... hvem er personen du presenterer for meg her? Sjokket var stort, for hvem var den personen der? Jeg vet selvsagt at det er meg selv, og speilet som står der på vasken (selv om jeg mente å lime det opp på veggen for omtrent fire år siden, men limet jeg kjøpte gikk faktisk ut på dato og da kom jeg ikke lenger) viser ikke helt den store forskjellen såvidt jeg kan se.
Har fått enkelte kommentarer på jobb fra enkelte om at jeg ser annerledes ut, men det er vanskelig å se slikt når forskjellen er så gradvis som den er, og da gjerne over en periode på flere måneder. Jeg er som person ikke en spesielt fokusert på utseende, verken mitt eget eller andres, så det kan faktisk ta en del uker mellom hver gang jeg faktisk tenker over at jeg benytter meg av ett speil og selv da er ikke forskjellen spesielt stor.
Så, over til selve poenget jeg egentlig skulle frem til før jeg startet på dette svært selvsentrerte innlegget, og det var da hvorfor dette plutselig er ett gyldig emne for en samtale? Jeg var større tidligere og hadde aldri noen problemer med det, men mer til poenget var at folk iallefall ikke kommenterte noe på det - så hvorfor synes folk at det plutselig er greit å diskutere utseendet mitt når det med noen yderst små skritt går i retningen av samfunnets idealmenneske (selv om dette selvsagt ville inkludert noen millioner i plastisk kirurgi samt muligens en lobotomi)?
Ingen anelse hvorfor det er slik, men muligens fordi virkelighetsoppfatningen slår sprekker ved at de mentale bildene av personen foran begynner å skurre litt i forhold til det man ser. For ti år siden var jeg en god del tynnere, fortsatt det som kan kalles "kraftig", selv om mitt mentale bilde av meg selv også da var av en fysisk rundere person. For fem år siden var jeg noe rundere, men trivdes mye bedre med meg selv da jeg fysisk stemte mye bedre overens med det jeg så for meg at jeg faktisk så ut. For en stund tilbake endret alt dette seg, og da mer spesifikt ved at jeg så de første tegnene til helsemessige problemer knyttet til min egen vekt.
Betyr alt dette at jeg kun har innsett min egen dødelighet, eller Memento Mori som det så mye penere sies på latinsk? Jeg er gammel nok til å ha fått med meg slutten av den kalde krigen, den første gangen en av Bush-familien invaderte Irak så den forståelsen kom nok tidlig gjennom nyhetssendingene på NRK. Jeg tror, og håper at det ikke kun er noe jeg forteller meg selv, at hele bakgrunnen er at jeg ikke ønsker at helsen min skal være en begrensende faktor for måten jeg velger å leve livet mitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar