Jeg er hva jeg gjør

Gjennom innlegget Hvem er jeg? startet jeg opp en ny serie innlegg der fokus blir satt på introspeksjon, det vil si å ta ett nøye blikk på seg selv og den man er. Konseptet vil kanskje virke skremmende på en del, men personligheten er kanskje litt som ute-boden - en gang i blant bør man kanskje ta en nøye kikk på det man tar med seg videre i livet, og så vurdere hvorvidt det er noe man fortsatt har bruk for og dermed har en videre praktisk verdi.

Det første punktet på en litt tilfeldig usortert liste fokuserer på hva jeg gjør. Ettersom interesser har fått sitt eget dedikerte punkt så hopper vi fint over disse delene i denne omgangen, og isteden utelukkende konsentrerer meg på den vanligste betydningen av spørsmålet; hva mitt utvalgte yrke er.

Selv om historien om mitt liv og veien frem til det yrket jeg er i nå ikke nødvendigvis representerer en konsistent rød tråd så er vel poenget med innlegget det å se tilbake på seg selv, og det gjør man sjelden ved å hoppe over tilsynelatende urelaterte ting som likevel har formet den man er.

Fra jeg var liten har jeg hatt et særskilt øye for detaljer, en egenskap som kanskje er vanskelig å vurdere i forhold til om den er en bi-effekt av eller direkte på grunn av en underliggende sterk interesse for å vite hvordan ting fungerer. Pappa inkluderte meg også i mye av det arbeidet som foregikk i og rundt huset - hadde eget snekkerforkle og hammer, og jeg kunne bruke dem til flere ting enn ugagn. Brukte spikerpistol mens jeg gikk på barneskolen og selv om det kanskje høres farlig ut så var det alltid under tett overvåkning samt at jeg selvsagt var lett tilgjengelig arbeidskraft når den store mengden panel i husets underetasje skulle monteres. Kanskje ikke rart at jeg raskt utviklet egenskaper i forhold til det å praktisk kunne arbeide med hendene.

Jeg hadde mye Lego som barn og for de som husker tilbake til den tiden så var det for det meste generelle Lego-biter i den tiden, i alle fall de jeg hadde, og som dermed aldri hadde en forhåndsdefinert måte de var ment å skulle settes sammen. Gårsdagens lasteskip ble med litt fantasi bygd om til dagens slott - en viss sjanse for at slottet ble blått med en rød stripe, men det var de delene man hadde tilgjengelig. Etter få år fikk jeg mitt første sett av teknikk-Lego og på en tid da mange av mine jevnaldrende slet med å sette hjul på vanlige Lego bygde jeg biler med fungerende ratt og etterhvert anleggs-kjøretøy med pneumatiske detaljer, for ikke å nevne batteridrevne motorer. Vel å merke var disse sette ekstremt dyre for tiden og jeg hadde ikke så veldig mange av dem, men kommer alltid til å være evig takknemlig for at jeg fikk dem - noen ekstra deler ble til og med bestilt direkte på postordre fra Lego for å supplere manglende deler og utslitte tannhjul, og kan kun tenke meg at de som åpnet brevene hos Lego syntes det hele bare var morsomt i og med at delene dukket opp uten at jeg kan huske at det var noen regninger inne i bildet (derimot mulig jeg blir stoppet og innkrevd dersom jeg noensinne ender opp med å besøk Lego-land).

Husker at når jeg var veldig liten så hadde min bror vært borti at noen av vennene hans hadde tilgang til en spillmaskin i form av en Commodore 64 og klarte så etter hvert å overtale meg om at dette var noe vi ønsket oss i julegave det året - vet ikke hva maskinen kostet, men vi fikk den til tross for at den var en god del dyrere enn det vi egentlig hadde råd. Mulig mamma og pappa hadde blitt overbevist av argumentene om at dette var en fullt brukbar personlig datamaskin og dermed også kunne brukes til mer seriøse ting enn kun spill - eller om sjansen for å få litt stillhet i huset rett og slett ville være verdt forsøket. Min bror mistet kjapt tålmodigheten og den ble raskt i sin helhet overlatt til lillebror som til tross for at det var vanskelig å forstå alle kommandoene som måtte skrives inn for å starte spillene så fikk jeg det til etter hvert - husker ikke nøyaktig når dette var, men vet at det var litt problematisk i og med at jeg enda ikke hadde startet på førskolen, og dermed trengte en jukselapp der alle knappene var tegnet inn slik at jeg skulle finne dem igjen på maskinen!

