Bonsai no more!

Sorrow, av Julie Fain

Det var for godt til å vare. Likevel, for alle som tidligere har erfart eller har hørt historiene om mine ferdigheter med levende planter så vil det knapt komme som noen overraskelse at Frankie og Elsa, for referanse så var det navnene jeg ga til Bonsai-trærne mine, dessverre har forlatt meg som følge av en tragisk feil-kalkulering.

Skal ikke gå så mye inn på forløpet til det som skjedde annet enn at ved en kuldeperiode her i Troms så førte det til et langvarig tilfelle av ekstremfyring, i den grad at olje-ovnen faktisk begynte å flasse av, så virket de regelmessig litt tørr ut, og som den amatøren jeg var så unngikk jeg å sjekke fuktighetsgraden inni selve jorden. For dette er jeg lei meg, og håper at mine små venner som ikke en gang fikk sjansen til å gi skygge på årets første solfylte dag. 

Til deres ære leser vi følgende dikt, skrevet av noen andre uten å etterlate ett navn (noe modifisert for formålet), før vi med våre delte opplevelser fortsatt friskt i minnet gir oss selv, og kommentarfeltet, 60 sekunders stillhet.

They are not lost our dearest love,
Nor have they travelled far,
Just stepped inside home's loveliest room
And left the door ajar.

Med disse ordene tar vi dermed ett siste farvel med våre venner, Frankie og Elsa - måtte de finne bedre grobunn i sitt neste liv, og langt unna forfatterens langt fra tilstrekkelig grønne nok fingre. Vi ser tilbake på deres liv med ett utsnitt fra deres sterkeste periode på kjøkkenbordet.