ut eller forskjellsbehandlet fordi størrelsen på klærne er litt større enn gjennomsnittet. Det er ikke rett, men det er det samfunnet vi lever i.