Noen år inn i barneskolen hadde allerede pappa holdt på med teknisk tegning komplett med store ark, linjaler og det hele og han vurderte å bytte om til digitale CAD-tegninger på datamaskin, og innenfor kort tid ble det tatt opp lån for å kjøpe vår første datamaskin. En 386 dx med 40 mb harddisk, DOS 5.0 og MS Windows 3.0 samt selvsagt en tidlig utgave av AutoCAD, det var en tid da tegningen ble tegnet i grønne streker på svart bakgrunn. En av eksempeltegningene som fulgte med programvare var av romfergen Columbia og tror ikke det var en enkeltstående foreteelse at jeg var innom kontoret for å studere detaljene og diskutere de ulike elementene ved den, det var tross alt et fly som kunne reise ut i verdensrommet.

Det tok nok ikke lange tiden før jeg tok til meg også denne maskinen - Commodore 64 hadde riktignok en uhorvelig mengde morsomme spill, men de som kom til denne maskinen var langt mer avansert og hadde til og med historier som man bare måtte komme til slutten av. Civilization lærte meg hvordan man gjennom å spille taktisk og ikke minst målrettet kan legge verden under sine føtter og bøye den til etter min egen vilje, men selv om det nok var en artig øvelse. Det mest lærerike jeg tok meg med videre i forhold til arbeid med datamaskiner generelt var at til tross for at alt fungerte både logisk og konsistent så var det alltid en eller flere utfordringer som like fullt i de fleste sammenhenger kunne overvinne.

Vi hadde ikke Internett i de dagene så hadde man ikke noen i nærheten som kunne hjelpe med det spesifikke problemet så måtte man nærmest grave seg ned i manualer og lignende for å finne ut av det selv. En av de beste kildene til informasjon var de engelske databladene som var å få kjøpt på Narvesen - problemet var kanskje mest det at nivået av undervisningen på de skoletrinnene kun hadde forberedt meg på var å introdusere meg selv samt fortelle detaljer om at eplet ligger på bordet og så videre, men med mye innsats, lange kvelder og en engelsk/norsk-ordbok så kom man likevel utrolig langt. Innen kort tid sluttet jeg å lese på gloseprøvene mine i Engelsk, og satset heller på at en av de to-tre synonymene jeg oppgav var ett av de man var ment å oppgi.

Illustrasjon, James Croft

Setter man sammen alt dette så får man et kanskje et treningsprogram i det å trene opp praktiske evner i forhold til det å sette sammen ting som er ment å fungere sammen i litt mer omfattende sammenhenger, kombiner så dette med datamaskiner og en god evne til å lære seg nye ting så er det man får ut i andre enden det vi i dag vil kalle en dataingeniør. I praksis er det mange typer slike ingeniører alt etter hvilke områder man jobber med, og jeg er nå en programmerer - dette vil i generelle trekk si det å designe og så sette sammen programvare-komponenter for å løse allerede gitte problemer eller behov - teoretisk arbeid og håndverk hånd i hånd.

Fra mamma fikk jeg den egenskapen å alltid bry meg om alle rundt meg, og fremfor å bruke mine evner innenfor det private markedet og dermed samtidig også innkassert en mer attraktiv lønnsslipp så har jeg alltid søkt å være i en posisjon der man kan være med å bygge opp det samfunnet vi lever i. Derfor er jeg en programmerer innenfor et statlig eid foretak som har sitt hovedvirke å støtte helsesektoren, og selv om jeg ikke akkurat er med å aktivt redde liv så håper jeg i det minste at på sikt så vil noe av arbeidet jeg gjør i noen grad sørge for at de som faktisk gjør det lettere får tilgang til de tingene de trenger uten å krangle med utdaterte systemer som ikke snakker sammen. Fortsatt veldig mye igjen å ta av!